Det begynner å bli en stund siden Veronica Maggios lettlikte, soulflørtende singler som «Stopp» , «17 År» og «Måndagsbarn» fikk fotfeste også her i Norge. Samtidig har jeg ventet på at hun skulle slå til i albumformatet; det har vært i overkant tung vekt på radiosinglene, og typisk «svakt terningkast fire»-fyllmasse ellers.

Med tredjeplate Satan i gatan snur denne trenden, det har blitt et fullendt, sommerlig popalbum med flust av sterke låter. Sammen med den gamle soulringreven Christan Walz og låtskriverunikumet Markus Krunegård har hun komponert et album som finner henne i selskap med artister som Håkan Hellström, Säkert og Anna Järvinen – artister med for så vidt forskjellig uttrykk, men som skaper nærhet og egenart med skikkelig gode tekster på svensk (så får heller «Jag kommer» stå der med tungen i kinnet).

Lydmessig er Satan I Gatan et markant steg bort fra retrosoul-lydbildet som spesielt preget gjennombruddsalbumet …Och Vinnaren Är. Christian Walz har gitt henne et lydbilde nært opptil det han har på sine egne låter – noe som vil si mer elektronisk, mykere og moderne, og med Maggios stemme langt fremme i miksen. Det siste er viktig, siden tekstene her oppleves minst like viktige som melodiene.

Låter som «Vi kommer alltid ha Paris», «Inga kläder», «Alla mina låtar» og «Mitt hjärta blöder» er alle varianter av kjærlighetssorg og sentimentalitet, og har også det til felles at de omtaler temaet uten å bli klissete eller ty til klisjéer. I tillegg er de også blant hennes aller beste musikalske øyeblikk, spesielt den hektisk orkestrerte «Alla mina låtar», som er akkurat litt for vindskjev til å bli en stor hit, og «Vi kommer alltid ha Paris», som nok er Walz’ største produksjonsmessige triumf på albumet: Rikt orkestrert, men aldri distansert.

«Jag kommer»:

Satan i gatan er Veronica Maggios beste album til nå, helhetlig bundet sammen av en produksjon som passer hennes nære stemme og ditto tekster perfekt. Det er muligens ikke så mange flere potensielle hitter av samme kaliber som «Jag kommer» her, men det oppveies av at det bak denne finnes seks-syv andre låter som kommer til å leve mye lenger og varme brustne hjerter langt utover sensommeren.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, christian walz, Jørgen Hegstad, Lydverket, markus krunegård, plate, Satan i gatan, Veronica Maggio