The-Dream - Love King
Våt og vakker drøm
Får du utslett av å høre velprodusert musikk som tematiserer knulling? Da trenger du ikke lese videre.
Les: Disse skivene har fått terningkast 6 av Lydverket i år
I den grad The-Dream, som den 29 år gamle produsenten og artisten Terius Nash fra Atlanta kaller seg, har opparbeidet seg et navn her til lands, er det som hjernen bak Rihannas «Umbrella» og Beyonces «Single Ladies (Put A Ring On It)». To fabelaktige låter, utvilsomt, men det er som soloartist han virkelig har ekspandert sin særegne, luftige og kjønnsdunstende legering av pop, hiphop og r&b. Med tredjealbumet Love King presser han visjonen ytterligere.
Det er platens midtparti som treffer hardest, fra «Sex Intelligent (freidig nok fulgt opp av en enda frekkere remiks av samme låt, på samme måte som R. Kelly løftet «Ignition» på Chocolate Factory) til mørke, synthtunge og bebreidende «Abyss», som seigt flyter avgårde som en oppdatert versjon av Justin Timberlakes «Cry Me A River».
Mellom disse amorøse og musikalske ytterpunktene ligger albumets soleklare høydepunkt, den elleville sprettballen av en burde-blitt-hit «Yamaha», med storslåtte og på flere vis Prince-flørtende «Nikki Part 2″ som en tiltrengt pust i bakken. Nevnes må også tittelsporet og T.I.-gjestede «Make Up Bag», begge utmerkede singelvalg, samt nydelige, váre «February Love», der vokalisten Nash skinner på sitt sterkeste.
R. Kelly og Prince er allerede nevnt, og det er utvilsomt fortsatt disse to geniene/gærningene som kaster de mest ruvende skyggene over dette kunstneriske prosjektet. I likhet med førstnevnte avleverer The-Dream gjerne de mest åndssvake tekstlinjer som om det skulle vært et ektefølt frieri, og som Minneapolis’ stadig mer nostalgisk bankende purpurhjerte kjenner han ikke alltid sine egne begrensninger.
The-Dream er likevel så rik på egenart, talent, gode ideer og suveren utførelse at han feier gulvet med kontemporære trusefuktere som Usher, Chris Brown og Ne-Yo. Det er bare å begynne å glede seg til oppfølgeren Love Affair, som er varslet til neste år.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, Love King, Lydverket, marius asp, plate, The Dream
Bortsett fra å fylle Apps våte drømmer, er «The Dream (ironisk) også et relativt stort *%&#høl:
http://perezhilton.com/category/christina-milian/
Hei, hvorfor bruker dere coverphotoet fra den forrige plata hans. Litt klønete.
Perez Hilton som kilde/sannhetsvitne? Nuvel:
http://www.gossipcop.com/anniversary-tribute-to-perez-hilton-being-dead-wrong/
[...] 5. The-Dream – Love King [...]
[...] ellevill sprettball av en burde-blitt-hit”, skrev jeg om denne låten da The-Dream slapp albumet Love King tidligere i år. Siden den gang har den bare [...]
Nå ble jeg nokså skuffet. Har hørt igjennom albumet noen ganger, og jeg skjønner ikke helt at det fortjener denne skamrosen.
Først og fremst reagerer jeg på uttalelsen om at The-Dream er usedvanlig «rik på egenart, talent, gode ideer og suveren utførelse».
Tekstene skal jeg ikke uttale meg om, men musikalsk går melodilinja på omtrent samtlige låter på dette albumet variasjoner over de samme tre tonene (grunntone + sekund + ters, sjekk sjøl om du er i tvil). Sånt sett tråkker melodiene i samme spor som dusinvis av fjortis-utgivelser for tida, toppet av Rebecca Black sin beryktede «Friday». Er det så mye å rope hurra for? Er jeg virkelig den eneste som hører at ikke alle disse keiserene har klær på?
Og noe som alene burde være grunn til å vende tommelen ned, er at dette er enda et album med totalt utmattende overforbruk av vocoder/autopitch og ekstrem romklang/chorus på vokalen.
Samtidig går omtrent samtlige låter på et mekanisk midikomp på autorepeat med svært få variasjoner og samme forutsigbare basslinja hele veien. The-Dream har riktignok bladd seg innom noen OK rytmer på trommemaskina si innimellom, men mannen blir ikke noe geni av den grunn.
Men fyren har fanga en fin stemning av råning, damer og sommer. Sånt sett speiler han mange fine minner av boyband og gangsta-rap fra seint 90-tall og tidlig 2000-tall. Men er dette virkelig lyden av sommeren 2011? Det nok bare er et spørsmål om smak og behag, men jeg stikker kanskje til fjells noen måneder…
[...] anmeldelsen av fjorårets Love King her. The-Dream – Body Work & Fuck My Brains Out [...]
[...] av vår generasjons virkelig oversette perler. En trilogi av knallsterke skiver ble fullendt med Love King et par år tilbake og hadde det vært rettferdighet i verden hadde fantastiske [...]
[...] kveld spiller den kritikerroste låtskriveren, produsenten og soloartisten The-Dream, født Terius Nash, i [...]