Terius Nash er altså fødenavnet til smått eksentriske The-Dream, en av vår generasjons virkelig oversette perler. En trilogi av knallsterke skiver ble fullendt med Love King et par år tilbake og hadde det vært rettferdighet i verden hadde fantastiske «Yamaha», drøye »Panties To the Side» eller anthemet «Florida University» vært monsterlåter på linje med de listevinnerne han har skreddersydd for andre.  Satt opp mot artistene han skriver for, gir til gjengjeld Nash konsekvent ut sterke skiver. Og 1977 gjør ikke skam på rekka i så måte.

1977 er definitivt Nash’ mest personlige utgivelse til nå. Ikke bare er den gitt ut under fødenavnet og titulert med fødselsåret, godeste Nash har også valgt å kjempe igjennom å gi bort skiva gratis på nett, til plateselskapets fortvilelse. Og om det virker viktig for Nash å få gitt ut prosjektet, høres det minst like viktig ut for ham å få letta hjertet. For der The-Dream tidligere har gjort sport av å legge halvabsurde, tidvis hysterisk morsomme linjer om puling ( «I’m all upon you, like a monstertruck») ligger 1977 mer i «Right Side Of My Brain» (altså hjerte/smerte)-land, tekstmessig. Det er vanskelig å ikke ha bruddet med Christina Millian godt planta i bakhodet når Nash river fra hverandre et forhold allerede i første verset til  Drake-aktige «Wake Me When It’s Over».  

Fantastiske låter er og blir fantasiske låter.  Og det er et par av dem her. Magiske «Wedding Crasher» balanserer genialt på linja mellom patetisk selvmedlidenhet og hjerteskjærende kjærlighetssorg og står igjen som ett av de sterkeste og mest menneskelige kuttene 33-åringen noensinne har gjort.  I kjøkkenbenk-poetiske «Long Gone» leverer han et strålende refreng og  tittelsporet viet Nash’ avdøde mor (som ytterst elegant parafraserer Jay-Zs «Song Cry») er ikke bare rørende velskrevet og imponerende sårbar , den er også den type låt man spiller sju-åtte ganger på rad. Et par av sporene er så sterke at det er nesten så man håper han aldri skal bli lykkelig igjen. Når det er sagt -  absurditetene er fortsatt rett rundt hjørnet (uten at det på noe tidspunkt går på troverdigheten løs, snarere tvert imot)  Som han mener i forholdstristessen «Used To Be» :  »You used to be anti-internet/now you constantly bloggin’ and shit».

Tidligere har jeg påpekt at godeste Nash skriver den samme låta om igjen og om igjen, (en låt som likner forstemmende mye på Price sin «I Would Die 4 You») i forskjellig innpakning, stadig nærere perfeksjon. 1977 er i så måte en avstikker, og nevnte Prince ligger mye lengre bak i lydbildet enn noen gang før, selvom både «Wish You Were Mine» og «Rolex Music» nikker pent bakover mot 2009 og Love King. Talende nok står også disse sporene igjen som hakket mer uinteressante enn det Nash serverer innledingsvis. Det eneste virkelige  feilskjæret her er å inkludere unglammet Casha. Som seg hør og bør for en nysignering får hun lov til å covre Deniece Williams «Silly», samt legge et vers på «Rolex». Men dama er langt fra noen Brandy, og låta passer dårlig inn på albumet som helhet. I likhet med gjesteopptredenene fra Pharrell og Big Sean ender hun opp som unødvendig fyllstoff  på en skive som med en låt eller to av galskap-kaliberet til «Wedding Crasher» hadde vært helt der oppe med de forutgående utgivelsene fra vår mann i Atlanta. 

The-Dream er fortsatt både bedre og bedre kjent som The-Dream. Men Terius Nash og 1977 gir oss allikevel noen av de fineste låtene han har gjort og føyer seg pent inn i rekka av strålende gratisskiver gitt ut i 2011.  Skiva kan lastes ned gratis her! 

Andreas Øverland

Tags: 1977, andreas øverland, anmeldelse, terius nash, The Dream