Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2010. Ikke minst siden vi nå skriver 2011.

Lydverkets individuelle årsoppsummeringer har blitt publisert gjennom siste halvdel av desember og fram til nå. Sist ut: Marius Asp, anmelder og vaktsjef i Lydverket nett.

Årets beste plater:

Field Music – Field Music (Measure)

Joda, jeg digger Kanye West, Sufjan Stevens, Bring Me The Horizon, Kvelertak, Robyn og Big Boi like hardt som sidemannen og -kvinnen, men de har allerede mine kolleger skrevet både utførlig og bra om de siste ukene. Field Music (Measure) kommer jeg imidlertid ikke utenom. Det er en plate som ville vært like bra om den kom i 1982 eller 2023, bugnende av gode ideer, meloditeft og ydmyk grandiositet, og som dermed står igjen som en nødvendig påminnelse om at den tidløse popmusikken ikke bare fortsatt finnes anno 2011, men lever godt – om enn utenfor radioformatet, der den strengt tatt hører hjemme.

Hør platen i Spotify eller Wimp

Se Field Music live hos Lydverket

Owen Pallett – Heartland

En Arthur Russell for vår tid? Hvorfor ikke. Sikkert er det at den klassisk skolerte fiolinisten Pallett, som tidligere har gitt ut plater under navnet Final Fantasy og besørget stryk for Arcade Fire, tok steget opp en divisjon med Heartland, et smart og rørende kammerpopalbum som glatt overskrider sitt tøvete konseptuelle fundament. Skaff deg for all del den røffere tilhogde og hakket mer utadvendte EPen A Swedish Love Story i tillegg.

Hør platen i Spotify eller Wimp

Joanna Newsom – Have One On Me

Jeg pleide å synes harpisten og indie-pinupen Joanna Newsom hadde en hang til å bikke over i det kokett navlebeskuende og selvforelskede «interessante» som hefter ved så mange av alternativsfærens mest lovende artister. Med den hylende ambisiøse, lett overveldende og dypt menneskelige trippeldisken Have One On Me lander hun fjellstøtt i det kunstneriske tomrommet ingen vel helt har klart å fylle etter Joni Mitchell. Før nå.

Platen er ikke tilgjengelig verken i Spotify eller Wimp

Vampire Weekend – Contra

Subversiv Benetton-soul for overstimulert Upper West Side-ungdom av alle avstøpninger. «I Think Ur A Contra» er årets mest perfekte avslutningslåt.

Hør platen i Spotify eller Wimp

Ariel Pink’s Haunted Graffiti – Before Today

Med Before Today har den notorisk selvkjørte 31-åringen Ariel Rosenberg skjønt det: Visjonen, som i grove trekk kan beskrives som opportunistisk FM-rock kjørt gjennom et febergroggy og sjøsykt filter, er intakt. Den låter bare så enormt mye bedre enn tidligere; mindre “interessant” og mer interessant. Årets coverlåt: «Bright Lit Blue Skies», opprinnelig gitt ut av garasjebandet The Rockin’ Ramrods i 1966.

Hør platen i Spotify eller Wimp

Årets beste låter:

Corinne Bailey Rae – «Are You Here?»

I løpet av de fire årene mellom den selvtitulerte 2006-debuten og The Sea mistet den 31 år gamle britiske sangeren Corinne Bailey Rae ektemannen Jason til en overdose metadon og alkohol. Albumet kan som sådan betraktes som et sorgarbeid, uten at det noensinne henfaller til emosjonell overtydelighet eller selvmedlidenhet. Aller mest hjerteskjærende er åpningssporet «Are You Here?».

Surfer Blood – «Swim»

Denne singelen, signert fem støyglade surfevalper fra det sydlige Florida, gjorde sommeren 2010 for min del.

Gold Panda – «You»

Du, altså. Med debutalbumet Lucky Shiner gjorde London-produsenten Gold Panda tilværelsen lysere for de av oss som ikke nødvendigvis trenger å bevege oss så veldig for å føle at vi danser. Budskapet er det heller ingenting å si på.

The-Dream: «Yamaha»

«En ellevill sprettball av en burde-blitt-hit», skrev jeg om denne låten da The-Dream slapp albumet Love King tidligere i år. Siden den gang har den bare vokst. Fullkommen galskap fra nabolaget Prince i sin tid okkuperte.

The Walkmen – «Angela Surf City»

New York-kvintetten The Walkmen serverte med sjettealbumet Lisbon sitt kanskje mest umiddelbare fremstøt så langt i karrieren, som illustrert ved «Angela Surf City», uten at det fikk verden til å snurre ut av bane av den grunn. Synd, egentlig, for dette er musikk det er umulig å krangle med.

Årets konsert:

Pavement på Øya (hvor var du, Jacob Krogvold?), Gallows på Hove (der var du, Håkon Moslet), Teenage Fanclub på Slottsfjell (var du der?).

Årets skuffelse:

Med unntak av debutant Frida Ånneviks mildt rystende Synlige hjerteslag og Susanne Sundførs The Brothel var fraværet av virkelig sterke 2010-utgivelser fra kvinnelige norske artister hørbart. Jeg satser på at de kvesser knivene til 2011.

Årets overraskelse:

Mulatu Astatkes fabelaktige Mulatu Steps Ahead, som viser at den snart 70 år gamle etiopiske jazzhelten fortsatt har sine bøtter med vann igjen i den kreative brønnen.

Årets mest oppskrytte:

Rihanna. Kom tilbake, Beyoncé.

Årets mest oversette:

Brad Mehldau – Higway Rider

«Lyrisk jazz» kan jo innebære så mangt, men når pianogiganten Brad Mehldau nok en gang samarbeider med produsent og filmmusikkleverandør Jon Brion (kanskje best kjent for soundtracket til Magnolia) og resultatet er over halvannen time vidunderlig musikk i krysningspunktet mellom jazz, pop og klassisk, er det lurt å stille med åpne ører. Highway Rider inneholder blant mye annet det som kan være den definitive hyllesten til Elliott Smith («Sky Turning Grey») og veksler uanstrengt mellom det vakre og det foruroligende, dvale og katarsis. En musikalsk roman av Nobel-format, dette.

Boblere i samme kategori: My Chemical Romances Danger Days… og Ryan Adams’ III/IV; to sterke argumenter for den ukompliserte rockens helbredende egenskaper, fremført akkurat litt for seint på året til at de satte sine avtrykk på årslistene.

Brad Mehladu – «Don’t Be Sad»:

Asps 2010-favoritter (120 låter) i Spotify

Tags: 2010, årets beste, ariel pink, brad mehldau, corinne bailey rae, field music, Gallows, gold panda, Joanna Newsom, konsert, låter, liste, Lydverket, marius asp, Mulatu Astatke, oppsummering, Owen Pallett, pavement, plater, Surfer Blood, teenage fanclub, The Dream, vampire weekend