Teenage Fanclub - Kastellscenen, Slottsfjellfestivalen
O, lykke!
Teenage Fanclub er fortsatt et band du skal anstrenge deg hardt for å mislike.
De etterhvert middaldrende skottene i Teenage Fanclub har flere av de siste tjue årenes mest begavede popøyeblikk på samvittigheten, men det er heldigvis ingenting som tyder på at den melodiske brønnen er i ferd med å tørkne til. Bandets tiende studioalbum, utmerkede Shadows, ble strategisk nok sluppet like i forkant av sommeren, og låtmaterialet står ikke voldsomt langt tilbake for eviggrønne størrelser som Grand Prix og Bandwagonesque.
Det er da også den ferske utgivelsen bandets konsert på Slottsfjell kretser rundt, selv om konserten starter med en inspirert versjon av «It’s All In My Mind» fra 2005-platen Man-Made. Derfra dykker bandet ned i den siste platen, med «Sometimes I Don’t Have Believe In Anything» i en såpass vital tapning at man skulle tro det var tenåringer som stod på scenen. Lyden er høy og insisterende, uttrykket tidløst og vennligsinnet.
Bandet er i besittelse av en uvøren, ruskete kvalitet de mange og vakre vokalklyngene får blomstre fritt i, men på det ellers glitrende glansnummeret «About You» bikker det tidvis over i småsur samsang. Teenage Fanclub har imidlertid alltid sørget for at friksjon og brodd ligger lurende i alt raffinementet, og nå som Alex Chilton ikke lenger befinner seg blant oss, er det godt å tenke på at disse grånende karene bærer ilden videre.
Tags: anmeldelse, Festival, konsert, marius asp, Slottsfjell2010, Slottsfjellfestivalen, teenage fanclub
anstrenger meg ikke en drit og alikevel hater de sterkt. men smaken er som baken: ræva.
[...] som den skotske kraftpopkvartetten Teenage Fanclub. Konserten deres på Slottsfjellfestivalen var et av høydepunktene, skal vi tro vår anmelder Marius Asp, som konkluderte med at “nå som Alex Chilton ikke [...]
Delt følelse på denne konserten.. mye av det nye materialet var utrolig kjedelig og av temmelig laber musikalsk livekvalitet fra et band som har gitt oss låter som Neil Jung, Everything Flows, The Concept, Sparky’s Dream, I need direction, What you do to me osv.
Heldigvis tok konserten en langt bedre vending når gutta begynte å spille Baby Lee, et musikalsk høydepunkt blant det nye materialet som minner mye mer om gode game TF. Fra da av og ut holdt konserten et ok nivå, dog noe ruskete og halvsurt til tider.
Hvordan en seriøs anmelder klarer å gi 5 er et lite under. Det må være et ekstrapoeng der for nostalgi. Hverken sceneenergi, låtvalg for konserten eller samspilthet sto til noe særlig mer enn en svak firer. Stemninga blant publikum var heller ikke fenomenal..