Dette gleder vi oss til
Høsten er høytid for konserter og plateutgivelser. Her er godbitene som får Lydverket-redaksjonens hjerte til å hikke av lykke.
Høsten sniker seg inn over oss. Om under en uke blar vi over kalenderen til september. Festivalsommeren avsluttes med Hole In The Sky i Bergen denne helgen, og det er lett å tenke «hva nå?».
Det blir mørkere, tristere og kjedeligere - men heldigvis har vi en sesong full av spennende albumutgivelser og konserter foran oss.
Les også: Konsertkalender for høsten 2011
Vi i Lydverket gleder oss til så mangt – og her har vi plukket ut det viktigste.
Rye Rye – Go! Pop! Bang!
En av de tingene som gjør det litt enklere å tolerere høsten, er det faktum at debutplata til Rye Rye nå endelig ser ut til å bli gitt ut, etter å ha blitt utsatt i 2 ½ år.
Rye Rye leverer clubby hip-hop som definitivt minner litt om kompisen hennes, M.I.A, som også er Rye Ryes mentor, plateselskapssjef og stylist (!). Nå skal det likevel sies at Rye Ryes sett på Stratos under Øyafestivalen i fjor, var milevis bedre enn det M.I.A leverte på Enga samme dag, og jeg gleder meg vilt til å høre mer av henne.
Update: Go! Pop! Bang! er dessverre utsatt på ubestemt tid. Igjen.
- Siri Knudsen
Se Lydverket spanderer med Rye Rye fra 2009:
M83 – Hurry Up, We’re Dreaming
Anthony Gonzalez er hovedmannen bak det franske bandet M83, som i over ti år har gitt verden storslagen synth-pop, med 2008s Saturdays = Youth som foreløpige høydepunkt. Da Gonzalez ble intervjuet av SPIN om det nye albumet på forsommeren, avslørte han at dobbelalbumet, titulert Hurry Up, We’re Dreaming, blir en lang, svært episk reise inn i drømmeland. Gonzalez vil overdrive i år, og uttrykker glede over å kunne utfolde de forskjellige drømmehistoriene utover de 80 minuttene som en CD begrenser det til. Nye på M83-laget i denne runden er Lydverket-yndling Zola Jesus, tidligere Medicine-mann Brad Laner og Beck.
Akkurat det intervjuet fikk meg til å innse at det er denne plata jeg gleder meg aller mest til i høst. Årets synth-eventyr starta da førstesingel ”Midnight City” traff nettet i slutten av juli.. På fire minutter fusjonerer den det meste M83 har gjort tidligere. Den blander de mørke stemningene fra 2005s Before The Dawn Heals Us med popsensibiliteten fra forrige album, plusser på med det som har blitt 2011s ”må-ha-med-instrument”; saksofonen, og ender opp som en av årets beste låter så langt. Hvis Hurry Up, We’re Dreaming har flere, og kanskje til og med mange låter av samme kaliber, er jeg redd vi må finne opp et nytt ord. ”Episk” vil ikke være nær dekkende nok.
Hurry Up, We’re Dreaming slippes i midten av oktober.
- Amund Grepperud
Hør «Midnight City» her:
Midnight City by M83
Lil Wayne – Tha Carter IV
Tre år og ett grønnjævlig og et totalt unødvendig album senere er endelig den neste utgivelsen i Tha Carter-serien klar. Tha Carter II står igjen som en personlig favoritt og moderne klassiker, og Tha Carter III gjorde jaggu godeste Wayne til superstjerne. Kan han følge opp? Har han slutta med den bedritne rockeleflinga? Er Waynes stream-of-(un)-cnciusness fortsatt like underholdende? Hvorfor i all verden har han begynt å skate? Spørsmålene står i kø til en utgivelse jeg grugleder meg til så det holder.
Snakker om oppfølgere – hvordan kommer det til å gå med Frank Ocean og Tyler the Creator nå som de har gått fra den befriende utsiderposisjonen de sto i et år tilbake til å bli skamrost og utnevnt til leaders of the new school, mon tro? Forhåpentligvis gir høsten noen svar.
Av andre ting må det nevnes at jeg gleder meg stort til ny musikk fra (alltid like fantastiske) The-Dream og at jeg har troa på at noen smakebiter fra Rick Ross’ God Forgives, I Don’t sannsynligvis kommer til å pumpes knallhardt på et utvalg Apple-produkter i det Øverlandske hjem.
- Andreas Øverland
Hør ferske «She Will» fra Tha Carter IV:
Lil Wayne – She Will ft Drake by YMlilwayne
Videoen til «6 Foot 7 Foot» ble sluppet tidligere i sommer:
Mastodon – The Hunter
Oppfølgeren til det episke mesterverket Crack The Skye er rett rundt et par hjørner, og de foreløpige smakebitene kombinert med den deilige konserten på Norwegian Wood i sommer, gjør ikke akkurat særlig for å dempe forventningene.
«Black Tongue» er klassisk Mastodon slik vi kjenner og elsker dem, med deilige løpende gitarer og generelt forrykende tung tung rock, mens den andre låten som er sluppet går mye mer i retning av klassisk rock. det må vel være noe slikt bandet sikter til når de kom med følgende inspirerte utsagn til NME: ’Our new album will inspire drunkenness and public nudity’.
The Hunter slippes 27. september
- Thomas Søbstad
Se videoene til de nye låtene her:
Wilco – The Whole Love
Etter to plater der Jeff Tweedy, Nels Cline og resten av Wilco har favorisert velspilt og -klingende syttitallsrock over eksperimentalismen som kjennetegnet Yankee Hotel Foxtrot og A Ghost Is Born, kan mye tyde på at The Whole Love, som slippes i slutten av september, kombinerer det beste fra begge disse verdnene. Det over sju minutter lange åpningssporet ”Art of Almost” er mørk og dvelende, inntil den eksploderer i inspirert riffing, mens fans av Summerteeth nok vil glede seg over en powerpop-karamell som ”Born Alone”.
Ellers kommer den underkjente amerikanske singer-songwriteren Cass Mc Combs med sin andre plate av året, Humor Risk, i november – om den er like bra som forgjengeren Wits’ End, har vi noe å se fram mot. Det skal i tillegg bli spennende å høre nytt fra M83 og Lindsey Buckingham i neste måned.
The Whole Love slippes 26. september.
Dessuten er Oslo i ferd med å bli en nærmest uanstendig bra konsertby. Når skal vi få tid til å sitte hjemme og spille Scrabble? Jeg gleder meg til Gillian Welch på Rockefeller 31. oktober – da jeg så henne på Down On The Farm i 2008 trollbandt hun et samlet festivalpublikum på Gribsrød gård med sin tid- og hudløse americana. Jeg gleder meg til å høre henne i det enda mer intime klubbformatet. PJ Harvey og Bon Iver på samme sted er allerede utsolgt – har du kjent din besøkelsestid?
- Marius Asp
Hør «I Might» fra The Whole Love her:
Wilco – I Might by ListenBeforeYouBuy
The-Dream – 1977 og The Love, IV (Diary of a Mad Man)
Da The-Dream slapp mashupen bestående av de to låtene «Body Work» og «Fuck My Brains Out» på forsommeren, ble jeg tatt med storm. De tre foregående albumene er også solide, men dette låt større, smoothere og mer funky enn noen gang. Lista for hva man skulle forvente av det kommende albumet The Love IV (Diary of a Mad Man) ble lagt skyhøyt – og mannen som skriver og produserer for storheter som Beyoncé og Rihanna beviste nok en gang hvilken fantastisk låtskriver han er.
I sommer ble det klart at The-Dream i tillegg slipper en gratis miksteip kalt 1977 på nett i høst – og dermed kan vi glede oss dobbelt så mye.
1977 slippes 31. august
The Love IV (Diary of a Mad Man) slippes 20. september.
- Trine Aandahl
Les anmeldelsen av fjorårets Love King her.
Tom Waits- Bad As Me
25. oktober er syv års ventetid over. Ikke siden ”Real Gone” fra 2004, har det kommet noe nytt materiale fra Tom Waits. (Mesteparten av låtene på samlingen ”Orphans” var gammelt nytt for fansen).
I det ryktene begynte å gå om at det skulle komme et nytt studioalbum, kom de følelsene jeg ikke hadde kjent på syv år. Ikke en spenning i forhold til hva Tom Waits har gjort denne gangen. Bare gleden av at han har gjort noe, noe jeg aldri har hørt før. Jeg mener, bare det å høre stemmen hans over et ustemt piano, hadde vært nok.
Heldigvis stiller Tom Waits større krav til seg selv enn det jeg gjør.
Bad As Me slippes 25. oktober.
- Njål Engesæth
Feist – Metals
Det har vært noenlunde stille rundt Leslie Feist siden gjennombruddet i 2007 med den strålende, Gonzales-produserte The Reminder – der hun viste seg som en av Canadas beste låtskrivere også solo (ikke bare som en del av det noe falmende Broken Social Scene).
Jeg forventer at hun leverer store ting også denne gang, forhåpentligvis også nå med en vilje til å angripe popmusikk på sin helt egne måte
Metals slippes 4. oktober.
- Jørgen Hegstad
Lindsey Buckingham – Seeds We Sow
De færreste bruker energi på å tro eller håpe at Fleetwood Mac kommer med nytt materiale i overskuelig fremtid, om Stevie Nicks aldri så mye skal ha hintet om at det ikke er utenkelig. Det gjør ikke noe så lenge bandets Lindsey Buckingham gir ut praktfulle soloalbum.
Hans to forrige ble utgitt høsten 2006 og 2008 og var grunn nok til å frydes over at de somrene var over. Produksjonene i seg selv gir bakoversveis over hele kroppen, evnene hans på gitarstrenger tydeliggjør seg til gåsehud. Buckingham skriver fortsatt minneverdig melodisk kraftpop fremført med en stemme like glatt som den er rå.
Jeg krysser hvert lem for at han vil gjenta bragden.
- Ruben Gran
Seeds We Sow slippes 2. september.
Iceland Airwaves, Reykjavik 12. – 16. oktober
Islands største musikkbegivenhet er et must hver høst. Reykjavik er er hipsterbyen nummer en, og når den fylles av det som kan krype og gå av islandske populærmusikere, internasjonale storheter samt musikkjournalister og fans fra hele verden blir det kjapt et av høstens mest utagerende og vakreste eventyr.
Jeg gleder meg til å se hvordan det islandske musikkscena har klart seg etter den store økonomiske krisa, de har en fandenivoldsk attityde og selvtillitt der borte – noe som preger hele den populærkulturelle scenen.
Det blir også spennende å se hvordan norske band som Deathcrush, Jenny Hval og Team Me blir tatt i mot av internasjonale kritikere og det islandske publikum. Vi har jo en lei tendens til å trykke våre egne litt hardt og klamt til brystet her hjemme, vil islendingene gjøre det samme?
- Trine Sollie
The Mummies, live på Parkteatret 10. september.
Den fine garasjerockfestivalen Gutterball får i år besøk av kongene av budsjettrock, og det er grunn til å glede seg fjollete. Å være et av klodens 5000 beste band er bare ikke nok lenger, du må ha en bra gimmick.
The Mummies har den beste gimmicken av dem alle, de er har vært døde, balsamerte og rullet inn i bandasjer i flere tusen år. Platene fra tidlig nittitall er fengende, men du trenger strengt tatt ikke høre dem før du går på konsert. For dette er primitiv rock ’n’ roll som ikke vil røre intellektet ditt på noen som helst måte, det er faktisk godt mulig at du blir enda dummere etter å ha møtt The Mummies, det er mumiens forbannelse.
- Jacob Krogvold
Tags: feist, M83, Mastodon, Rye Rye, The Dream, Tom Waits
Noel Gallagher’s High Flying Birds gleder JEG meg til! Tror det er et album som kommer til å kunne utfordre årets beste, men det ser ut som om den norske musikkpressen glatt overser Noels kommende solokarriere.
Nå er det jo sånn at norsk presse alltid har hengt etter hva som er hva når det kommer til musikk.
Er ikke uten grunn at europere sier at det som er populært ute i verden først blir populært her hjemme 1 – 2 år etter og som man vet så har pressen endel «makt» hva som skal slå ann eller ikke her hjemme. Bare veldig synd de er noen år for treige.
Rett og slett – vet du hva norwayKO(KO)?
Denne må du dra lenger ut på landet med. Det er ingen i Norge som er så bra på ny norsk musikk som NRK Lydverket/P3/Whatnot er – spesielt med tanken på den enorme ressursen Urørt har vært de siste ti årene.
Enig der når det gjelder Norsk musikk, men er ikke det som det er snakk om her.
Nå snakker vi om musikk som gjør det stort utenom den norske grensen av utenlandske artister.
Det som er slår ann andre plasser tar gjerne 1 godt år for det kommer her. Skal ikke reise langt utenfor grenser før du finner bevis på akkurat dette.
Og KO står for Kaizers Orchestra vist det var det du lurte på.
Finnes det overhodet landegrenser lengre?
Det har vel aldri vært så synlig hva som er hot og hva som er not, med alle musikkblogger og musikknettsteder rundt om på nettet som hele tiden bringer de nye bra frem, og her synes jeg faktisk Lydverket følger brukbart med i timen.
Så til spørsmålet om hva som slår an. Hva mener du med å slå an? Salgstall? I så fall synes jeg det er fullstendig uinteressant, og noe Lydverket bør beskjeftige seg minst mulig med. Selge nok til f eks å headline de gode festivalene – for eksempel Primavera Sound eller tilsvarende? Da snakker vi noe helt annet. Lydverket bør være for musikkelskere, og sorry ass – det har sjelden korrelasjon med hva som selger og ‘hva som blir stort i utlandet’, i så fall ville det blitt mye spalteplass på trance, køntri og tyske metalband.
Hva med Ladytron, kommer med nytt album 12 september. Gravity The Seducer.
Dream Theater da? De slipper nytt album 9.september, og det blir deres første album noensinne uten trommisen Mike Portnoy.
Og Opeth slipper et nytt album uka etter, har hørt rykter om at det er fritt for growling.
Noen flere høydepunkter:
- Ny skive fra Atlas Sound
- Wild Beasts på Parkteatret
- LCD Soundsystems 3,5 timers avskjedskonsert i Madison Square Garden på DVD under juletreet
[...] Les også: Dette gleder vi oss til [...]
Ingen i lydverket som gleder seg til «Biophilia»
[...] av albumene Lydverket har gledet seg mest til i høst, er miksteipen 1977 fra The-Dream/Terius [...]
Hvis man tar alle Buckingham-komposisjonene fra Fleetwood Mac’s (ganske) hederlige comeback-plate «Say You Will» (2003), og programmerer dem i sekvens, så får man skissen til
den platen som Lindsey oprinnelig hadde tenkt å gi ut som en oppfølger til «Out Of The Cradle» (1992), og som han opprinnelig hadde tenkt å kalle «Gift of Screws». Nå ble det ikke sånn, han ga disse låtene til Fleetwood Mac, og valgte istedet å gi sitt femte studioalbum fra 2008 tittelen «Gift of Screws». Uansett, alle platene ble flotte.