Pavement - Enga, Øyafestivalen
På slack line
Fremdeles slentrende, skranglete og uaffektert. Men Pavement er best når sjefen trives.
Etter en litt famlende åpningsversjon av «Silence Kid» hilser frontmann Stephen Malkmus oss velkommen med ordene «We are Pavement from the nineties». Publikum svarer bekreftende, så kan vi bruke de neste 5 sekundene på å vurdere om det er en god ting å mimre over en tross alt ikke særlig fjern fortid, før «In the Mouth a Desert» sitter som en gummikule i pannebrasken og det er helt tydelig at «Pavement from the nineties» måtte gjenoppstå fordi det enda ikke finnes noen andre som kan tangere deres gamle bragder.
Det skal dessverre ikke være slik hele kvelden. På sitt beste er bassist Mark Ibold superlim i det slentrende groovet, mens Malkmus tolker og herder sine egne fomlete/fengende gitarhooks fra sin plass et godt stykke til venstre for resten av bandet. Hans poetiske refleksjoner er fremdeles relevante og vakre, og aller best når han høres ut som han mener det.
Linjen mellom uaffektert og uengasjert viskes ut flere ganger, det smitter over på publikum og det blir stadig vanskeligere å finne en flekk på enga der det ikke er noen som skravler. Det hjelper heller ikke at perkusjonist og sidekick Bob Nastanovich nå og da ter seg som en litt irriterende hypeman.
Det er litt for lett å tro at Malkmus mener det når han stiller seg undrende til om det er en god idé å spille signaturlåta «Summer Babe». Vel, en vaskeekte crowdpleaser som åpner «I saw your girlfriend and she was eating her fingers like they’re just another meal» er selvsagt en god idé på norges største indiefestival. Den potensielle slackerbangeren «Range Life» blir surret bort av en svak narrativ, mens den mere dynamiske «Stop Breathing» ruver så man knapt kan ha det bedre.
At vi helt til slutt blir snytt for Pavements aller vakreste sang «Here», er fryktelig galt. 19 låter, mange høydepunkter, men jeg sitter igjen med en følelse av at dette ikke var Pavement 2010 på sitt beste.
Jacob Krogvold
Bilder fra konserten
Tags: anmeldelse, enga, Jacob Krogvold, konsert, pavement, Stephen Malkmus, øya, Øyafestivalen 2010
» Den potensielle slackerbangeren “Range Life” blir surret bort av en svak narrativ…»
Er det mulig å få en forklaring på hva du mener med dette?
Ja. Ikke min minst klønete setning det der. Range Life forteller en historie, jeg syntes rett og slett ikke Malkmus gjorde en særlig god jobb med å formidle på akkurat den. Den kunne blitt en gyngende fest over hele sletta.
Okei. Så det mangler et ord der? Jeg vet ikke helt om jeg forstår bruken av «narrativ» med mindre et helt ord er utelatt.
Jeg var ikke på Øya men så Pavement tidligere i sommer. Jeg kan se innvendingene du kommer med i anmeldelsen, men personlig synes jeg det var strålende.
Litt lydtull i midten, ellers en fantastisk konsert. Og for et band som har så ekstremt mange gode låter som Pavement, kan man ikke forvente å få sin personlige favoritt. Omtrent alle låtene de spilte var fullt på høyde med Here. Vil du ha vakre ballader, er Starlings of the Slipstream vanskelig å overgå.
«Linjen mellom uaffektert og uengasjert viskes ut flere ganger, det smitter over på publikum og det blir stadig vanskeligere å finne en flekk på enga der det ikke er noen som skravler.» Hvor stod du? Midt på, ca 50 meter unna scenen så jeg ingen som snakket. Men mange som sang med på nesten alle låtene.
Dagbladet kaller dette «Alle gjenforeningskonserters mor» og gir terningkast seks. Det er nærmere sannheten.
Hei Håkon.
Jeg et stykke foran lydteltet i starten, der lyder det gjerne fint fort, beveget meg forover etter hvert.
«Starlings of the slipstream» var et høydepunkt!
Pavement har avlsutta med «Here» på de fleste kvelder i år. jeg savnet den. Jeg er sikker på at mange hadde en fantastisk kveld i går, men også sikker på at dette ikke var Pavement 2010 på sitt beste. Føler det er riktig å være streng, det er tross alt ikke noen liten begivenhet når Pavement kommer til min by.
Ser for øvrig at noen anmeldere mener at Pavement har lært seg å spille mens de var oppløst. Det er selvsagt bare vrøvl. De var et supert liveband den gangen også.
jøsses, kanskje du heller burde anmeldt Jonsi? Kjenner meg ikke igjen i din anmeldelse i det hele tatt. Rundt meg sto folk og sang med i ekstase og tok i mot hver eneste låt med et smil. At de ikke spilte ‘Here’ blir som en bagatell å snakke om når du stort sett fikk alle de store godlåtene. Jeg fikk ikke ‘Embassy Row’, men strålende fornøyd likefullt
Silence KIT, forresten. Selv om det ikke var med vilje.
Joda, det var med vilje.
Låta het Silence Kid, en blekkflekk på coveret gjorde den til Silence Kit. Malkmus omtaler den fremdeles som Silence Kid, jeg også.
«Ikke med vilje» refererte til hvordan den ble hetende Silence Kit i utgangspunktet. Feilen ble jo (med vilje denne gangen) reprodusert på reutigvelsen, og derfor har jeg alltid antatt at bandet ville det skulle være sånn – at de både synger og sier «kid», men at låttittelen på papiret er «kit». Men om Stephen Malkmus selv omtaler den som Silence Kid er det jo i grunnen greit.
[...] På slack line (4/6) [...]
En av de beste konsertopplevelsene noensinne, for min del! Vil orginale konsertopptak bli lagt ut på nett slik som bl.a. melvins fra 2007 og motorpsycho fra 2006?
Famlende åpningsversjon av Silence Kid? Har du hørt plateversjonen? Etter mitt skjønn var fremførelsen av Silence Kid/Kit like briljant og velspilt som den versjonen man finner Crooked Rain Crooked Rain. Det SKAL starte famlende, før låten finner sitt tempo og sitt seige, suggerende, skeive riff. På mange måter representerer åpningslåten essensen av Pavements låter på sitt beste – de leter, leker seg fremover, vokser og utvikler seg, der annen, mer polert musikk finner formen fra første sekund, bare for å stagnere.
Det skulle bare mangle at man ikke alltid er enig med anmeldere (og noen av betraktningene er gode; for eks. var ikke Range Life blant konsertens sterkeste kort). Men her har man valgt å fokusere på det negative fremfor det positive:
- Selv var jeg positivt overrasket over hvor FÅ som «skravlet» underveis på konserten. Pavements musikk har vel strengt tatt alltid appellert mest til trente musikkører, og derfor ble jeg forbauset da jeg registrerte hvor mange «nøytrale» tilskuere som oppriktig så ut til å ha en stor konsertopplevelse.
- Å fokusere på låter de ikke spiller («Here») blir å lete etter feil som man ikke finner andre steder.
- Jeg synes heller ikke selvironien i Malkmus’ utsagn «We’re Pavement from… the nineties» kommer klart nok frem her. Tolket du det som et selvhøytidelig utsagn?
- Selv synes jeg Bob Nastanovich er en herlig motsats til Malkmus på scenen, og at den indre dynamikken i bandet er strålende. Men det er tydeligvis et spørsmål om smak…
Når det er sagt; kjekt å lese anmeldelser av folk som ser ut til å kjenne bandets katalog.
Takk til dere der ute, og ikke minst Van Veen for gode innspill. Konsertomtaler er ikke noe særlig uten kommentarfelt.
Rart hvordan de kritiske setningene alltid blir mye lengre enn de udelt positive..
Jeg tolket absolutt ikke «….from the nineties» som et selvhøytidelig utsagn, men heller ikke som ironi. Heller som en invitasjon til feiring av et av nittitallets flotteste band.
[...] Pavements gjenforeningskonsert på Øya. Jeg gråt. Av glede. [...]
[...] på Øya (hvor var du, Jacob Krogvold?), Gallows på Hove (der var du, Håkon Moslet), Teenage Fanclub på Slottsfjell (var du [...]