Bring Me The Horizon - There Is A Hell...
Brutal ungdom
Ti kniver i hjertet, mor og far i døden: Bring Me The Horizon har levert årets sterkeste metalplate.
Forvirring, apati og desperasjon, gruppepress, rusmisbruk og kriminalitet. Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva i helvete skal jeg bli til her i verden? Det er kanskje lett å glemme det senere i livet, når jobben føles som en blindgate, kona maser om kapp med ungene, bikkja trenger å luftes, og man lengter mot pensjonstilværelsen allerede før man har fylt førti, men det er faen ikke enkelt å være ung heller. Det som i utgangspunktet burde være de aller beste årene i livet ditt kan fort vekk ende opp med å være de aller verste.
Med sitt tredje album tar de britiske snørrvalpene i Bring Me the Horizon et gedigent lyrisk og musikalsk kvantesprang, og gir stemme til en hel generasjon med fremmedgjort ungdom. There Is a Hell Believe Me I’ve Seen It, There Is a Heaven Let’s Keep It a Secret er et bråmodent, genreoverskridende og mektig flettverk av hardcore, metal, punk og emo som bør være i stand til å ta pusten fra selv den mest blaserte lytter. Ambisjonsnivået er skyhøyt, men Sheffield-bandet innfrir på alle tenkelige måter.
Forrigealbumet Suicide Season bar forsåvidt bud om at noe kunne være i gjære, men det var først når jeg hørte den forrykende og hjerteskjærende singelen «It Never Ends» at forventningene virkelig skjøt i taket. Med et nydelig strykerarrangement, smakfull bruk av synth, et muskuløst riff, doble basstrommer, en dynamisk melodi og et fantastisk refreng er låta høyst sannsynlig det beste Bring Me the Horizon noensinne har gjort. At den faktisk får tøff motstand fra samtlige av de andre låtene på plata om akkurat den utmerkelsen, sier litt om hvilket nivå dette bandet befinner seg på nå.
Åpningslåta «Crucify Me» begynner med svevende synth og et forsiktig gitarriff, men det tar ikke mer enn 25 sekunder før den eksploderer i et inferno av trommer, bass og gitar. Et melodiøst monster med seriøst progressive tendenser, og en inderlighet, desperasjon og tilstedeværelse som er få band forunt. «Ladies and gentlemen, can I have your full undivided attention?/There is something you all really need to know» trygler vokalist Oli Sykes midtveis, men spørsmålet er fullstendig overflødig: Jeg er allerede lutter øre, og vil bare ha mer, mer, mer.
Og ønsket innfris: «Anthem» holder akkurat hva tittelen lover, breial og rett i strupen, som The Bronx på steroider og skikkelig dårlig metamfetamin, og en låt som kommer til få moshpiten til å eksplodere. «Fuck» er minst like direkte, både sår og sint, og sannsynligvis en av de mest brutale pulelåtene som noensinne har blitt laget, mens «Home Sweet Hole», «Alligator Blood» og «Visions» melder seg på i konkurransen om å være platas tøffeste låt med trøkk, energi, fynd og klem.
Likevel er det linja «I won’t see you around/I couldn’t give a fuck/I’d rather slit my wrists/than stay in touch» fra «Blacklist» som best oppsummerer selvtilliten og fandenivoldskheten som preger albumet. Muligens er det også ment som en siste hilsen til Curtis Ward, gitaristen som falt fra, og siden har blitt erstattet av australske Jona Weinhofen (I Killed the Prom Queen/Bleeding Through)?
Utskiftningen har i alle fall utvilsomt gitt bandet et skikkelig løft, noe de også har understreket selv i flere intervjuer. Med en komplett likegyldighet overfor genrereglene river Bring Me the Horizon like godt hele det jævla, støvete regelheftet i fillebiter, pisser på de istykkerrevne sidene, og likegodt på de fleste andre aktørene innen moderne hardcore, metalcore og etc. med det samme. Ikke siden The Blood Brothers velmaktsdager har jeg hørt et band som er så til de grader vitalt, fokusert og kraftfullt, men samtidig sårbart. Tekstene er for det meste hudløse skildringer av fucked up og rotløs ungdom, og gjenklangen i Sykes inderlige, desperate skrik vitner om at han selv har følt det han synger om på kroppen.
Vekslende mellom raseri og gråtkvalt fortvilelse, men aldri klam og overfølsom, og alltid med en brennende vilje til å stå opp og kjempe for det han tror på. «You say this is suicide?/I say this is war/And I’m losing the battle/Is this what you call love?» fråder han på «It Never Ends», og viker ikke en tomme, selv når han føler at slaget er tapt. Nettopp denne emosjonelle kraften er - sammen med eksperimentviljen og den genuine attityden - Bring Me the Horizons sterkeste kort, og er med på å gjøre at de treffer en nerve selv hos en fyr i midten av trettiårene som meg.
At det kommer en bedre metalplate i 2010 føles i øyeblikket svært usannsynlig, for her finnes det faktisk ikke et eneste dødpunkt, og for gang jeg hører på skiva oppdager jeg nye, fete partier – som for eksempel den Pink Floyd-inspirerte gitarsoloen på slutten av dansbare «Blessed With a Curse», de skjøre jentestemmene på den nydelige balladen «Don’t Go», eller det sarte avbrekket vi får med synth-instrumentalen «Memorial».
There Is A Hell Believe Me I’ve Seen It, There Is A Heaven Let’s Keep It A Secret har egentlig alt jeg ønsker meg av en plate – innovasjon, energi, nerve, følelser, og ikke minst genuint gode låter – og kom som en kraftig påminnelse om hvorfor jeg faktisk liker musikk i det hele tatt. Det høres kanskje pompøst ut, men enhver generasjon fortjener et band og et album som dette. Bring Me the Horizon er fremdeles unge, men har allerede levert sin milepæl. Forhåpentligvis blir de et band å regne med i mange år fremover likevel.
Glenn Olsen
Tags: anmeldelse, bring me the horizon, Glenn Olsen, Lydverket, plate, there is a heaven let's keep it a secret, there is a hell believe me i've seen it
At albumet er så innovativt er jeg ikke helt enig i; synthen fant man hos Enter Shikari før BMTH’s Suicide Season (hvor det også fantes elektronikaelementer) og strykeinstrumentene fikk man rundt samme tid i fjor på debutplaten til Asking Alexandria, «Stand Up and Scream» (som er et av de mest, om ikke det mest, populære metalcorebandene i USA for tiden – utrolig at de er så ukjent i Europe, og ikke minst Norge). Vittig er det også at begge de er fra Storbritannia. De gjør jo også andre ting på plata som ikke er standard metalcore, som f.eks koringen og den Pink Floyd-inspirerte soloen du nevner, men dette med å bryte med de stereotypiske sjangertrekkene vil jeg ikke si er spesielt innovativt lengre – det er blitt mer en trend enn noe annet. Sett bort fra dette, skal jeg si meg enig i at Bring Me the Horizon gjør det med stil, og at de gruser både Enter Shikari og Asking Alexanidra på de tidligere nevnte elementene. Personlig er de det eneste metalcorebandet som blander sammen så mye forskjellig som jeg faktisk vil kalle med en fan av, så at de er unik – selv om mange vil si seg uenig – er jeg ihvertfall veldig enig i. De skiller seg så absolutt ut fra mengden.
Selv liker jeg albumet utrolig godt. It Never Ends ga meg ikke helt wow-faktoren ved første og andre høring, men etter et par til grodde den virkelig på meg og satte stemningen for hvordan jeg så for meg resten av plata. Mange utrolig gode låter (Crusify Me (min personlige favoritt), Fuck, Home Sweet Hole og The Fox and the Wolf er i sær merkverdige), men et par blir litt for «ok» for min personlige smak. Syns derfor at 6 er blitt i overkant, men fult forståelig at albumet kan likes så godt.
God anmeldelse, uansett! Gler meg til å få denne i fysisk format!
Perfekt anmeldelse. Helt enig i alt du skriver. Du har skjønt bandet!
Å fy faaaan! For et jævli sterkt album! Er faktisk ikke en veldig stor fan av sjangeren generelt, men dette albumet klarer jeg ikke å slutte å høre på! Til tider (og ikke drep meg nå blodfans av ditt-og-datt) høres de ut som en kombinasjon av Gallows, Slipknot og vetdafaen – ett eller anna stilig!
100 % enig med anmelderen i at det blir vanskelig å overgå dette albumet i år, eller neste år for den saks skyld. Kombinasjonen av det rasende, det hjerteskjerende fortvilte og det ubeskrivelig vakre treffer der det gjør vondt!
Skal kjøpes!
Dette var masete og ensformig. Skrekkelig vokal. Høres ut som et skikkelig fjortisband. Nei, gi meg heller Mastodon.
Helt enig med deg. Bring me the Horizon er ikke Metal, det kalles EMO-Musikk.
Andreas: Den mest brukte genrebetegnelsen på bandet er vel forsåvidt metalcore, men du har rett i at det er mye følelser i musikken deres. Synes uansett at de ligger et godt stykke unna emo i det meste de driver med.
Lars: Tar gjerne Mastodon også, jeg, men det gjør ikke denne plata noe dårligere.
Mener selv BMTH har blitt et svakere band ettersom de kom ut med det nye albumet. Metalcore/Deathcore albumet dems «Count you Blessings» is the real shit. Det var deres første album og jeg synes Oli hadde en mye sterkere stemme da.
Gi meg heller metal, sier jeg bare. At folk klarer å høre på slik masete boyband musikk klarer jeg ikke å fatte.
Å, så tøff. Gi meg metal sier du. Hør på metal da vettu. ikke værre enn det.
Merkelig at du ikke syns det er bra med litt bredde i musikken du som bare hører på en snever sjanger.
Ekstremt bra plate, men årets sterkeste metalplate er det ikke.
Den har Kvelertak stått for.
Sjanger er kanskje ikke så viktig her. Utrolig bra – en miks av heksebrenning, exorsisme, årelating og katedral. Et fint, om enn litt fremmed i denne sammenheng, hvileskjær mot slutten. Jeg tenker på Memorial, som minner om Cantus in memory of Benjamin Britten, litt monotom og nedtonet. Fin referanse til pink floyd også. Så for en som ikke er blodoppdatert på sjangeren. Kreativt og elegant.
Når hverken Kvelertak eller Enslaved til knærne.
NÅr ikke Audrey Horne, Enslaved eller Iron MAiden til knærene… SÅNN ER DET BARE
Årets sterkeste metalplate? Denne Glenn-typen kan ikke ha hørt på mye metal
Det er jo en objektiv anmeldelse. Folk vil aldri bli enige om musikk, og sånn er det bare. Noen vil mene dette er en god plate, andre ikke. Nå finnes det musikere som når ut til flere en andre, men det trenger ikke å ha noe å si om folk liker det eller ikke. Synes musikken var litt annerledes på en måte. Likte det selv om dette ikke er en sjanger jeg tilbringer mye tid.
Objektiv?
Emo. Greit nok, for all del, men ikke min greie. Mye skrik, ingen kuk.
Etter å hørt denne ett par ganger no så er eg skuffa at denne musikken blir sammenlignet med en så fet sjanger som METAL.
Nok et eksempel på at musikkjournalisikk er basert på egne preferanser.
Synes ikke plata i det hele tat kan nærme seg å være årets beste. Masete
emo-metall uten svært få «etablerte» musikklyttere vil plasere først i hylla.
Dette er helt grei fjortismusikk som lillebror og tøffesøster kan høre på
drit høyt når hun/han er forbanna på mor og far.
Men for all del, plata er godt produsert og musikerne er flinke. Så all
respekt til gutta som har fått ut en plate av kvalitet, men som desverre
apellerer mest til den yngre garde.
Ta deg sammen Glenn Olsen og se deg litt rundt og sammenlign med hva
som faktisk har kommet ut i år. Der er mange diamanter:)
Og din kommentar er basert på dine synspunkter. Det er ikke bare kids som hører på denne musikken. Ikke tro du vet alt.
jo det er det… 14 år gamle kids.
genial plate. tror problemet her er at folk er vokst opp med at metal kun er Maiden, Metallica og Priest. I dag har vi et mye større utvalg, og metalcore er like mye metal som mathcore (Dillinger Escape, Tool, etc) eller svartmetall.
Det er nemlig ikke slik lenger, at all metal høres lik ut.
Hilsen en som har levd med metal siden 70-tallet.
Jeg har levd metal siden 70-tallet også, og er ikke enig med deg i det hele tatt. Ikke ta for gitt at bare de som er enige med deg har satt seg inn i en genre.
sorry, men det der ga ikke særlig mening.
Disse emoene med sin plastikk lyd og core dritt er faen ikke verdige til og kysse skoene til mestrene Fenriz og Nocturno Culto i Darkthrone. Circle the wagons er årets metall skive! Nekromantheons «Divinity of death» og autopsy sin nye EP «Torn from the Womb» viser at folk (unge og gamle) fortsatt kan spille ordentlig metall, ikke dette her. Sjekk ut undergrunnen hvis dere vil ha bra metall!
BTW Glenn «I’d rather slit my wrists/than stay in touch» ikke EMO?
I rest my fucking case
Hvem sa at dette ikke har snev av emo?
Hele greia her er som det sies :»genreoverskridende og mektig flettverk av hardcore, metal, punk og emo». De driter i å ligne på en bestemt sjanger.
» Med en komplett likegyldighet overfor genrereglene river Bring Me the Horizon like godt hele det jævla, støvete regelheftet i fillebiter, pisser på de istykkerrevne sidene, og likegodt på de fleste andre aktørene innen moderne hardcore, metalcore og etc. med det samme.» skriver anmelderen, og det har han faen meg rett i.
Dette var en fin plate, perfekt for meg som ser kvaliteter i alle musikksjangre og liker veldig mye forskjellig musikk.
Enig med anmelder plata står til en klar sekser! Har hatt dette albumet i en uke nå og det har gått i spiller og på poden nesten konstant, oppdager hele tiden nye riff og partie som nesten framkalle gåsehud… Oppdaget bandet tilfeldig på konsert på JoHn dee i fjor, og det kjentes ut som en realknyttnæve i fleisen.
Emo eller ikke, æ gir vel faen når det høres så bra ut som det her!
Hmm er ikke enig i alt han skriver! Er langt fra årets metal plate! Men det er den beste plata dem har slippe så langt syns jeg! Og jeg tror at vi kan takke Jona Weinhofen for det! han har vært med i en shitload med bra band som I Killed the Prom Queen.
Proft er det og ektefølt virker det absolutt, en del fete partier finnes det også definitivt, men jeg er ikke så fryktelig enig i at dette er veldig originalt en litt ny mix av kjente elementer kanskje, men andre har vært langt mer originale uten å få noe kred for det. En sterk firer kanskje?
burzum og mayhem er emo!
[...] By Unga Bunga – Psych-Out Bring Me The Horizon – It Never Ends Ti kniver i hjertet og seks på terningen Harrys Gym – Old Man (Chad Valley remix) Duffy – Endlessly Duffy anmeldes Yelawolf [...]
[...] Brutal ungdom [...]
Likte bedre de første platene og noen sanger i Suicide Season, men dette går helt i feil retning for meg.
Monument av Miss May I derimot vil jeg si er en mer bastant og god metalplate og er min favoritt i 2010.
ÅHERREGUD!! Bare litt usaklig i begynnelsen der, ja sorry.
Dette bandet har hjulpet meg og livet mitt utrolig mye i tiden som har gått, og dette albumet er min favoritt så langt!
It never Ends er en sang jeg har som mest spilt på lista mi, og making of-videoene på youtube har vært mest sett av meg!
Det er helt sykt at de nå er på fjerdeplass!
plata fortjener en sekser, det er ikke noe å diskutere engang. dere kan ikke angripe anmelderen når plata har fått titalls seksere av andre anmeldere og ligger på 1. plass på alle listene i Australia. BMTH har jobbet drit hardt for dette, og det er fortjent. måten oli skriver på er genial, og «i’d rather slit my wrists than stay in touch» har ikke noe med emo å gjøre, hvis folk tror det lurer jeg på hvor mye dere har satt dere inn i tekstene. det handler rett og slett om hvor mye Oli hater personen han synger om (som forresten ikke er Curtis Ward) Er det det beste de har gitt ut? nei, det syns jeg ikke. mener det skal ganske mye til for å slå Suicide Season, så syns ikke Jona Weinhofen skal ha noe cred for den nye plata, er tross alt Oli som gjør alt. uten han er de ingenting, og det vet de. skal se guttene i januar og tror det blir noe av den beste jeg får være med på!
Synes plata er god jeg. Fortjent 6′er.
Dere som har kommentert: Ikke sammenlign svart norsk metall med et britisk deathcore band da! Og drit i å si at det bare er fjorten år gamle emo kids som hører på det. Jeg veit det er veldig inn å si det, men spar dere for usaklige kommentarer. Det er for faen meg deilig hard musikk som ikke kan sammenliknes med noen andre! Bmth’s album er bare helt rått og de har virkelig vist hva de har under huden med tekstene. Jeg skjønner virkelig ikke hva det er å klage på og hvordan noen kan si noe negativt om de. De har accomplished helt sykt mye på de få åra de har vært kjente, virkelig en god anmeldese glenn!en virkelig fortjent 6er! Og folk som Mener noe annent burde gå å lære litt om hva musikk er, hva det betyr og står for
Hurra!!!
Endelig noen som skjønner hva jeg mener!
Helt enig med deg der.
Har en anbefaling til deg: Sjekk ut Between the buried and me, et band jeg tror du kommer til å like.
[...] 1. Bring Me The Horizon – There Is a Hell, Believe Me I’ve Seen It, There Is a Hell, Let’s Keep It a Secret [...]
[...] 2. Bring Me The Horizon – There Is A Hell, Believe Me I´ve Seen It. There Is A Heaven, Let´s Keep It A Secret [...]
[...] I’ve Seen It, There Is a Heaven Let’s Keep It a Secret slo vår anmelder Glenn Olsen i bakken. Han trilla terningen til en sekser, og skrev den gang at plata “er et bråmodent, genreoverskridende og mektig flettverk av hardcore, metal, punk [...]
[...] utspring i den samme metalcorescenen som fostret hyppig omtalte Bring Me the Horizon (bandene har turnert sammen tidligere), viser kvintetten tilsvarende ambisjoner om å sprenge seg [...]
Jeg har ombestemt meg. Denne skiva er utrolig knall!! Anbefales
jeg har spilt metall og hørt på metall i mange, mange år. er det en ting jeg har lært meg, så er det dette: folk som bare hører på metall og forbanner all annen musikk, har verken peiling på musikk eller kunst. dessuten er det utrolig harry å være 30 – 40 år og sitte og rakke ned på band når dere ikke engang har nok liv til å la 20 år gamle, talentfulle musikere skrive musikken sin slik de vil. disse gutta tjener flere millioner på å spille musikk, noe de elsker, mens dere sitter og rakker ned på dem. det kalles trist liv. uansett er plata sinnssykt bra, selv om jeg ikke liker emo-innflytelse i musikk forøvrig, funker det så bra her, at plata får en ekstra sjarm. dessuten er de veldig flinke komponister og vanvittige på instrumentene sine. oli er dessuten en lyriker og vokalist uten sidestykke når det kommer til denne sjangeren. personlig foretrekker jeg Mew, Kent, Opeth, Porcupine Tree, Mars Volta og Mastodon, som ikke kan sammenlignes med stilen og sofismen i denne musikken, men dette er en plate jeg kjøpte for å høre på i bilen. deilig å synge med og digge til fantastiske riff. fantastisk produksjon, herlig sound, vanvittig mektig. 5+
Fra Norge er nok bandene jeg liker best Lukestar, Kollwitz, Aristillus, Enslaved, National Bank.
og skrev feil når jeg skrev «mange, mange år». er bare 19, begynte å høre på metall som 14-åring. mente at jeg har mye erfaring med metall-komposisjoner osv, skal ikke legge skam på dere som fortsatt hører på Iron Maiden etter 20 år (huff)
[...] indierockbandet The Walkmen, det danske stjerneskuddet Oh Land og Lydverket-favoritter som Bring Me The Horizon, Odd Future Wolf Gang Kill Them All og Battles alle blir å se og høre på Roskildefestivalen i [...]
[...] i Lydverket kåret vi plata There Is A Hell… til fjorårets fjerde beste, og vår anmelder Glenn Olsen trilla en sekserer på terningen med følgende begrunnelse: “…innovasjon, energi, nerve, følelser, og ikke minst genuint gode låter – og kom [...]
Denne anmeldelsen oppsumerer virkelig det jeg elsker med dette albumet. Storslagen anmeldelse!
Ikke min sjanger. Liker ikke stilen, og heller ikke de andre bandene disse kan kobles til.
Men..
her er det musikken det er snakk om. Jeg satte albumet i spilleren igjen idag. Albumet er fortsatt bra. Det ble kjøpt inn etter å ha sett anmeldelsen til bla. Lydverket. Det er den utgivelsen jeg har lånt øre mest til hele 2011, sett bort fra Kvelertak, kanskje.. Knallbra fra begynnelse til slutt, i alle ledd.
Ikke min sjanger. Liker ikke stilen, og heller ikke de andre bandene disse kan kobles til.
Men..
her er det musikken det er snakk om. Jeg satte albumet i spilleren igjen idag. Albumet er fortsatt bra. Det ble kjøpt inn etter å ha sett anmeldelsen til bla. Lydverket. Det er den utgivelsen jeg har lånt øre mest til hele 2011, sett bort fra Kvelertak, kanskje.. Knallbra fra begynnelse til slutt, i alle ledd.
Ikke min sjanger. Liker ikke stilen, og heller ikke de andre bandene disse kan kobles til.
Men..
her er det musikken det er snakk om. Jeg satte albumet i spilleren igjen idag. Albumet er fortsatt bra. Det ble kjøpt inn etter å ha sett anmeldelsen til bla. Lydverket. Det er den utgivelsen jeg har lånt øre mest til hele 2011, sett bort fra Kvelertak, kanskje.. Knallbra fra begynnelse til slutt, i alle ledd.
[...] Bring Me The Horizon er allerede stjerner med sin arrogante, brutale deathcore, TRC jobber like hardt med sin breiale hardcore som de åpenbart gjør i treningsstudio, Young Guns og You Me At Six har levert inn søknader til å bli Englands svar på Foo Fighters, og Architects finpolerer på sin blanding av mattemetal og syngete hardcore. Personlig var jeg like begeistret for gjennombruddet Hollow Grave som den glattere – og delvis mislikte – oppfølgeren The Here And Now, og Daybreaker er albumet som skal tette hullet mellom de to platene. [...]
[...] – Bathroom Laughter Beach Fossils – Careless Bring Me The Horizon – Shadow Moses Forrige BMTH-plate fikk full pott MØ – Glass Atoms For Peace – What The Eyeballs Did While You Slept – Havoc [...]
[...] feat. Eliza Doolittle Bleached – Next Stop Bring Me The Horizon – The House Of Wolves Den forrige festen Youth Lagoon – Raspberry Cane Emilie Nicolas – Grown Up Haust – NO James Blake [...]