Det beste fra 2011
Lydverkets redaksjon har plukket sine favorittplater fra 2011, og oppsummeringen fortsetter en hel uke til ende. I dag: 20.-16. plass på vår internasjonale liste.
Det er den tida på året. Alle kort skal på bordet, plater skal veies og vurderes, listenerdene skal endelig få sine dager med lykke før feit mat skal fortæres og roen senker seg.
Denne uken presenterer vi platene som har snurret tyngst i Lydverkets åpne kontorlandskap gjennom 2011, med fem nye plater hver av dagene frem mot torsdag.
Da legger vi ut våre fem favoritter blant de internasjonale utgivelsene. Mandag 12. desember setter vi av dagen til å kåre våre 10 norske favorittplater fra året som snart er omme.
Men først: Plass 20.-16. blant de internasjonale platene, stemt fram og presentert av Lydverkets redaksjon.
20. Destroyer – Kaputt
Det tok Daniel Bejar og hans Destroyer ti år å lage sin definitive plate. Kaputt blander kanadisk indierockestetikk med kjølig 80-tallsproduksjon, David Bowie-lakonisk vokal, drømmende saksofonarbeid, og underfundige, morsomme tekster.
Fra åpningen med ”Chinatown” og den småfunky balladen ”Blue Eyes” til det 11 minutter lange avslutningseposet ”Bay Of Pigs” er Kaputt en av årets mest lavmælte, men samtidig overveldende album.
Asbjørn Slettemark
Les anmeldelsen: Balansekunst (5/6)
19. Veronica Maggio – Satan i gatan
Veronica Maggio har gjort det igjen. Hun har rett og slett laget en perle av at popalbum. Hun har tatt sin umiskjennelige soulpop Norge ble så glad i med skiva Och vinnaren är… (2009) og dratt det enda litt lenger i retning selve popmusikken, og selvsagt, som seg hør og bør i 2011, blandet inn en dæsj elektronika.
Men først og fremst serverer Maggio oss denne gangen langt mer personlige tekster. Bruddet med artisten og hennes tidligere produsent Oskar Linnros har åpenbart gjort underverker for tekstene, for linjer som «du kan gråta mitt på gatan, men jag glömmer aldrig bort vad du gjort. Du får passa dig som satan, för jag glömmer aldrig bort vart du bor» har akkurat den perfekte miksen av sårhet og fandenivoldskhet som gjør tekstene interessante å høre på.
Dette føles ekte – mye takket være Maggios insisterende stemme, men også hennes nye produsent Christian Walz. Fra den superenkle (og kanskje platas vakreste låt) «Snälla bli min» (som faktisk kan minne noe om Walz’ sitt poppraktverk «Never Be Afraid Again» fra 2007) til deilig frekke og allsangvennlige «Jag kommer». Med denne plata beviser Veronica Maggio at hun kan lage musikk både for dansegulv og knuste hjerter.
Ellen Ramstad
Les anmeldelsen: Nærgående gatepop (5/6)
18. Rival Sons – Pressure & Time
Rival Sons spiller rock slik Led Zeppelin og Free mente man skulle gjøre det, med frekke riff, buldrende bassganger og trommer som legger seg utover hele stereoflaten. Pluss på en god dose 60-tallssoul, og du har lyden av ”Pressure & Time”.
Det som gjør at Rival Sons hever seg over alle retrorockkolleger, er at de er så trygge på rockeformen at de kan konsentrere seg om å skrive låter. Tittelsporet er en av årets flotteste låter uansett sjanger, ”All Over The Road” er låten du bruker til å teste det nye bilanlegget ditt, og ”Only One” er soulballade slik man ikke trodde de kunne synges lenger.
Les anmeldelsen: Frihet, damer og deilig rock (5/6)
Asbjørn Slettemark
17. Kate Bush – 50 Words For Snow
Enkelte plater er større enn livet. En av dem er 50 Words For Snow. Jeg kunne for så vidt skrevet et lite essay kun om høydepunktet «Snowed In At Wheeler Street», som i tillegg til å være en av de mest episke og rørende kjærlighetslåtene på lenge (les: den handler om et par som reinkarneres og forelsker seg i hverandre gjentatte ganger fra Romerrikets fall og frem til idag) er en duett med en Elton John som låter mer ekte enn på flere tiår.
Men når et album er så gjennomsyret av kjærlighet som dette, føles det både paradoksalt og genialt at det på overflaten er en konseptuell skive om vinteren, som «Misty» illustrer aller best, en tretten minutter lang jazzlåt om ulykkelig kjærlighet med en snømann. Og nettopp derfor kommer dette til å være det mest fantastiske albumet man kan ta med seg inn i vinterdepresjonen i år. Eller hjem til jul. Jeg skal i hvert fall gjøre begge deler. For 50 Words For Snow er et av de aller vakreste albumene på veldig, veldig lenge.
Kim Klev
16. Tyler, The Creator – Goblin
2011 var ikke gammelt da låta «Yonkers» røska meg ut av februarkuldas nummenhet. Og etter det har jeg og Tyler, The Creator opplevd mye sammen.
Han har vært med meg på styrketrening. Han har vært der når jeg har vært sinna og frustrert, og når jeg har gjort meg klar for fest. Og sammen med resten av OFWGKTA, fikk han fikk meg til å strippe ned til bikinitoppen under årets varmeste konsertopplevelse i Cosmopol-teltet på Roskildefestivalen (en konsert som for øvrig endte med at strømmen ble kuttet, etter at Tyler stagedivet fra rullestolen sin og ut i publikum, med beinet i gips).
Les anmeldelse: OFWGKTA, Hove (6/6)
På Goblin er Tyler, The Creator knallhard og kompromissløs, sjokkerende og smakløs, mørk og ikke minst, morsom. Ikke alt er like bra, men jeg lar meg sjarmere, selv om Tyler jobber hardt for å være alt annet enn sjarmerende. På «Radicals» bruker han ordet fuck mer enn 100 ganger, blant annet når han oppfordrer til ”Kill People, Burn Shit, Fuck School”. Og jeg tenker at Tyler, The Creator er fryktelig søt når han er sint – og trykker på play igjen.
Siri Knudsen
Les anmeldelsen her: Svart framtid (5/6)
I morgen: Plass 15.-11.!
Sjekk Lydverkets årslister i WiMP eller Spotify (oppdateres daglig!)
- – -
Hederlig omtale:
- – -
22. Gillian Welch – The Harrow & The Harvest
23. Tom Waits – Bad As Me
24. Fucked Up – David Comes To Life
25. Adele – 21
26. Decemberists – The King Is Dead
27. Iceage – New Brigade
28. Machine Head – Unto The Locust
29. Negative Plane – Stained Glass Revelations
31. St. Vincent – Strange Mercy
32. Denison Witmer – The Ones Who Wait
33. In Flames – Sounds Of A Playground Fading
34. Morbus Chron – Sleepers In The Rift
35. Nero – Welcome Reality
37. Title Tracks – In Blank
38. Cass McCombs – WIT’S END
40. Z-Ro – Meth
Tags: 2011, 50 Words For Snow, beste plater, destroyer, Goblin, internasjonale, kaputt, Kate Bush, Pressure & Time, rival sons, the creator, tyler
Watch the thorne på første plass? I hvert fall på min første plass!
Graveyard, Hisingen Blues må jo vinne!!!
Graveyard, Hisingen Blues må jo vinne!!!
«Bad as me». Ingen over, ingen ved siden. Plasseringa på 23.plass (under hederlig omtale) er helt klart en bommert av de sjeldne.
Lurer på hvem som vinner, for min del håper jeg på enten Little Dragon – Ritual Union, Fleet Foxes – Helplessness Blues, Yuck – Yuck, The Beach Boys – The SMiLE Sessions, eller M83 – Hurry Up, We’re Dreaming
Little Dragon – Ritual Union — ikke hørt det ennå
Fleet Foxes – Helplessness Blues — for anonymt
Yuck – Yuck — bør være topp 10
The Beach Boys – The SMiLE Sessions — antologi, kan ikke vurderes
M83 – Hurry Up, We’re Dreaming — bør være topp 5
Lurer på hvem som vinner, for min del håper jeg på enten Little Dragon – Ritual Union, Fleet Foxes – Helplessness Blues, Yuck – Yuck, The Beach Boys – The SMiLE Sessions, eller M83 – Hurry Up, We’re Dreaming
Lurer på hvem som vinner, for min del håper jeg på enten Little Dragon – Ritual Union, Fleet Foxes – Helplessness Blues, Yuck – Yuck, The Beach Boys – The SMiLE Sessions, eller M83 – Hurry Up, We’re Dreaming
Regner med Lissie blir numero uno
Regner med Lissie blir numero uno
Lissie-albumet ble sluppet i juni 2010.
Oooops, beklager. Da satser vi på Tom Waits….
frank ocean, jay Z & kanye og lykke li på topp tre ville vært fint!
Da får jeg også tro noe, hvis bruno mars sin plate er med på denne listen, og ikke fjorårets, da må han ligge i toppen. Det ble vel såpass populært at den skiva ikke blir årets beste, men den bør være på topp3 uansett.
Feist – Metals må med!
Tom Waits burde selvfølgelig vært høyere opp! Svært, svært få med samme musikalske talenter som han. For èn gangs skyld er jeg enig med VG’s musikkanmelder, som sa; «Veldig mange artister kunne laget en av låtene på Bad as me, kun en kunne lagd alle; Tom Waits.»
Forøvrig håper jeg på noen av de bedre rocke/metallutgivelsene blir anerkjent, eksempelvis Pain of Salvation – Road Salt II, Leprous – Bilateral, Iced Earth – Dystopia, Arch/Matheos – Sympathetic Resonance eller Riot – Immortal Soul. Men, det er vel som og tro på en veldig nisjekulturorientert julenisse!
Fullstending idiotisk liste, musikk er som baken veldig forskjellig feks et av mine favoritt album for 2011 er Jamie Woon Mirrorwriting men den finnes ikke her i det hele tatt, denne lista virker og vere en ide satt sammens av plate selskapene.
Dette er plass 20-16, det vil si at det er 15 – femten – plasser som ikke er offentliggjort. Da er det altså en mulighet for at både Jamie Woon og andre dukker opp.
Av ren nysgjerrighet: hva er det med artister som Destroyer og Tyler, The Creator på en Topp 20-liste som gjør at du tror dette er en ond plan fra plateselskapene? Det resonnementet vil jeg gjerne høre.
Kjenner du til hvordan plateselskapene jobber? jeg mener har du noen sinne jobbet med og promotere musikk? hvis du har saa vil du vite at en gjor nesten hva som helst for og faa navnet ut.
Men hvordan kommer du fram til at denne listen kan «vere en ide satt sammens av plate selskapene»? Mener du at plateselskapene har ringt oss og foreslått dette og vi har gått rett på limpinnen? Eller kanskje plateselskapsfolkene har kledd seg ut som David Fricke og kommet inn i redaksjonslokalene våre og overtalt oss om å lage en Topp 20-liste?
Åh, fantastisk!
Det er altså fordi Manic_Psycho ikke har norsk tastatur (eller var det skrivebord?) at han skriver litt merkelig. Kjekt å vite.
Dagens! «Har du noensinne jobbet med å promotere musikk»?
Det er altså ikke bare på høyrevridde nettblogger og islamhatende nettsider at konspirasjonsideene lever i beste velgående! Foreslår at du kjøper deg Destroyers Kaputt på vinyl, legger deg i sofaen og puster rolig inn og ut et par timer. God jul!
Selvfølgelig er «smaken som baken» – slikt er subjektivt, men det er alltid morsomt å se alle kommentarene som ikke tar høyde for dette. Folk som blir sure over at akkurat deres favoritt ikke kommer med. En liste kan være et OK utgangspunkt for å reflektere over musikkåret, og denne vil gi et visst bilde av konsensus i Lydverket-staben. Jeg tipper den ikke vil være så helt ulik anmelderkonsensus rund omkring i den vestlige verden. For et bilde av konsensus her, se http://www.metacritic.com/feature/music-critic-top-ten-lists-best-albums-of-2011 Tipper det blir mye PJ Harvey på slike lister i år. Selv holder jeg en knapp på Tim Hecker, men jeg blir overrasket om mange slår følge med meg der. (Nevnte Woon ville jeg nesten ha støttet om vi snakket singler. Albumet var for ujevnt.)
Joda men disse listene har kommet ut lenger enn hva jeg har jobbet i musikk industrien og de er like forbannet tragiske hvert aar.
Sorry har ikke norsk skrivebord
Ja, vel
Ja, vel
Ja, vel
Ja, vel
Ja, vel
Ja, vel
Joda men disse listene har kommet ut lenger enn hva jeg har jobbet i musikk industrien og de er like forbannet tragiske hvert aar.
Sorry har ikke norsk skrivebord
Joda men disse listene har kommet ut lenger enn hva jeg har jobbet i musikk industrien og de er like forbannet tragiske hvert aar.
Sorry har ikke norsk skrivebord
Som ansvarlig for gjennomføringen av denne lista kan jeg slå fast at plateselskapene ikke har noe med denne kåringen å gjøre. Det er 17 av Lydverkets medarbeidere som har gitt sine stemmer (til totalt 85 forskjellige plater, for ordens skyld).
Som ansvarlig for gjennomføringen av denne lista kan jeg slå fast at plateselskapene ikke har noe med denne kåringen å gjøre. Det er 17 av Lydverkets medarbeidere som har gitt sine stemmer (til totalt 85 forskjellige plater, for ordens skyld).
Fullstending idiotisk liste, musikk er som baken veldig forskjellig feks et av mine favoritt album for 2011 er Jamie Woon Mirrorwriting men den finnes ikke her i det hele tatt, denne lista virker og vere en ide satt sammens av plate selskapene.
Noel Gallagher’s High Flying Birds bør virkelig være med på en av de plassene som ennå ikke er avdekket. Ellers så mister jeg for alvor tiltroen til Lydverket.
Bon Iver vinner, den er enkel I.
I tillegg bør Austra, Smith Westerns, EMA og Atlas Sound være på topp-15.
Og så håper jeg dere ikke har havna i James Blake-fella, i så fall gir jeg opp Lydverket.
Om ikke Oneirology – som er årets desidert beste hip hop skive, figurerer på lista, blir jeg skuffet over lydverkets medarbeidre. Jeg er forberedt!
http://rateyourmusic.com/release/album/cunninlynguists/oneirology/
ingen store overraskelser her, men hyggelig at Rival Schools fikk en plass på lista. Den har blitt forbigått av en rekke utenlandske nettsteder. På den andre siden er vel dere omtrent det første nettstedet som har med den traurige Goblin skiva
Tipper topp ti inneholder blant annet følgende godbiter: Bon Iver, Fleet Foxes, Wilco, Radiohead, M83, Mastodon og ikke minst årets skive i mine øyne – den nye til Girls.
[...] Det beste fra 2011: Plass 20-16 [...]