Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2010.

Lydverkets individuelle årsoppsummeringer vil bli publisert daglig fram til et stykke ut i romjula. Først ut er vår anmelder Glenn Olsen (les anmeldelsene hans her!), som har latt seg filleriste aller voldsomst av en gjeng brutale britiske jyplinger i år.

Årets beste plater:

1. Bring Me The Horizon – There Is a Hell, Believe Me I’ve Seen It, There Is a Hell, Let’s Keep It a Secret

Brutal, grim, intens og eksplosiv, men ikke uten rom for ettertenksomme og vakre partier, de britiske hardcorevalpene flekket seriøst skarpe tenner med sitt sjangeroverskridende, opinionssplittende, panoramadimensjonerte og imponerende ambisiøse tredjealbum. Med god smak, et mylder av idéer og rikelige doser selvtillit balanserte Bring Me The Horizon elegant på den hårfine linjen mellom hardcore, emo og metal mens de pekte nese til skeptikerne og pisset på det meste av konkurransen. There Is a Hell Believe Me I’ve Seen It, There Is a Hell Let’s Keep It a Secret traff meg som et hagleskudd i mellomgulvet første gang jeg hørte det, og får meg fremdeles til å gispe etter pusten noen måneder senere. Bare noen få plater har klart å skape den typen fysiske reaksjoner hos meg i år – dette er definitivt den beste av dem.

Hør platen i Spotify eller Wimp

2. Titus Andronicus – The Monitor

Årets beste indierockalbum er et konseptalbum løselig basert på den amerikanske borgerkrigen. Det høres ikke spesielt fornøyelig ut, men Titus Andronicus gjør alle fordommer til skamme med en regelrett maktdemonstrasjon av et album, som kjapt oppsummert er selve antitesen til tørt og kjedelig. Vekslende mellom lugn americana, ravende barpunk, marsjorkestere, sekkepipeglam, snakkesamples og springsteensk rock n’ roll, fyrer New Jersey-bandet løs med så mye desperasjon, attityd og generell råskap at man tidvis kan forledes til å tro at The Monitor ble spilt inn i en skyttergrav mens krigen raste for fullt rundt dem. Kledelig nok derfor at kalaset rundes av med en ode til et av borgerkrigens mest beryktede sjøslag. Essensiell lytting!

Hør platen i Spotify eller Wimp

3. Kvelertak – Kvelertak

Ikke spør meg hvorfor, men inntil Rogalendingenes debutalbum ramlet ned i innboksen min, var Kvelertak bare nok et norsk hardcoreband jeg burde ha sjekket ut. Lite visste jeg om det vanvittige potensialet som lå i gruppas forrykende, hjemmebryggede eliksir av livsbejaende hardcore, brutal black metal og klassisk hardrock, grensesprengende i all sin intensitet, destruktivitet og glisende entusiasme, og en solid påminnelse om den forløsende og berusende urkraften som ligger latent i rockens natur. Et sjeldent stødig, selvsikkert og – ikke minst – gjennomført fett debutalbum, og da mener jeg i internasjonal målestokk.

Hør platen i Spotify eller Wimp

4. Four Tet – There Is Love In You

Kieran Hebden er vel nærmest for en veteran å regne innen varm og knitrete elektronika, men klarte faktisk å toppe sin egen allerede svært solide katalog med There Is Love In You. Med en mer klubbvennlig og dansevennlig tilnærming var plata hakket mer tilgjengelig enn tidligere, men fremdeles like skjør, skjev og menneskelig som vi har blitt vant til fra Four Tet. En gjenganger i de fleste sammenhenger, noe som gjenspeiles i at dette er den overlegent mest spilte plata fra 2010 i iTunes-biblioteket mitt.

Hør platen i Spotify eller Wimp

5. The-Dream – Love King

Smart, sexy, fascinerende og ekstremt fengende, The-Dreams innsmigrende sci-fi-soul festet kjapt grepet om trommehinnene mine etter at jeg nærmest snublet over den ved en tilfeldighet, og bombarderte meg med et arsenal av sterke melodier, innsmigrende synths og herlig sleske tekster, til tross for at dette ikke er den type musikk jeg vanligvis hører på. I den forstand snakker vi ikke bare om en sterk samling enkeltlåter, men om et album som fort kan vise seg å bli en døråpner inn i en ny verden for det som en gang var et trangt indiehode.

Hør platen i Spotify eller Wimp

Årets beste låter:

1. Robyn – «Dancing On My Own»

Skandinavias ubestridte popdronning leverte årets fineste poplåt – sart, sår, ekstremt dansbar, og for meg selve definisjonen på året som har gått.

2. Yeasayer – «Ambling Alp»

Sprudlende, leken og med et av årets mest oppløftende refrenger. Si hva du vil om Odd Blood, men du skal være bra muggen om du fornekter denne låtas ubestridte kvaliteter.

3. Phosphorescent – «Los Angeles»

Fikk dessverre ikke reist til L.A. denne sommeren heller. Heldigvis leverte Phosphorescent et utmerket alternativ.

4. Kanye West – «Lost In the World»

Et av flere kronbeviser på at det menneskelige overflødighetshornet Kanye West faktisk er det geniet både han selv og resten av verden ser ut til å ha blitt enige om at han er.

5. The Hood Internet – «Rude Baptism (Rihanna vs Crystal Castles)»

Det beste fra to verdener møtes når popdronningen og punkprinsessen forener krefter på en av årets tøffeste mashups.

Årets konsert:

Caribou på Blå under Øyanatt, den beste på hele festivalen – magisk!

Årets skuffelse:

Jaguar Loves Hologram Jams. Det som burde ha vært et endelig gjennombrudd var istedet under all forventning, især om man tar i betraktning at bandet består av gitaristen og vokalisten fra The Blood Brothers.

Årets overraskelse:

At noen omsider har klart å lage et gjennomført bra norsk musikkmagasin. Stå på, ENO!

Årets mest oppskrytte:

Avenged Sevenfold, uten at jeg orker å bruke noe mer energi på det temaet nå.

Årets mest oversette:

Black Breath og Agalloch; begge leverte storslagne album tuftet på en frisk blanding av nye og gamle idéer. Sjekk ut!

Tags: 2010, årets beste, bring me the horizon, four tet, Glenn Olsen, Kanye West, kvelertak, låter, Lydverket, oppsummering, phosphorescent, plater, Robyn, The Dream, The Hood Internet, titus andronicus, Yeasayer