Årets plate så langt?
Gang Gang Dance står bak årets hittil sterkeste album, mener vår anmelder Marius Asp. Enig eller uenig? Si din mening i kommentarfeltet.
2011 er over halvkjørt, og det er på tide å ta et sveip over årets musikalske begivenheter så langt. Å skulle rangere høydepunktene fra vårsesongen er et såpass idiotisk prosjekt at det vel bare er å kaste seg i det, først som sist.
Det har vært mye å glede seg over i løpet av de siste seks månedene. Sjangervitaliserende fantomutgivelser har redusert distinksjonen mellom mikstaper og studioalbum ytterligere. Gamle storheter har returnert med kreativ vind i seilene, unge talenter har sneket seg inn fra venstre og hjertet har banket for konseptuell punk såvel som nærgående gatepop og PBR&B. For å nevne noe. Her er mine ti personlige favoritter fra første halvdel av 2011.
10. Anna Järvinen – Anna själv tredje
Til tider hemningsløst vakker pop som neier mot folk og psykedelia, dette – det siste i stor grad takket være Dungens tilstedeværelse som backingband. Finlandssvenske Anna Järvinen blir bedre for hvert album, og med Anna själv tredje, som tittelen antyder hennes tredje i rekken, klyver hun ubesværet mot den øverste divisjonen av tynnhudede svensker. Järvinen maner fram vage sommerminner og kaster et slør av ensomhet over dem som ingen andre, og Cocteau Twins-coveren som har fått den svenske tittelen «Hur man lättar helt enkelt» er til å dø for.
«Lilla Anna»:
9. E-40 – Revenue Retrievin’: Overtime Shift/Graveyard Shift
En på alle måter imponerende dobbelutgivelse, der den nå 43 år gamle Bay Area-rapperen boltrer seg over 40 (!) låter. Uttrykket er forankret i det synthbasstunge og skeletale uttrykket E-40 definerte allerede på midten av nittitallet, men oppjustert for 2011 i alle hørbare ledd. Graveyard Shift er, som tittelen antyder, en mer gjennomgående mørk affære enn Overtime Shift, men begge viser en rapper med arbeidskapasiteten og smella til en 22-åring. Endelig ser ut til at tidsånden har greid å hente inn den gamle ringreven.
«Concrete»:
WiMP: Overtime Shift/Graveyard Shift — Spotify: Overtime Shift/Graveyard Shift
8. Bon Iver – Bon Iver, Bon Iver
Det har blitt drukket noen millioner liter Pabst Blue Ribbon siden Justin Vernon krøp i hi i sin fars hytte i Wisconsin for å spille inn albumet som skulle toppe flere toneangivende årsbestelister i 2008, For Emma, Forever Ago. I mellomtiden har hovedpersonen gjort suksess som medlem av Volcano Choir og Gayngs, bidratt vesentlig på Kanye Wests magnum opus av fjoråret, My Beautiful Dark Twisted Fantasy og – viktigst i denne sammenhengen – beholdt store deler av debutens intimitet samtidig som bandet Bon Iver for første gang får gjøre seg gjeldende på plate. Høyepunktene åpner og stenger skiva: Seigvakre «Perth» og åttitallshymniske «Beth/Rest» er begge viktige steg framover for en låtskriver som med stort hell søker seg ut av soverommet og inn i det ukjente.
«Calgary»:
7. Veronica Maggio - Satan i gatan
Jada, hun kommer. Og kommer. Og kommer. Men Veronica Maggios tredje (og fabelaktig titulerte!) plate har langt mer å by på enn denne mer eller mindre subtile oden til å ta saken i egne hender (den beste av sitt slag siden Tweets «Ooops (Oh My)», spør du meg). Tittelsporet legger lista høyt; en stor og medrivende låt der lyrisk sårhet og melodisk eufori møtes til forbilledlig dans. Maggio har like godt grep om følelsen av ung og forventningsfull alenesommer i byen («Välkommen inn», «Mitt hjärta blöder») som det vonde etterspillet av den («Alla mine låtar»). Og det freidige, uendelig vellykkede Strokes-tyveriet på «Jag kommer» indikerer fremfor alt at hun befinner seg på samme kunstneriske gren som Robyn, Håkan Hellström og andre kresne popravner.
«Jag kommer»:
6. Fucked Up – David Comes To Life
Kanadisk konseptpunk er kanskje ikke det du våkner om morgenen og higer etter, men Toronto-bandet Fucked Ups tredjealbum David Comes To Life er like fullt en av årets mest engasjerende og unike utgivelser. Rammefortellingen (lyspærefabrikkarbeideren David forelsker seg i kommunisten Veronica, men tragedie venter) er mest for en bonus å regne, for det er musikken som er dette prosjektets dynamo. Vår anmelder Glenn Olsen beskriver flere av låtene «som om de kunne ha vært resultatet av en heftig trekant mellom Black Flag, Sonic Youth og Belle & Sebastian». Legg til Pixies og The Who, samt 18 låter som balanserer inspirerte melodier med balstyrig energi, og du har et lysende soundtrack til tørste sommerkvelder som aldri tar slutt.
«Queen Of Hearts»:
5. Abigail Washburn – City Of Refuge
«Hun er bevæpnet med banjo, uimotståelige låter i krysningspunktet mellom Marit Larsen og Gillian Welch og et av årets beste album så langt», skrev jeg om City Of Refuge i februar, og det er enkelt å stå inne for påstanden et snaut halvår seinere. Washburns bakgrunn fra Kina, der hun bodde på nittitallet, hennes ekteskap med banjomesteren Bela Fleck og et kobbel med dyktige samarbeidspartnerne preger alle denne tredjeplaten, men i sentrum står et knippe usedvanlig sterke folkpoplåter som strekker seg fra sval vestkystlyd («Chains») til sprelsk balladeri («The Ballad Of Treason») og hudløs backwoods-blues («City Of Refuge»). De mange og veldreide vokalharmoniene er alene verdt anskaffelsen.
«The Ballad Of Treason»:
4. PJ Harvey – Let England Shake
Etter den dempede, nærmest nifse White Chalk returnerte Polly Jean Harvey med et brak tidligere i år. På Let England Shake tar hun et brutalt og hjerteskjærende oppgjør med hjemlandet; både som militær tilstedeværelse i verden og den blodstenkte historien det smuldrende imperiet er grunnlagt på. Det låter enkelt, tøft og uanstrengt – og mer tilgjengelig enn noe hun har gjort siden gode, men ujevne Stories of the City, Stories of the Sea. Hennes beste siden To Bring You My Love, tenker jeg vi sier.
«The Words That Maketh Murder»:
3. Cass McCombs – Wit’s End
Tradisjonen etter låtskrivere som Bob Dylan, Leonard Cohen, Nick Drake og Elliott Smith mangler ikke forvaltere, men de færreste er i stand til å matche Cass McCombs, en 34 år gammel Baltimore-artist som i det stille blir bedre for hvert album. Som førstnevnte er mannens offentlige figur preget av mystikk, som Cohen kobinerer han en sjelden lyrisk nerve med en betydelig mengde bekmørk humor, og som hos de to sistnevnte finnes det også i dette universet en hudløshet som tidvis – på best tenkelige vis – gjør vondt å høre på. Wit’s End er McCombs’ mørkeste og mest gotisk anlagte hittil i karrieren, men strimer av håp slipper rett som det er inn – sjekk for eksempel «County Line», som høres ut som den beste Glen Campbell-låten Glen Campbell aldri spilte inn.
«County Line»:
2. Frank Ocean – Nostalgia, Ultra
At et perifert medlem av det flåkjeftede rapfenomenet Odd Future Wolf Gang Kill Them All med en egenutgitt miksteip skulle stå for årets mest briljante soulutgivelse så jeg ikke komme. Det gjorde åpenbart ikke plateselskapet Def Jam heller, som nektet å gi ut låtene (de har, ikke overraskende, ombestemt seg etter at den gikk sin seiersgang over nettet, og gir straks ut EPen Nostalgia, Lite). Uansett, med Nostalgia, Ultra ser en fascinerende og fiks ferdig artist dagens lys. Frank Ocean har skrevet, sunget og arrangert disse ofte sønderknuste og desillusjonerte låtene (med melodisk drahjelp fra Coldplay, Eagles og MGMT) som om ikke han skulle gjort annet de 23 årene han har befunnet seg på kloden. Han har i ettertid bidratt på produksjoner med blant annet Beyoncé og Nas, og vi kommer garantert til å høre mer fra denne kanten. Heldigvis.
«Novacane»:
Last ned platen gratis og lovlig her!
1. Gang Gang Dance – Eye Contact
Jeg var svak for forgjengeren Saint Dymphna, men med Eye Contact tar den New York-baserte kvintetten Gang Gang Dance steget opp i den øverste divisjonen for fremtidsnostalgisk og eventyrlig drømmepop, der navn som Cocteau Twins og Arthur Russell har ventet på dem i noen år. Bandets mest avantgardistiske tilbøyeligheter har blitt tonet ned siden sist, med en hørbar popsensibilitet sneket inn i det rike flettverket av ideer. Globalisert pop, narkotisk r&b og organisk dansemusikk med ett øre vendt mot hvert kontinent – det er musikk som henvender seg direkte til oppdagelsesreisende og pumper magi inn i hverdagen. Unn deg å høre gjennom dette albumet 4-5 ganger – det både trenger og fortjener det – og du kommer til å finne deg selv midt i en forelskelse som vil vare lenge etter at sommeren har måttet dra videre.
«Chinese High» (4AD Session)
Hør også: Marius Asps favoritter fra 2011 i WiMP/Spotify (listene er ikke helt like (grunnet forskjellig utvalg), men begge vokser stadig)
Her kan du lese mer om platene og konsertene Lydverkets anmeldere har trillet en seksøyd terning til hittil i 2011.
Hvilke plater mener du er årets beste hittil?
Tags: 2011, abigail washburn, anna järvinen, Anna själv tredje, årets, Bon Iver, Cass McCombs, City Of Refuge, David Comes To Life, E-40, Eye Contact, Frank Ocean, Fucked Up, gang gang dance, Graveyard shift, Lydverket, marius asp, Nostalgia, Overtime shift, Revenue Retrievin', Satan i gatan, Ultra, Veronica Maggio, Wit's End
Uff og uff Gang Gang Dance er det verste søppelet jeg har hørt. Liker derer kritikere dette bare for å være sære?
1. Foo Fighters : Waisting Lights
2. Mötorhead : The wörld is Yöurs
3. Black Country Communion : 2
4. Black stone Cherry : Between the devil & the deep blue sea
uff og uff, Space Ace’ kommentar er det verste søppelet jeg har lest. agerer dere som kommenterer idioter bare for å være sære?
Seriøst. Mötorhead anno 2011 har ingenting på «årets album» å gjøre. Hva med å gi lista en sjanse før du dømmer den nord og ned?
Motorhead-plata kom ut i 2010.
james blake…
Dere har forøvrig glemt Insense sin skive av i år på denne listen.
Ikke så mye metal – som vanlig. Benytter sjansen når Slettemark har dratt på Norway Rock Festival?
Hva med Fleet Foxes og Kitchie Kitchie Ki Me O?
Nå måå du gi deg! Chicken tikka tai to go, er en skam. -selv for rock-sjangeren…
Tigerstad-hipsteri i rockedrakt er så langt det mest tåpelige jeg har hørt.
Fleet foxes-skiva derimot er fin ja. Gang gang dance også selvfølgelig.
«Kaputt» Danny Bejar/Destroyer. (kommer til øya óg)
«Diaper Island» Chad Vangaalen er også verdt pengene.
Helt enig med Space Ace bortsett fra lista. Årets plate så langt? Da må det være årets søppelplate . Gud forby hvis man gir gode kritikker til noe som folk vil ha..
The Sandwitches.
Er dette en liste over masse skikelig dårlig musikk? Hahahaah
Hvor er Sondre Lerche?
i usa hihi
1. Fleet Foxes
2. Arctic Monkeys
3. John Olav Nilsen & Gjengen
4. Kaizers Orchestra
5. The Strokes
6. Jamie Woon
7. The Vaccines
8. Pains of Being Pure at Heart
9. Okkervil River
10. Death Cab for Cutie
.
mainstream-_-
Fascinerende at noen alltid klarer å hisse seg opp over en anmelders personlige musikksmak…
Jeg synes i alle fall at Gang Gang Dance’s nyeste album knallbra
Mye møkk og lite metal
) Uansett er dette en bra side for å se hvor langt ned i møkka man kan se musikkinformasjonen kan gå, siden det er styrt av spillelister, salg og mediafokus. Denne møkka som man som forbruker blir lurt opp i stry til å tro at denne musikken er av topperskvalitet. Fy trøen det skulle ikke vært lov med en sånn monoton og snever musikkinformasjon. Skjerp Dere og gi et bredere informasjon som tar med seg de fleste sjangerene slik at alle kan få et godt utbytte av Deres musikkinformasjon og ikke bare plastikk og dårlig vibratormusikk…..
Typisk metalfan-svar. Metalfans tror det fins bare to sjangre, metal og listepop, og alle som ikke hører på metal er hodeløse kyllinger og sauer som bare hører på dritten radioen forer dem med. Vel, det er ikke sånn det er. Det fins mange alternativer til listepop, og den viktigste av disse kalles indie. I indiens verden finnes det tusenvis av band og artister i alle sjangre, som lager musikk for musikkens skyld og som ikke er styrt av «spillelister, salg og mediafokus». De fleste artistene i denne listen tilhører merkelappen indie, og er et ganske bredt utvalg hva gjelder sjangre, selv om man ikke finner noen rene metalband på listen (Fucked Up er ikke langt unna, med sin ropevokal og gitarvegger).
Jeg var selv en utpreget metalfan i mange år, helt til jeg oppdaget indie, og oppdaget at det fins mer spennende, utfordrende og varierte alternativer til mainstream-musikken enn metal. I ettertid har det gått opp for meg at metal har flere likhetstrekk med listepop enn noe annet, med formelbaserte låter, superstjerner, ukritiske fans og glossy magasiner.
Og, petter g, du er tydeligvis ikke en fast leser av Lydverket hvis du tror de driver med «snever og monoton musikkinformasjon». Bare ta lista over, som har folk, psykedelia, hardcorepunk, hip hop, soul, elektronika og rock. Hvis du har fulgt med på Lydverket hadde du også sett at de ofte skriver om din kjære metal, bla. hadde de god dekning av Infernofestivalen. Kort sagt: slutt å klage på ting du ikke har peiling på!
Hvis man misliker denne fyren sin musikksmak, så drit i å høre på hva han anbefaler, da. Det finnes garantert andre blogger eller nettsteder som passer bedre i så fall.
Jeg for min del liker å høre god musikk jeg ikke har hørt før, så takk for lista. (Selv om min liste selvfølgelig ville sett helt annerledes ut.)
Lydverket bør ta sin oppgave som medieinstitusjon alvorlig. Det vil i praksis si at man skal være objektiv i sine anmeldelser og ikke bare presentere det man selv liker/foretrekker, MEN ALT. Samt at som medieinstitusjon bør medarbeiderne også kvalifisere seg til noen minstekrav om musikkfaglig bakgrunn hvilket ikke synes å være på agendaen til NRK’s personalpolitikk….
Til alle som klager, fortsett med det. Kritikk trengs i tonnevis for å få noen til å ta ansvar i den inngrodde lydverdenen Lydverket svinner hen i.
Til dem som er fornøyd: «Det norske publikum er en smule smakløse»
1. Philter – Beautiful Lies
2. Owl City – All Things Bright And Beautiful
3. Chase and Status – No More Idols
4. Charles Bradley – No Time For Dreaming
5. Beastie Boys – Hot Sauce Committee Part Two
Men ser virkelig frem mot Melissa Horn og Colbie Caillat’s plater som er rett rundt hjørnet!
Hipster
han er ikke hipster.. donk
James Blake
YAY! Endelig noe artig musikk! Gang Gang Dances Eye Contact er 2011s svar på sommerskiva, slik som Dubstars Disgraceful var det i 1995
Forresten er det nå ganske mye Yoko Ono å spore på eye Contact..
Det er som om hun står bak i kulissene og blir mer og mer tydelig for hver gjennomhøring 
1. James Blake – James Blake
2. Alex Turner – Submarine
3. Pj Harvey – Let England Shake
Typisk norsk musikkanmelder dette her. Er mer opptatt av å være kul enn å faktisk gidde å høre på musikken. Fellesnevneren for disse artistene er vel at de alle selger under 100k, med unntak av E-40 kanskje.
For å være litt KOMMÆRSJ, har du hørt Gold Cobra?
Og kanskje med unntak av Bon Iver, PJ Harvey, Veronica Maggio og forsåvidt Frank Ocean som alle selger/blitt lastet ned langt mer enn 100 000? Jøss, ble halve lista det….
Jeg er helt enig med Marius’ Gang Gang Dance-førsteplass! Finfint sommerlydspor, melodiøs og et enormt steg opp fra Saint Dymphna. Forhåpentligvis har de blitt bedre live også..
Vil ellers trekke frem en del annet krutt, slik som Acrylics’ «Lives And Treasure», Next Lifes «Artificial Divinity», Title Tracks’ «In Blank», Rumble In Rhodos’ «Signs Of Fervent Devotion», Acid House Kings’ «Music Sounds Better With You», Black Lips’ «Arabia Mountain» og Yucks selvtitulerte
Jarle Bernhofts plate «Solidarity Breaks» burde absolutt vært med. Etter min mening på førsteplass.
Mye sært i den listen, gitt.
Kan jeg heller anbefale «Pressure and Time» av Rival Sons? Det rocker godt!
Ellers har Fink kommet med et flott album kalt «Perfect Darkness».
Norges flotteste vokalist har også kommet med et album sammen med Djerv, kalt, ja, «Djerv».
Disse bør sjekkes!
Takk for respons.
La meg presisere at dette er et forsøk på å oppsummere året så langt, subjektivt – en liste med høyst personlige favoritter og ikke noen steintavle. Hvor mye en plate selger mye spiller ingen rolle for min del, Satan i gatan får stå som et eksempel på det. Hadde alt på Beyonces siste vært like bra som høydepunktet («End Of Time») hadde den også vært representert.
Er også glad i James Blake, men må si jeg foretrekker ham live – konserten på Parkteatret i vår var enorm.
Enig!
haha, ser du har brukt lang tid på denne lista mr Asp.
dette har du hentet fra andre sine lister..svakt
[...] Les også: Årets plate så langt? [...]