Ryan Adams & The Cardinals - III/IV
Rett Westerberg
Ryan Adams redefinerer ordet “overskudd” med et raust knippe uutgitte og gjennomgående vitale låter.
Ryan Adams har brukt det siste tiåret på å nøytralisere, fremmedgjøre og skuffe den store delen av fanbasen som fikk hjertet knust av den monumentale debuten Heartbreaker (2000) og hang med videre på Gold (2001), for så å ramle av i den uregjerlige strømmen av mer eller mindre gjennomarbeidede utgivelser som fulgte.
11 år (og minst like mange utgivelser) seinere begynner det å bli nokså tydelig at denne tøylesløse produktiviteten både er en velsignelse og en forbannelse. Vel forhindrer den Adams i å fremstå som det mange nok skulle ønske han var – en stabil og årviss leverandør av røft emosjonell countryrock – men det ligger samtidig et overskudd og en energi i denne måten å skape musikk på som utstyrer hans beste øyeblikk med en særegen, uvøren oppdrift.
Disse 21 låtene, som ble spilt inn samtidig som Easy Tiger (2007) og lagt i arkivet fram til, er ikke bare et godt eksempel på ovennevnte tese. De representerer i tillegg noe av det mest helstøpte jeg har hørt fra denne kanten nettopp siden nevnte Gold, og de gjør det tilsynelatende uten anstrengelser.
Ledestjernen i dette røft tilhogde universet kan ganske enkelt lokaliseres som The Replacements, åttitallsbandet som framfor alt bragte sammen desperat punk og uimoståelige poplåter under fanen «alternativ rock». I likhet med dét bandets frontfigur, Paul Westerberg, puster Adams nerve og sjel inn i tilsynelatende simple låtstrukturer, og utstøter gjerne tiår med rockehistorie i ett enkelt utpust.
I tilfellet Adams handler det først og fremst om gode låter, og de er i et klart overtall på III/IV. Start med det stemningssettende åpningssporet «Breakdown Into The Resolve» og beveg deg videre til vemodig-dekadente «The Crystal Skull», powerpop-karamellen «No» eller den episke, LA-sleazy avslutningslåten «Kill The Lights». Mellom disse ytterpunktene løser albumet seg opp i én stor bevegelse – som riktignok mangler det helt klassiske øyeblikket de to første soloplatene hans huskes så godt for, men som like fullt viser at manglende impulskontroll og produktivitet kanskje er Ryans Adams’ viktigste og ikke så altfor hemmelige våpen.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, III/IV, Lydverket, marius asp, plate, ryan adams & the cardinals
Fin plate. Trok nok den også vil vokse seg bedre etter et par gjennomlyttinger. Veldig enig med anmelderen i Replacements-linken. Sjekk forresten ut Justin Townes Earles cover av The Replacements sin nydelige låt Can´t hardly wait:)
«Ryan Adams har brukt det siste tiåret på å nøytralisere, fremmedgjøre og skuffe den store delen av fanbasen som fikk hjertet knust av den monumentale debuten Heartbreaker (2000) og hang med videre på Gold (2001), for så å ramle av i den uregjerlige strømmen av mer eller mindre gjennomarbeidede utgivelser som fulgte.»
dette blir like meningsfullt som å si at
«Madrugada har brukt det siste tiåret på å nøytralisere, fremmedgjøre og skuffe den store delen av fanbasen som fikk hjertet knust av den monumentale debuten Industrial Silence og hang med videre på The Nightly Disease, for så å ramle av i den uregjerlige strømmen av mer eller mindre gjennomarbeidede utgivelser som fulgte.»
eller
«Motorpsycho har brukt det siste tiåret på å nøytralisere, fremmedgjøre og skuffe den store delen av fanbasen som fikk hjertet knust av den monumentale debuten Lobotomizer og hang med videre på Soothe, for så å ramle av i den uregjerlige strømmen av mer eller mindre gjennomarbeidede utgivelser som fulgte.»
Det er kanskje en grei ting for en journalist å skrive og funker sikkert fint i sin enkelhet, men det er vel heller journalistisk latskap å slenge seg på dette mantraet. Det meste av det beste og mest interessante Ryan Adams har gjort både som plate- og liveartist har skjedd etter «Gold». Og jeg er lei av å se journalister avfeie så mye av Adams’ produksjon bare fordi denne beleilige «sannheten» har blitt stående som en grei måte å vurdere karrieren på.
Helt enig med Johannes, her.
Det har blitt en innarbeidet sannhet i norsk presse at Adams aldri har vært på høyde med Heartbreaker i ettertid. Det eneste som er sant er at Adams aldri har gitt ut noe lignende i ettertid. Cold Roses er et av de mest elskede album jeg eier, Jacksonville City Nights hviler på grensen til å parodiere countryens mange klisjeer og er et nydelig album. Til og med utskjelte Rock n´ Roll har elementer ved seg som får meg til å sette den på innimellom. Det er et album med en historie: da Adams fikk beskjed av plateselskapet om at Love Is Hell var for rolig og vanskelig å selge gikk han i studio og skrev og spilte inn denne kommers-rockeren på to uker. Et slags «fuck you! you´ll get what you want!» Resultatet høres ut som ekte amerikansk kommers Blink 182/Nickelback/whatever kommers 2003-rock. Men denne skiva var langt bedre enn alt annet i den sjangeren, og produsert på rekordtid. Jeg synes det er tøft.
Men nå syns jeg lydverket skal klappe seg selv på skulderen for den bragden det var da de i 2007 greide å få Ryan Adams i godlunt tale i en lengre reportasje som ble sendt det året. Ikke mange journalister har greid det, og det var et fryktelig bra intervju og en vanvittig bra reportasje. Kanskje er lydverket så tøffe at de greier å gjøre det samme en gang til når mannen kommer til Oslo i juni? Det ville jo vært svært interessant om dere presterte å få han i tale om bruddet med the Cardinals, øresykdommen som ei stund så ut til å ta knekken på Adams lyst og evne til å stå på ei scene, Chris «Spacewolf» Feinstens død etc… Jeg stoler på dere!
[...] en stund siden sist vi hørte nye låter fra Ryan Adams. Han ga riktignok ut to plater ifjor, men den ene var en samling låter spilt inn i 2006, mens den andre var Ryans fomling i sjangeren science fiction metall, et album som som forøvrig [...]