Her er årets beste album
En samlet Lydverket-redaksjon har lagt musikkåret 2010 under lupen. I toppen rager Sufjan Stevens, Kanye West og Robyn.
Det er den tida. Året ebber ut, og vi skal gjøre opp regnskapet over høydepunktene fra 2010.
Lydverkets storredaksjon har lyttet, tenkt, følt, ledd, grått og diskutert heftig den siste tiden, og her foreligger vår oversikt over kremen av kremen blant årets internasjonale utgivelser, med begrunnelse fra våre anmeldere lagt ved.
Les også: De beste norske i 2010
Topp 10 i 2010
- internasjonale utgivelser:
1. Sufjan Stevens – The Age Of Adz
«Her stiller skakke, fragmenterte beats og elastiske synthlyder seg opp side om side med stort anlagte arrangementer for kor, blåsere og strykere, med et resultat som minner fint lite om noe annet i popvirkeligheten anno 2010. The Age Of Adz er et overflødighetshorn, der en fortsatt skummelt finstilt melodisk teft møter en sonisk rast- og respektløshet av nærmest monstrøse proporsjoner.» – Marius Asp
Les hele anmeldelsen: Du salige apokalypse
2. Kanye West – My Beautiful Dark Twisted Fantasy
«My Beautiful Dark Twisted Fantasy er rett og slett blitt et monsteralbum, av det slaget som kommer en gang hvert femte eller tiende år og blir stående. Og som definitivt kommer til å være verdig merkelappen “årets viktigste album – uansett sjanger” en gang i desember. Herregud, for en skive!» - Andreas Øverland
Les hele anmeldelsen: Vakkert monster
3. Robyn – Body Talk
«Robyn viser hele veien at det ikke er tvil om hvem som er planetens kuleste dame i 2010. Både ved å tørre å vise seg som sårbar i tekstene, og ved å stadig teste nye elementer i musikken, fremstår hun som kompromissløs og sterk. Det sier det meste at åpningssporet heter “Don’t Fucking Tell Me What To Do”. Dersom denne dama hadde vært forbildet til alle unge jenter, ville verden vært et veldig mye bedre sted.» – Trine Jørgensen Aandahl om Body Talk Pt. 1
Les anmeldelsene: Body Talk Pt. 1, Body Talk Pt. 2, Body Talk Pt. 3
4. Bring Me The Horizon -There Is A Hell…
«There Is A Hell Believe Me I’ve Seen It, There Is A Heaven Let’s Keep It A Secret har egentlig alt jeg ønsker meg av en plate – innovasjon, energi, nerve, følelser, og ikke minst genuint gode låter – og kom som en kraftig påminnelse om hvorfor jeg faktisk liker musikk i det hele tatt. Det høres kanskje pompøst ut, men enhver generasjon fortjener et band og et album som dette.» – Glenn Olsen
Les hele anmeldelsen: Brutal ungdom
5. Big Boi – Sir Lucious Left Foot: The Son Of Chico Dusty
«Big Boi har levert en skive som gjør at jeg husker hvorfor jeg elsker rap, elsker hip-hop og skulka en dag på videregående for å kjøpe og høre Outkast-skiva Stankonia. Jive Records nektet utrolig nok å gi ut Sir Lucious Leftfoot, i noe som må ha vært en kollektiv psykose. Jeg tipper de angrer.» – Andreas Øverland
Les hele anmeldelsen: Venstrefotsarbeid
6. Field Music - Field Music (Measure)
«Measure er først og fremst myntet på mennesker med et nærmest usunt forhold til musikk; disse som kan snakke seg tunge i pusten, klamme i skrittet og fjerne i blikket om tilsynelatende mikroskopiske fliker av pophistoriens utkanter. Samtidig er dette er dette en fråtsestund for alle med et snev av interesse for smart, hjerteskjærende, tilgjengelig og egenartet musikk.» - Marius Asp
Les hele anmeldelsen: Når platesamlingen har hjemme alene-fest
7. Arcade Fire – The Suburbs
«The Suburbs’ styrke og storhet ligger ikke nødvendigvis i spektakulære enkeltlåter, men først og fremst i detaljene som trer frem ved gjentatte besøk. I forførende melodier som gjemmer seg under den tilsynelatende hverdagslige overflaten, i innsiktsfulle og kloke tekster som man ofte må anstrenge seg litt ekstra for å høre, og i et album som til fulle utnytter formatets bredde og i sum søker å gå opp i en større helhet.» - Glenn Olsen
Les hele anmeldelsen: Forstadslykke
8. Dungen - Skit i allt
«Som på forgjengeren 4 er fokuset i all hovedsak vendt mot organiske, rustikke klanger, primært sirklet inn av piano og fløyte og dypt rotfestet i rastløs jazz, progressiv rock og svenske folketoner fra et innbilt seksti- og syttitall. Det betyr ikke at gitarist Reine Fiske mangler anledninger til å skinne; sjekk utblåsningen “Högdalstoppen”, subtile “Blandband” eller mollsvøpte “Nästa sommer” for noe av det lekreste strengearbeidet på denne siden av, vel, forrige Dungen-utgivelse.» - Marius Asp
Les hele anmeldelsen: Trøstutstillingen
9. Ariel Pink’s Haunted Grafitti – Before Today
«Med Before Today har også den notorisk selvkjørte 31-åringen Ariel Rosenberg skjønt det: Visjonen, som i grove trekk kan beskrives som opportunistisk FM-rock kjørt gjennom et febergroggy og sjøsykt filter, er intakt. Den låter bare så enormt mye bedre enn tidligere; mindre “interessant” og mer interessant.» - Marius Asp
Les hele anmeldelsen: Festkystpop
10. The National - High Violet
«Dette er regntung musikk, men det er London-regn det er snakk om her, ikke Bergen-regn. Dette regnværet betyr noe. Det overvelder. Det renser. Det vasker storbyen en stakket stund mens vår akk så kompliserte og pinte helt kan la seg dynke til skinnet mens han synger ut sine mange følelsesmessige formålsparagrafer. “Ironien er død!” skrikes det. “Min sjel er min katedral! Og i katedraler er det faenmeg romklang!”» - Peter Vollset
Les hele anmeldelsen: Storslagen smålighet
Hederlig omtale:
11. Yeasayer: Odd Blood
12. Sharon Van Etten: Epic
13. LCD Soundsystem: This Is Happening
14. Vampire Weekend: Contra
15. The-Dream: Love King
16. Rick Ross: Teflon Don
17. Lissie: Catching A Tiger
18. Black Mountain: Wilderness Heart
19. Janelle Monae: The ArchAndroid
20. Deerhunter: Halcyon Digest
Listen over de beste norske albumene kommer torsdag 9. desember. Les mer på disse sidene eller hør det hele i Lydverkets torsdagssending på P3 kl. 20-21!
Tags: 2010, Age of Adz, album, arcade-fire, årets beste, årets plate, Ariel Pink's Haunted Graffiti, before today, Big Boi, body talk, bring me the horizon, Dungen, field music, High Violet, internasjonale plate, Kanye West, kåring, Lydverket, Measure, my beautiful dark twisted fantasty, Robyn, sir luscious left foot: the son of chico dusty, Skit i allt, Sufjan Stevens, The National, The Suburbs, there is a heaven let's keep it a secret, there is a hell believe me i've seen it
Enig i mye av det du sier der. Nå er jeg ikke mest inne i norsk musikk selv-hører strengt tatt mest på amerikansk og britisk musikk, men det er langt fra alt som blir pushet jeg mener rettferdiggjør hypen. Og jeg synest det er mange band som fortjener mer oppmerksomhet.
Og det er ingen tvil om at min tiltro til anmeldelser er mer kritisk nå enn tidligere. Da jeg var i tenårene leste jeg magasiner som Q, NME, Spin, Rolling Stone, Kerrang etc fra perm til perm, og selv om jeg oppdaget mye bra musikk, blir man mer kritisk til en del journalistikk etterhvert som man blir eldre, hvor agendadrevet den egentlig er.
Det jeg mener er delvis et problem innenfor spesielt den «hippe»indiejournalistikken er at mange i denne verdenen er vel så opptatt av å være den siste ute med et nytt band som man har «oppdaget» og som er «tidsriktig». At man vet hva Pitchfork anbefaler etc gir kanskje cred blant noen. Men jeg mistenker at blant noen er dette like mye en imagegreie som det er innenfor blondine/paradise hotel- segmentet, på sin måte.
Noen liker kanskje å tenke om seg selv at musikken de hører på ikke er mainstream, men hvor «alternativt» og særegent er det egentlig å kopiere f.eks Pitchforks anbefalingsliste og digge «alt» de anbefaler? Hvor alternativt er det å se ut som vokalisten i Fleet Foxes. Alle vet skjegg er populært i hipsterverdenen, det er ikke som om man skiller seg ut.
For all del, jeg liker ting som har blitt anbefalt på Pitchfork, i Mojo og diverse musikkmagasiner. Men mye av det jeg liker best har jeg måtte funnet f.eks ved å lese intervjuer på nettet av favorittartiser som har nevnt hva de hører på, folk som sammenligner et band med et band jeg liker på forskjellige forum etc. Eller man finner kanskje ut at hvis man liker The Bronx så synger vokalisten i et sideband ala Bullet Treatment. Det er en slik tilnærming jeg savner mer også blant journalister.
Det jeg egentlig irriterer meg mest over er at nesten alle musikkmagasiner har 70-80 prosent av de samme artistene på topp 20 listen sin på slutten av året. «OK, i år har vi blitt enige om at vi skal digge Vampire Weekend»osv. Hadde vært mye kulere å sett 10 vidt forskjellige lister og litt individualitet og særpreg i en slik kåring.
Jeg har ikke troen på at alle journalister egentlig mener det de skriver selv en gang. Alt for mange likheter med utenlandske anmeldelser. Dagbladet har jeg gitt helt opp. De avslører seg selv så mye at det ikke er moro en gang og er helt utdatert.
Og jeg kjøper fullstendig konspirasjonsteorien om at mye baserer seg på vennetjenester og network. Det er som å lese i Dagbladet om de ulike folkene som hyper hverandre opp og inngår i «kultureliten» i Norge. Jeg er heller ikke i tvil om at plateselskaper blackmailer platejournalister og går på de samme bransjefestene. Hvis f.eks en Dagbladjournalist er sammen med Maria Mena, hvor dårlige anmeldelser får hun egentlig?
Og selv om jeg elsket slaktet av den siste Black Eyed Peas-platen her på Lydverket, hvorfor blir platen anmeldt i det hele tatt? Hvorfor får en møkkagruppe som dem så mye oppmerksomhet i media? Jeg er rimelig sikker på at journalisten som skrev den anmeldelsen aller helst kunne tenkt seg å anmeldt noe bedre. Hvem er det som sier: Denne skal du gi oppmerksomhet? Denne skal du anmelde? Hvorfor ikke gi han noe bedre å anmelde?
Indie har en del bra, ingen tvil om det, men som en slags tidstendens, vil jeg si at vi er inne i en tannløs musikkepoke med tanke på de som blir hypet som de mest profilerte. Det som blir pushet i media er indie, hip hop og r&B. Hvor er rockestjernene? Hvor er dekadansen? Hvor er ballene? Når Lady Gaga er det mest «sjokkerende» i mainstream musikk, hva har skjedd?
Jeg har holdt på å sett på Rolling Stones sin dokumentar om innspillingen av Exile on main street, og det slår meg at det omtrent ikke eksisterer genuine rockestjerner lenger(Vel, Liam Gallagher). Stones var i den epoken verdens største band og Keith Richards var i en evig heroinrus. Jeg skal ikke forherlige dop, men når jeg hører albumet tror jeg på det de leverer som band. Det er troverdighet knytt til det. Det er ikke kalkulert og pr-markedsført slik som alt er i dag. De hadde ikke en stylist. Keith Richards tok på seg det han fant av klær liggende rundt bak scenen.
Når jeg ser et Indieband i dag, lar meg jeg delvis irritere. Iallfall de som ikke er spesielt bra. Alle har den samme «riktige» Sondre Lerche-looken. Å, så indie. Alle klapper hverandre på skuldrene og er lavmælte.
Både i litteratur og i musikk har det vært en logisk progresjon at utvikling har skjedd som en reaksjon av noe annet. Når ting begynner å bli tannløst. Jeg savner en reaksjon. Ala da f.eks 80-tallspuddelrocken ble seende helt avleggs ut som følge av grungebølgen på tidlig 90-tall. Jeg savner en «God save the queen» eller en «Smells like teen spirit».
Må være slitsomt å ikke stole på noen……
At de samme albumene dukker opp på forskjellige lister, har med å gjøre at de: 1) faktisk er bra, og 2) nettopp er ‘hypet’, altså er det disse folk flest vil ha hørt på. Når en redaksjon skal lage en liste som denne, kan jeg tenke meg at de albumene som flest har hørt på, lettest slipper gjennom.
Anmeldere og anmeldelser skal så klart taes med en klype salt. Blir noe hypet opp i været av ett magasin, sjekker jeg alltid med andre, for å få bekreftet den ‘allmenne mening’.
Det er nok til enhver tid en stor mengde ‘skjulte perler’ som blir utgitt, og slik vil det alltid være. Musikkindustrien er ikke slik at du kan lage et mesterverk og gi det ut, uten å reklamere for det på noen måte, og så håpe på at alle de store magasinene eller viktige personene plukker dem opp. Men det er jo også nettopp det som gjør det gøy å dypdykke i musikk og oppdage slike album på egenhånd.
Rolling Stones er idioter, Liam Gallagher er en diva, Oasis er blant det verste som har skjedd med populærmusikken de siste 20 årene, og den eneste grunnen til at ‘grunge’ i det hele tatt er kjent som en sjanger, istedenfor at den er sidestilt med de ørten forskjellige og minst like karakteristiske lydbildene som oppstod på 80-tallet (Galaxie 500, Dinosaur Jr., Minutemen etc) er grunnet en ENORM hype-kampanje fra Sub Pop sin side. (Visste du at grunge-sounden oppstod i 1980, med Wipers’ Is This Real?).
Alt som ‘skaper en reaksjon’ er vanligvis en gigantisk fad. Ikke at jeg misliker konsekvensene av hverken the Sex Pistols eller Nevermind – post-punk er min favoritt’sjanger’, og jeg regner med at de ekstreme omveltningene i indie-samfunnet som skjedde med Nevermind er delvis skyld i at math rock og post-rock utviklet seg som de gjorde. Men det blir feil å snakke om at du savner en slik ‘reaksjon’, samtidig som du forkaster hype.
Med hva begrunner du at Rolling Stones er idioter? Og at Oasis er det verste som har skjedd populærmusikken de siste 20 årene er fra mitt ståsted en helt idiotisk påstand. Si hva du vil, men Liam Gallagher er en rockestjerne.
Du imponerer meg heller ikke ved å namedroppe undergrunnsband fra 80-tallet. Jeg kjenner min Germs, Circle Jerks, Adolescents-historie og tror jeg skal garanterer at jeg har hørt på vel så mye musikk som deg. Blir for øvrig meningsløst å si at grungesounden begynte med Wipers. Hvorfor det? Hvorfor akkurat den sangen? Det blir vel et øyet som ser-spørsmål. Da kan man si at Alice in Chains var inspirert av Black Sabbath som igjen var inspirert av Robert Johnson etc. Meningsløs diskusjon.
Tror også du misforstår litt i hva jeg mener i forhold til begrepet hype. Hype trenger ikke være ille, hvis det er noelunde fortjent. Jeg er derimot ikke helt enig med deg i at alt som skaper en reaksjon er en gigantisk fad. Klart media forsterker dette litt, men i rockehistorien har slike epoker også vist noen av strømningene i hva som har skjedd i musikkverdenen.
Jeg begrunner det ikke, men det er sant. Når det er sagt liker jeg Rolling Stones, men gee, de er idioter. De er antakeligvis et av de mest ‘rock’ bandene i historien, men jeg ser ikke hvordan det er en god ting på noen måte. Og at enkelte fortsatt ser på Oasis som et ‘viktig’ band er meg et mysterium. Men du har rett i at det er en helt idiotisk påstand.
Jeg namedroppet ikke tilfeldige band, jeg namedroppet band som eksemplifiserte poenget mitt. Is This Real (albumet) er viden regnet som hvor grunge-sounden oppstod, og Kurt Cobain selv var en stor fan, og covret flere Wipers-sanger med Nirvana. Og det er ikke direkte et øyet-som-ser spørsmål, for det har ikke kun med å gjøre at grunge hentet inspirasjon fra Wipers, men at Is This Real har den samme grumsete rock-sounden som grunge. Om du ikke har hørt det, anbefales det forresten sterkt.
Jeg er fortsatt uenig i ditt siste avsnitt. Kanskje er the Sex Pistols og Nirvana noen av de beste tingene som har skjedd musikkverdenen, men grunnet ettervirkningene og ikke grunnet bandenes egen musikk i det hele tatt. Jeg misliker ikke hverken av dem, og jeg respekterer særlig the Sex Pistols, men musikkmessig fortjente de ikke en slik hype på langt nær. McLaren og Sub Pop er de definitive hovedårsakene til at respektivt The Sex Pistols og Nirvana slo gjennom som de gjorde, gjennom enorme hype-kampanjer.
Personlig mener jeg at diskusjonen om hva som startet «en sound» alltid er veldig meningsløs, fordi alt går i sykluser der band blir påvirket av andre og tidligere band. Kan godt være Wipers var en av Kurt Cobains hovedinspirasjonskilder, men hvem definerer at de startet «sounden»? Det blir som om noen i en listekåring definerer hva som er årets plate. Det er subjektivt. Det er heller ikke sånn at hele grungesoundet tilhørte Nirvana. Nirvana er bare blitt symbolet på perioden, det sier seg selv.
Dessuten var da ikke grungebølgen egentlig definert til en helt bestemt sound. Jeg tenker først og fremst på byen Seattle når jeg tenker grunge og selve bølgen, og et band som f.eks Soundgarden er ikke så ekstremt likt i soundet til Nirvana. Alice in Chains er jo mye mer preget av metal enn f.eks Nirvana. Fellesnevneren var at musikk som i utgangspunktet var relativt «undergrunn» i soundet på den tiden og mer rocka i uttrykket enn det som var på de kommersielle hitlistene fikk mye mer oppmerksomhet i media. «Alternativ rock» om man kan bruke det uttrykket. Før uttrykket «alternativt» ble utvannet, og plateselskapene skulle produsere kommersielle versjoner av «grunge»-uttrykket.
I denne perioden var det også andre band tydelig inspirert av f.eks 70-tallet som fikk mye oppmerksomhet i media, men som ikke tilhørte grungen. F.eks Smashing Pumpkins. Man kan si hva man vil, men hører man på deres første plate Gish, skiller det seg mye ut fra hva som lå på toppen av hitlistene i den perioden.
Poenget mitt er; ja, mulig hype hjalp dette, men i såfall, hvorfor blir ikke rock og metal promotert mer nå? Eller hypet nå? Ser man på hva som dominerer årets beste plater tidlig på 90-tallet er det veldig preget av en mer genuin alternativ rock- bølge av musikk. Ser man på hva som dominerer årets kåringer nå, er det stort sett hip hop og pop. Indie på årets album-listene. Big Boi, Arcade Fire etc. Jeg liker Arcade Fire, men for å være ærlig synest jeg de samtidig er litt overvurderte sammenlignet med mye annet som er bra.
Og som rockeentusiast ser jeg verdien av magien av totalpakken rundt rockestjernen, og må si jeg savner jeg savner slike symbol i vår tid, som er noelunde troverdige. Da jeg var 4 år såg jeg på Kiss som overjordiske vesener, jeg trodde ikke de var mennesker. Og jeg liker å lese rockebiografier som bygger opp under mytene. Jim Morrison, Stones, Bowie, Lennon, Guns n`Roses etc. Sex, drugs, rock n roll. For meg er det en del av interessen rundt musikk, som skaper noe av magien når jeg hører på en plate. Totalpakken, gjerne med litt edge knyttet til det hele. Hvor er dagens rockeguder? Som samtidig har substans og kunsterisk integritet i musikken de gir ut?
Hva blir promotert nå av litt hardere musikk? Hva blir f.eks promotert som metal? I våre dager blir fjortispopband som My Chemical Romance og Avenged Sevenfold avbildet på Metal Hammer. Det sier noe om tilstanden. At noe mangler. Hvem ser for seg at disse blir symbol på en generasjon om 20 år? Rockeguder ala Bowie? Aldri.
Ellers er de største stjerne i det kommersielle hitlistebilder popartister som Rihanna og Eminem. Rockestjernen mangler. Hvem skal være rockens symbol for denne perioden? Jeg er opptatt av slikt.
Når det gjelder Liam Gallagher er det et band mange har ekstremt delte meninger om. Jeg elsker Oasis og mener Gallagherbrødrene er av de få i våre dager som jeg om 20 år vil se på som reelle rockestjerner. Ingen som har snakket om at er nyskapende. Men de forvalter rocketradisjonen og har gitt ut noen av soundtracklåtene til tenårene mine, og jeg foretrekker de foran TV on the radio når som helst. Man kan kanskje si at dette hørest barnslig ut, men da jeg lyttet til de første albumene de gav ut, gav imaget deres et bilde av hvordan de levde livene sine. At de levde en vill rock n`roll livsstil. Alt dette var med på å gi helhetsopplevelsen en magi. Musikkverdenen trenger etter min mening slike profiler. At man kan si om en eller annen legendarisk konsert da man var 14, at «jeg var der».
Ellers, for å poengtere litt tydeligere: Jeg sier ikke at Nirvana og Sex Pistols var det beste i sitt segment fra disse periodene. Nirvana har selvsagt blitt hypet ekstremt mye i ettertid på grunn av Kurt Cobains død, og død selger etc. Da jeg var 14 var Red Hot Chili Peppers(i Blood Sugar Sex Magik Perioden) og Smashing Pumpkins(Gish/Siamese Dream) mye mer «banebrytende» i mine oppdagelser av ny musikk. Men Cobain ble nå en gang symbolet for denne generasjonen.
Så poenget mitt er vel kanskje ikke at hype i seg selv trenger å være ensidig negativt. Mulig frustrasjonen delvis kommer av mangelen av nye rockeguder i 2010. Og monumentale rockeverk med substans som preger også det kommersielle bildet. Jeg føler det eneste som blir spillt på kommersielle kanaler er hip hop.
Og Indie i sine kanaler. Jeg liker indie, men samtidig synst jeg jo det er ekstremt mye indie som er veldig wannabe arty og balleløst.
Og selv om mye indie er bra, mangler det også noe jeg er veldig glad i, nemlig «worship the riff»-attituden. Jeg får ikke alle mine behov dekket ved å høre på den samme Animal Collective/Pitchfork- hausa greiene.
Og hvor er riffene i det hele tatt i den kommersielle vinklingen av musikk? Hvem spiller i det hele tatt elektrisk gitar lenger og samtidig har ambisjoner om å ta det to the next level, å bli et arenaband?
Men for all del, jeg har vandret rundt i New York i Greenwich Village og nynnet på Fleet Foxes jeg også, og kost meg, så jeg er ikke ukjent med den siden av det.
«White Winter Hymnal» for å være spesifikk.
Og et annet poeng: Da jeg var 14 år gammel og ikke hadde like mye oversikt på musikk som nå, gjorde medias profilering av band som f.eks Nirvana og Smashing Pumpkins til at jeg oppdaget andre ting som Sonic Youth, My Bloody Valentine etc. Man skal ikke undervurdere dette i helhetsbildet. I den alderen blir man først mest påvirket av ting som er tilgjengelige og profilert i media.
Det er som når man velger favorittlag i fotball, Liverpool eller Man Utd.
Hvem skal morgendagens talenter bli inspirert av når det man ser på tv er Akon og David Guetta? Eller får det for seg Avenged Sevenfold liksom er metal? Vil de noen gang få vite hvem Poison Idea er? Vil de noen gang kunne nyte et riff som «Alan`s on fire»?
Vil man produsere genuine rockestjerner som er talsmenn og blir ikoner? Nye Keith Richards og Gallagherbrødre? Eller vil man få en massiv hip hop-inflytelse i fremtiden? Er rocken i ferd med å dø? Kanskje ikke nisjerocken og subgenrene, men den kommersielle kvalitetsrocken?
For greitt nok om Converge spiller mathrock/core etc, men du og jeg vet like godt at de aldri vil bli et arenaband. Og man trenger gode arenaband også.
Nå er jeg litt forvirret av alle kommentarene spredd rundt om kring, en forvirring som forsterkes av en lett forkjølelse og slitenhet etter eksamen.
Jeg liker ikke rockestjerner, og jeg tror det er der argumentet vårt i bunn og grunn ligger. Mitt inntrykk av det store flertallet av rockestjerner er at de er selvgode, overlegne og uintelligente drittsekker. Så klart med unntak. Og kanskje har du rett i at slike rockestjerner i de fleste tilfeller vil være inspirerende for unge mennesker ved at de utløser forkjærligheten for musikk i utgangspunktet av, men det er vel en like irrelevant faktor som at moren din fødte deg, og uten henne kunne du aldri spilt musikk etc. Å bli inspirert på en slik måte er kun sjelden en viktig inspirasjon, og de færreste kommer seg forbi dette stadiet, noe som gjenspeiles i den store mengden dritt som blir laget.
Jeg har mye større respekt for mennesker som holder seg til sine idealer, og som ikke nødvendigvis bryr seg om å tjene penger, eller ha sex, eller ta dop. Mennesker som lever for musikken, heller enn mennesker som lever for livet RUNDT musikken.
Lever f.eks ikke Liam Gallagher for sine idealer? Gjorde ikke Keith Richards det? Lever de ikke for musikken? Vandrar man rundt 24 timer i døgnet og ser på seg selv som vår tids største rockestjerne kan det selvfølgelig oppfattet som klysete, men det kan også komme legendariske ting ut av det.
Begge disse er vandrende rockestjerner som lever og ånder rock n`roll.
De er ikke langrennsløpere.
Og ellers er jeg vel av dem som liker at rock i essens skal være litt farlig. Ellers kan det fort bli tannløst. Og nei, jeg har ikke vokst vekk fra rockemytene. Det er en del av magien med rock for min del.
Er ikke mye bra rock der ute, mulig det finnes, men radio spiller det ikke.
Skulle ønske det var musikkfolk som spilte kul musikk i radio, og ikke ut i fra en eller annen døll spilleliste. Går jo ikke an å få med seg noe nytt lenger. På tide med en «radiorevolusjon»!
Personlig kunne jeg ønsket en 14-åring som sjekket ut ny musikk i det kommersielle medium, ville blitt anbefalt The Bronx og Gallows vel så mye som Big Boi og Ariel Pink`s Haunted Graffitti. Selvfølgelig ingen motsetning å bli anbefalt flere, men hva blir vinklet mest i media?
Personlig synst jeg for øvrig Big Boi`s «Shutterbugg» er en skikkelig drittlåt. Når ble det allmenn enighet om at dette er en av årets beste låter? Jeg kan akseptere kvaliteter også i hip hop, men den låten gir meg absolutt ingenting. Jeg får ikke noe «the black man`s CNN»-følelse når jeg hører den for å si det slik.
Norsk musikkpresse generelt er 70 prosent påvirket av Pitchfork.
Alle er iallefall generelt veldig «enige».
Men ok. Kanskje det er sånn det blir. Skal gi ros til lydverket for at det er veldig mye bra på disse sidene, og jeg har også oppdaget nye ting her. Men først og fremst indie da:-)
Takk for engasjerte innspill! Målet vårt er jo at musikkinteresserte skal oppdage ny, bra musikk innenfor alskens sjangre hos oss, enten det er på TV, radio eller nett.
Når det gjelder Pitchfork kan man elske eller hate siden, men det lureste er kanskje å ta den for det den er; et innflytelsesrikt nettsted som ofte befatter seg med god musikk, og som ideelt sett bør leses med en klype salt for hånd.
Ha ha. Absurd at Wipers skal få skylden for Grunge bare fordi de var ett av Cobains favorittband. Absurd at folk snakker om Wipers i samme åndedrag som Oasis og Stones også. Hva er det neste? Dangerhousekatalogen inspirerte Nu-Metal? lolz.
For det første; nå må man ikke blande kortene. Få skylden for grunge? Grungebølgen var i utgangspunket positiv, for den satte en kort periode mye kvalitetsrock på kartet. Det er derimot når en sjanger blir såpass populær at sjangeren blir utvannet problemene oppstår. Når plateindustrien prøver å produsere kopi-Nirvanaer, men mer strømlinjeformede, slik at det skal kunne hørest mest mulig av massene. Når plutselig band som Puddle of mudd blir presentert som «grunge». Når man bruker et begrep som «alternativ rock» for å selge, har begrepet mistet sin originale betydning. Men den første bølgen som oppnådde kommersiell suksess, f.eks Alice in Chains leverte mye bra.
Litt det samme kan vel siest om nu-metal, selv om jeg assosierer denne «sjangeren» med mange drittband og totalt sett ikke samme kvaliteten som grungen. Noen band, som f.eks Slipknot, har fått ufortjent mye kritikk og blitt avfeidd som nu-metal. Dette er eksempel på «sannheter» som etablerer seg uten at folk egentlig har hørt all verdens mye på musikken de omtaler, eller forstår den. En gjengs indieanmelder vil ha null forståelse for Slipknot, og sannsynligvis en gjengs punk/metalfan også, men det beste av Slipknot er metal av høy klasse.
Ellers må man ikke bli så snobbete at man ikke kan omtale bra «kommersiell» musikk i samme åndedrag som undergrunnsbands. Jeg verdsetter band som The Germs og Negative Approach på sin måte, men det utelukker da ikke at jeg ikke kan se kvaliteter i band som er i en helt annen skala i forhold til kommersialitet. Det er dessuten ingen tvil om at frontfigurene i band som har oppnådd en viss form for kommersiell suksess kan være sterkt influerert av fete undergrunnsband. Kurt Cobain er jo bare et eksempel på en som var det.
Det er klart at Stones og Oasis ikke nødvendigvis er det hippeste man refererer til hvis man vil ha «cred» i våre dager, men så har dette også litt med image mange er veldig opptatt av å uttrykke. Jeg er sikker på du synest The Weirdos er mye kulere enn Oasis, og jeg kan på et nivå skjønne dette.
Samtidig er jeg av den skolen som liker å se en viss kvalitet også få kommersiell oppmerksomhet. Som liker å lese om legender som Led Zeppelin, The Doors etc- rockestjerner som har fått kommersiell suksess og lever opp til rockemyten.
Med dette som bakteppe: Jeg sier f.eks ikke Oasis er verdens beste band på et kvalitetsmessig plan. Det finst band som er mer innflytelsesrike, mer komplekse i uttrykket etc. Men likefullt kan jeg sette meg ned en dag og høre på Definetely Maybe og tenke: Verdens beste band. På sin måte. Og da er det hele pakken det er snakk om. De er et av bandene som har evner til å framkalle dette i min verden. Da er jeg mentalt i et arbeiderklassestrøk i Manchester og suger inn hele Cigarettes og alcohol-verdenen og rockemyten blir sann i mitt hode. Liam Gallagher er en genuin rockestjerne, og jeg debatterer gjerne enhver som vil argumentere mot det.
Hvorfor kan man spørre seg? Hadde dette skjedd hvis media ikke hadde hypet denne imagen og myten? Kanskje ikke i så stor grad i allefall.
For, for all del- jeg er den første til å elske å sette meg ned å lytte på tidlig 80-talls Los Angeles-punk, men hvorfor skal dette komme på tverrs med at jeg også liker at det eksisterer rockeguder? Da snakker jeg ikke bare om kultlegender på Darby Crash-stadiet, men arenarockguder.
Og denne dissingen av Stones må man bare slutte med. De er big league. Når ble det kult å disse Stones? Det er det samme som å disse The Beatles. Det blir aldri kult.
Essensen i det jeg vil frem til er: ikke undervurder betydningen av rockeguden. Som kilde til magi og innflytelse på den unge rockeren som opplever musikkens verden for første gang. Det er tross alt få 12åringer som får sitt første møte med musikk via Washington sin punkscene tidlig på 80-tallet.
http://www.youtube.com/watch?v=MRa5BWOOGZM taler imot deg.
Og kommentar nr. 2 vil jeg ikke engang kommentere fordi den er så dum.
Med mindre du faktisk taler FOR Wipers. Jeg er forvirret.
Man kan ikke ta en sang og lage den til inntekt for at den startet en hel bølge, for dette vil alltid vere øyet som ser. Alt går i sirkler og påvirker hverandre.
Sonic Youth gav også ut materiale før Nirvana, uten at jeg vil si de var en del av grungebølgen. De var en del av undergrunnsscenen på 80-tallet og er det vel fortsatt i selve «uttrykket», selv om de har fått en viss kommersiell suksess, men jeg vil ikke påstå de er en del av grungebølgen.
Da tenker jeg nesten mer på grunge som en «bølge» enn en sjanger. For sjangermessig er band som Nirvana, Pearl Jam og Alice in Chains nokså ulike selv om man kan omtale de innenfor hovedkategorien «rock». Har grungen egentlig et helt klart definert uttrykk og «sound»?
Ta et band som Nirvana:
De var sikkert også påvirket av band som Poison Idea og The Germs før dem.
Wipers er et av flere undergrunnsband sentrale grungere lot seg påvirke av, men nå er da en gang slik at grungen som bølge ofte omtalt i forhold til tidsånden rundt starten av 90-tallet, da den fikk sitt kommersielle utspring. Jeg tenker på band ala Screaming Trees, Green River og hele Seattlescenen.
Og det finst band før The Wipers som ikke er helt fjerne fra den sounden de hadde heller.
Det finst sikkert folk som vil hevde at en «sjanger» startet med det og det bandet, men dette er etter min mening et synsspørsmål. Jeg foretrekker heller å snakke om at det kan ha vært band som har vært innflytelsesrike for at rocken går i en bestemt retning.
I det hele tatt vil man også ofte se at band selv ikke kategoriserer seg selv i subgenre. Dette er det stort sett journalister som gjør. Derfor kaller f.eks ikke Converse seg mathcore. De kaller seg et band som spiller høy, aggressiv musikk.
Tilføyelse: Likevel vil jeg kanskje påstå at en sang som «Smells like teen spirit» er sangen som startet grungen som en musikkbølge rent kommersielt.
Dette vil ikke si at Nirvana var de som hadde sounden først eller oppdaget noe helt nytt, for de var det, men de ble symbolet på grungebølgen. Mer enn noe annet band, vil jeg hevde. Selv om jeg som sagt selv var og er større fan av Alice in Chains enn Nirvana.
«For det var de ikke», skulle det stå der.
Men poenget mitt var uansett at dette dreier seg om synspunkter, like mye som hvilket fotballag man holder med.
Punkfans vil f.eks alltid vere uenige hva som startet punken, hvilke scener i USA som var viktigst, England vs. USA etc.
Dermed faller Wipersargumentet ditt i fisk.
Den Wiperslåten på youtubeklippet hadde forresten Red Hot Chili Peppers med på et MOJO-soundtrack de lagde for noen år siden som fulgte med magasinet. Dette var da en cd med band som hadde vært med å inspirere dem. Men det finst flere slike band. Wipers var et av dem.
Slik vil jeg tro det også var for forgrunnsfolk i grungebølgen. Dave Grohl ramser f.eks opp en haug med undergrunnsband i et videointervju han gjør når han er inne på Amoeba i Los Angeles og kjøper og anbefaler plater som inspirerte han som musiker.
Sjekk ut Amoeba sin nettside forøvrig. Seksjonen med bandfolk/artister som anbefaler album er meget interessant. Mye utrolig bra undergrunnsmusikk som blir anbefalt der.
Ellers gav for øvrig Smashing Pumpkins ut albumet Gish før Nirvana kom med Nevermind. Gish er et usannsynlig fett album og relativt annerledes fra det uttrykket de har for tiden.
Jeg har aldri støtt på noen som ikke har sett på grunge som en sjanger før. Selve bølgen startet nok for fullt med Nirvana, men jeg vil nå absolutt mene at grunge har en veldig spesifikk sound, og den startet med Wipers. Slike ting er synsspørsmål i enkelte tilfeller, men Wipers var ute i såpass god tid at med mindre du viser til band som var enda tidligere ute med en slik sound, synes jeg det er en ganske meningsløs diskusjon.
Hva angår band som ikke er fornøyd med sjanger-kategorisering er nå ikke det en uvanlig ting. Personlig synes jeg det er en pretensiøs og meningsløs holdning å «ikke ville settes i bås.»
Ok, men da er vi uenige. Men synst du virkelig Nirvana og Alice in Chains ligner så mye på hverandre i soundet? Jeg hører vel så mye Black Sabbath i soundet til Alice in Chains som Wipers. Er ikke Alice in Chains grunge? Eller er det hva som ligner mest på Nirvana som er kodeksen?
Saken er at etter min mening er grungebølgen på 90-tallet et begrep som egentlig omtaler band som, selv om det er visse fellestrekk, ikke nødvendigvis har så identisk sound at man kan omtale Wipers som en fellesfaktor/kjennetegn. At all grunge hørest ut som dem.
Skal man nevne hva de var inspirert kan man gå langt tilbake i tid, langt før Wipers.
Igjen, dette er øye som ser.
Når folk i dag omtaler f.eks Creed som «grunge» er det mulig dette er sjangeranvendelsen som blir brukt i praksis. Men personlig vil jeg vere sterkt uenig i dette. Egentlig vet jeg om jeg ikke ser på noen av nåtidens band som grunge.
Ellers, jeg er uenig i at om et band ikke vil bli omtalt som mathcore, så er det pretensiøst. Hvorfor det?
Mathcore er etter min mening derimot et pretensiøst begrep, og samtidig innsnevrende. Det kan kanskje vere til hjelp for fans som er ute etter å finne ny musikk og vil ha en viss referanse. Men ellers, hva er egentlig så kult med å plassere et band i en bås?
Hvorfor skulle et band ha lyst til å bli satt i bås? Et band med kunsterisk integritet og ønske om å være originale har vel først og fremst lyst å bli oppfattet som noe særegent, ikke bli puttet i en bås med mange andre.
Det er greitt med noen hovedsjangre som gir en viss retningslinje men disse subgenrene som media slenger på band, tror jeg egentlig har vel så mye med at man vil finne på nye sjangre som hørest «nye» og «forfriskende» og hause opp ting litt. «De var det første mathcorebandet» etc…..It`s all bullshit in my opinion.
Når det er sagt, som musikkfan kan jeg ha en viss nytte å bli referert til band som ligner på ting jeg liker i en sjanger. Men jeg skjønner godt at band ikke vil kategoriserest.
Og jeg har ingen grunn til å tro at jeg har hørt mindre enn deg, men jeg vil tro jeg har en minst like god oversikt over rockens historie som du har.
Og jeg har ingen grunn til å tro at jeg har hørt mer enn deg*
Halleluja! Kunne ikke vært mer enig. Musikkjournalistikken om dagen er fullstendig infisert av indieviruset og virker totalt ute av stand til å skryte av annet enn den, samt det samme gamle hiphop- og rnb-skvipet (er for øvrig fan av god musikk i alle nevnte sjangere)
Bare sett på en the doors skive..ikke noe nytt at barne våre vokser opp med drit…
Dypt innspill ppp.
Jeg sier ikke at jeg ikke stoler på Lydverkets journalister. Vet det er mange her som har peiling. Men av og til har jeg mistanke av at journalister kan la seg rive med av den allmenne hypen rundt et band, og gir mer kreditt til dem enn de strengt tatt fortjener.
Smaken er selvfølgelig delt, men hvorfor får egentlig Vampire Weekend mer oppmerksomhet enn f.eks Silversun Pickups?
Alle velger utifra hva de finner, om det er fra en venn/plateselskap/blogg eller annen musikkjournalist. I dagens verden er det kamp om oppmerksomheten og derfor vinner Vampire Weekend ditt eksempel. Hvordan skape hype er vel heller et spørsmål du bør stille deg… Journalister er vel mennesker de også. Ikke gjør det så fordømt vanskelig.
Det dreier seg ikke om hvor man oppdager noe fra. Det dreier seg vel mer om denne allmenne enigheten på at 70-80 prosent av artistene på en liste er de beste. Med tanke på at smaken er forskjellig er det oppsiktigsvekkende hvor like listene på slutten av året er.
Og hva mener du med at jeg gjør det vanskelig? Jeg belyser noe jeg genuint mener- har du et problem med det?
Absolutt ingen problemer. Herlig å se på engasjementet. Lister er veldig like, men om 70-80% er enig så kanskje det er noe i det da?
Siden det ikke går an å svare der oppe, svarer jeg her, og håper det blir sett.
Jeg synes Nirvana og Pearl Jam og Mudhoney og Alice in Chains har en ganske så lik sound, ja, i mye større grad enn f.eks. store post-punk band som Joy Division, The Fall og Wire. Dét regner jeg for en bevegelse i mye større grad, men jeg regner forskjellige sounder som kom ut av post-punk for forskjellige sjangre. På samme måte har punk rocken mye mer til felles og kan kalles en sjanger, men det er jo selvsagt forskjell på The Clash, The Damned og the Sex Pistols. Det er vel et definisjonsspørsmål, men jeg synes definitivt at de store grunge-bandene har nok til felles til at man kan kalle grunge en sjanger. Grumsete, noe mørkt og ‘rockete’. Og mens han sikkert ikke er en bedre kilde enn enhver annen, har Cobain selv sagt at grunge startet med Wipers. Konsensus! Hehehe. Egentlig spiller det ikke så stor rolle. Jeg synes kvalitet er viktigere enn innovasjon, men de to synes ofte å komme i par.
Særlig en sjanger som mathcore ser jeg ikke at band har et problem med fordi sjangeren karakteriseres av noe som er et veldig bevisst valg, nemlig bruk og forandring av forskjellige tidssignaturer og rytmer. Dessuten slår tanken om at ‘jeg er unik og vil ikke settes i bås’ meg som noe naiv. Man kan aldri være 100% original uansett, du vil alltid ligne på noe, på en eller annen måte. Da synes jeg det er bedre å bare fokusere på musikken og evt. drite i navnet på sjangeren du spiller, om du ikke er fornøyd med det, enn å klage over det på en slik måte.
Og siden du kun snakker om mathcore, har du hørt noen math rock-band? (Og dette er ikke et overlegent spørsmål på noen måte, men et forsøk på å promotere en av mine yndlingssjangre! <:)
http://www.youtube.com/watch?v=2-RcTJHfCpc
http://www.youtube.com/watch?v=9o_C9n0mh_M
http://www.youtube.com/watch?v=0Qg6kPtVAM4
Liker forresten Gish sånn passe, men mine desiderte favoritter er Siamese Dream, deler av Mellon Collie og «The Boy.»
Jeg er ikke direkte uenig i det du skriver, selv om jeg som sagt mener at det er en viss forskjell i soundet på f.eks Nirvana og AIC. F.eks på Bleach og In Utero føler jeg Nirvana er mer «skranglete» og kanskje tilstreber dette mer enn Alice in Chains gjør. Dessuten vil jeg tro AIC i enda større grad enn Nirvana er metalpreget i uttrykket , men men- dette går vel igjen litt på øyet som ser. Mye av det f.eks Pearl Jam gir ut nå til dags, har det «grungesound»?
Egentlig dreier det seg heller ikke om at f.eks Converge tar avstand fra et begrep som mathcore og sier de ikke vil ta del av det som sådann. Men det er bare det at blir de spurt i et intervju diverse rundt det å være et mathcoreband, så har de svart: Hva er det egentlig, det er ikke noe de tilstreber å være eller tenker over. De sier musikken er aggressiv, høy- men å kalle seg selv mathcore er aldri noe de ville ha gjort selv.
Jeg er ikke så opptatt av subgenrer i musikk. Mathrock er muligens ikke det jeg er mest inne i, selv om jeg ser at jeg har hørt en del av de bandene som blir nevnt i forbindelse med sjangeren, uten at jeg har tenkt over at det er «sjangeren» de tilhører.
Subgenremylderet er blitt så stort at jeg føler det har mistet en del av sin betydning. Av og til er det jeg hører stort sett det jeg tenker på som en slags form for alternativ rock, men så ser man det har fått merkelappen det og det. Og personlig er jeg ikke alltid av den formening at det er så nyskapende at det fortjener en egen «sjanger».
Men det er min personlige mening.
Jeg liker fortsatt å holde meg til vide begrep som rock, punk, metal etc. Jeg bruker seff også i praksis en del undersjangre, trash osv, LA punk, New York hardcore etc. Jeg er inne i det jeg føler er verdt å bruke tid på av forståelse rundt dette, men det kommer et stadie det jeg synst subgenrekategoriserende blir litt påtatt og tåpelig. Og egentlig har mer med å brife med begreper enn selve kjærligheten til musikk.
Jeg er sikker på at innenfor alt dette hører jeg på en haug med hva som blir omtalt med enda flere undersjangre etc, men jeg tenker ikke så mye over det, for på et visst nivå blir dette veldig rockemagasinkonstruert. Og noen ganger er forskjellene så subtile at jeg ikke ser helt poenget med å omtale noe som f.eks noisecore, grindcore, noisegrind etc.
Jeg synes desidert math rock fortjener å kalles en sjanger. Det er ikke i stor grad en bevegelse da viktige math rock-band er spredd utover, og math rock har pågått i 20 år, dessuten er mye math rock svært unikt og karakteristisk.
Jeg er også skeptisk til undersjanger-klassifisering, men siden de ofte er knyttet til spesifikke scener eller bevegelser, er de ofte interessant å dykke inn i. Stedsbetingede bevegelser er min favorittform for ‘rock-mystikk’. Jeg har en viss glede av å gruppere derimot, og jeg er av den formening at det er et stort tall unike band der ute som fortjener sine ‘egne’ sjangre. Og jeg synes det er veldig underholdende å finne slike og gjøre meg opp en mening om dem som ikke er allmennt. Hehe.
[...] Sjå korleis Kanye West kom ut av Lydverkets oppsummering av 2010! [...]
[...] felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la [...]
HEI TIL DERE I LYDVERKET.
Jeg hører mest på ny prog.musikk som Porcupine Tree, The Pineapple Thief og Pure Reason Revolution. Dette er musikk som du aldri finner på slike kåringer som dette. Men er det noen av dere som følger den «scenen.» Etter min mening så er det her de mest kreative og dyktigste musikerne er.
Jeg vil spesielt anbefale dere å høre nærmere på det nye albumet til The Pineapple Thief (Someone Here Is Missing). Det har helt klart kommersielt potensiale. Minner ganske mye om MUSE, og kvaliteten står ikke et nanosekund tilbake for det beste av dem.
Steven Wilson/Porcupine Tree er jo på kåringar som desse heile tida.
Det eg lurer på er kvar faen Joanne Newsome – Have One on Me er.
Newsom dukker opp på enkelte av de individuelle listene som publiseres daglig utover i jula.
Subjektive lister er mere interessante å lese, en liste over hva alle er enige om er det beste, er ikke veldig spennende. For min del har jeg ikke fattet noen særlig interesse for disse artistene. Nok av musikk som er gitt ut tidligere som fint går an å høre på fortsatt, men hadde vært gøy om det kom ut noe nytt som gikk an å høre på også; rock´n roll, new wave, punk rock osv.
[...] kåring av årets beste plater kan du lese om her og her. Men nå: [...]
Uff, jeg blir 40 neste år. Beklager at jeg blander meg inn, men jeg synes Brothers med The Black Keys er et fantastisk album. Jeg synes også det er «spetacularly stupid» at det er ikke på listen.
[...] siste plate, Skit i Allt, endte som nummer 8 på lydverkets liste over årets aller beste plater. Det er noen små hakk lavere enn fjorårets tredjeplass, men likevel nok et bevis på at Dungen er [...]
[...] Sjekk årets beste album her! Sterk elektropop fra Robyn i 2010. (Foto: Promo) [...]
ArchAndroid på 19. plass forteller mest om hvor fjernt norge fortsatt er fra resten av verden.
Hva med Danger Days: The True Lives of the Fabulous Killjoys da? Burde i det minste blitt nevnt (og ikke som ett argument..)
Never mind… Jeg ligger med influensa og glemte at jeg hadde spurt før.. Hjernen er trøtt… Hehe..:)
[...] West preget ikke bare de utallige årsbestelistene da det musikalske regnskapet for 2010 skulle gjøres [...]
[...] til Øyafestivalen vil du finne ut om bandet sparker like hardt fra seg på scenen som de gjør på plata som kom på fjerde plass i Lydverkets kåring over fjorårets beste, internasjonale [...]
[...] de har gitt ut, men hovedandelen er henta fra fjorårets High Violet, ei plate som havna på 10. plass i Lydverkets kåring over de beste internasjonale platene fra [...]
[...] Les Lydverkets oppsummering av 2010s beste plater her! [...]
[...] Sjekk ut: Lydverkets liste over de beste platene i 2010 [...]
[...] band, alltid like nyskapende Jaga Jazzist, har fått med seg brødrende David og Peter Brewis fra Lydverket-favorittene Field Music og tre medlemmer fra amerikanske Tortoise, som regnes som et av avant-garde rockens mest [...]