Sliter du med julegavene? Lyst til å gi musikalske gaver som befinner seg utenfor de evinnelige årslistene, som i tillegg kan stå i umiddelbar fare for å tette hull i mottagerens musikkhorisont?

Det gis heldigvis stadig ut gode retroutgivelser og deluxeutgaver av ymse slag. Her er de fem fra 2010 jeg har hørt mest på, og som du uten reservasjoner kan legge under treet til noen du er glad i:

Orange Juice – Coals To Newcastle

[Domino/Playground]

Sofistikert skotsk postpunk er av og til det som skal til. I det minste når den er gjort med det melodiske overskuddet og den ektefølte omsorgen for popformatet som preger Orange Juices beste stunder, ikke minst det gedigne debutalbumet You Can’t Hide Your Love Forever (1982); et musikalsk overflødighetshorn som har vist seg å kaste sin skygge over stadig nye generasjoner band. Stambordet innerst i indieklubben har nok bandet reservert i kraft av hitsingelen «Rip It Up» (1983), et særdeles likandes manifest og presist snapshot fra det tidlige britiske åttitallet.

Orange Juice – «Rip It Up»:

Men bandet kokte sammen et raust knippe andre låter du bør kjappe deg å bli bestekompis med, og nå har du ingen unnskyldning: Alt Orange Juice gjorde i perioden 1980-1985 – tre studioalbum, en EP, en glitrende samling med tidlige singler, uutgitte spor og alskens annet bonusstoff - er nå tilgjengelig tilgjengelig i boksformat (seks CD-plater og en DVD; sistnevnte håper jeg å få sett i julen) under tittelen Coals To Newcastle. Essensiell musikk for alle med et snev av interesse for janglepop, blåøyd funk og hakkete nyveiv – og ikke minst for hvordan disse musikalske størrelsene kan virke og vokse sammen.

Gi den til: Noen du er virkelig glad i

Orange Juice i Spotify eller Wimp

Pastor TL Barrett & The Youth For Christ Choir – Like A Ship (Without A Sail)

[Light In The Attic/VME]

Gospelbegrepet rommer heldigvis noe annet og langt større enn den prektige og sterile menighetsmusikken man fra jul til annen får servert av Märtha Louise og hennes likesinnede. På sitt beste er sjangeren så stinn av sjel at det gjør vondt; det holder å høre det beste av Mahalia Jackson eller Sam Cookes arbeider med The Soul Stirrers for en bekreftelse på dét. Eller denne gjenoppdagede skatten fra Chicago anno 1971, der pastor T.L. Barrett og hans ungdomskor for Jesus beviser hvilke nærmest uanstendige mengder funk denne gudfryktige musikken kan romme.

Pastor TL Barrett & The Youth For Christ Choir – «Like A Ship (Without A Sail)»:

Albumet veksler uten antrengelser mellom majestetisk funk á la låten over og mer kontemplative spor, men felles for hele skiva er ualminnelig godt håndverk, inspirert sang og musisering og et spørsmål som tvinger seg fram etter gjentatte lyttinger: Hvilken gjøk var det som påstod at Djevelen sitter på de beste låtene?

Gi den til: Søkende soulentustiaster i alle aldre

Hør den i Wimp (ikke tilgjengelig i Spotify)

Elliott Smith – An Introduction To…

[Domino/Playground]

I 2003 stilnet en av sin generasjons mest egenartede stemmer under dypt tragiske omstendigheter, etter lang tids rusmisbruk (man regner med han stakk seg i hjel med en brødkniv, intet mindre). Elliott Smith slo for alvor gjennom blant klodens melankolikere med låten «Miss Misery» (som ble brukt i filmen Good Will Hunting i 1997 og Oscar-nominert samme år), men Smiths katalog var sterk og skinnende både før og etter denne gesten fra Hollywood, med Either/Or (1997) og XO (1998) som de kanskje sterkeste utgivelsene.

Elliott Smith – «Miss Misery»:

Med unntak av den uvanlig velkomponerte oppsopssamleren New Moon (2007), har det ikke foreligget noen ordentlig introduksjon til denne gjennomgående briljante artistens univers – inntil nå. Låtutvalget kan man alltids krangle på (ett spor fra XO?), men i det store og hele tegner An Introduction… et presist portrett av sin generasjons Nick Drake; en hudløs og egenartet låtskriver som trekker veksler på The Beatles og The Beach Boys, LA-tristesse, punka attityd og mørk sødme.

Gi den til: Kanskje familiens emo-alibi trenger noe å kjøle seg ned på?

Hør den i Spotify eller Wimp

Saint Etienne: Tiger Bay

[Sanctuary/Universal]

Og mens vi befinner oss på nittitallet: Et av tiårets herligste band, Saint Etienne, ga i år ut sitt kanskje mest slitesterke album, Tiger Bay (1994) i utbygd og påkostet versjon. For de av oss som har hørt mest på Creation-utgaven av skiva fra 1996 er fraværet av låter som hitsingelen «He’s On The Phone» og «Groveley Road» hørbart, men de øvrige albumsporene sitter fortsatt som støpt mellom pastoral søttitallsfolk og alskens avskygninger av elektronika, men alltid med den sylskarpe popmelodien dunkende i begivenhetenes hjerte.

Saint Etienne – «Hug My Soul»:

To av de flotteste bonussporene fra denne utgaven av Tiger Bay befinner seg forøvrig på A Glimpse Of Stocking, en elegant og sjarmerende juleplate du kan – og bør – skaffe deg via bandets hjemmeside, om ikke annet enn for å kunne konstatere at joda, Chris Reas «Driving Home For Christmas» kan fortsatt være noe annet enn soundtracket til tørre bensinstasjonpølser i snødrivet langs motorveien. I det minste når budskapet fremføres med Sarah Cracknells ynde.

Gi den til: En elegant venn som abonnerer på minst ett musikkmagasin

Hør den i Spotify eller Wimp

Robert Wyatt: His Greatest Misses

[Domino/Playground]

His Greatest Misses sniker seg med i denne oversikten på et heller tvilsomt grunnlag, ettersom den ble satt sammen av en japansk Wyatt-entusiast og gitt ut der borte allerede i 2004. Men for en introduksjon til denne ruvende skikkelsen innenfor de siste 45 årenes britiske populærmusikk! Robert  Wyatt er en renessansemann som beveger seg like uanstrengt innenfor progga jazz, øm, venstrevridd pop og bister protestmusikk, tross – eller kanskje snarere på grunn av – en tilværelse som rullestolbruker etter at han tragisk nok falt ut av et vindu på en fest i 1973.

Robert Wyatt & Annie Whitehead – «Sea Song (BBC Four»:

På His Greatest Misses samles trådene fra en lang og mangslungen solokarriere; fra klassikeren Rock Bottom (1974) til vitale Cuckooland (2003), med rikelig plass til enkeltstående singler og slående coverversjoner (Chics «At Last I Am Free», The Monkees’ «I’m A Believer» og Elvis Costello-skrevne «Shipbuilding» er alene verdt pengene).

Gi den til: Den eventyrlystne

Hør den i Spotify eller Wimp

Tags: An Introduction to, årets, Coals To Newcastle, deluxe, Elliott Smith, His Greatest Misses, julegavetips, Like A Ship (Without A Sail), Lydverket, Orange Juice, Pastor TL Barrett & The youth Choir For Christ, reissue, retro, Robert Wyatt, Saint Etienne, Tiger Bay