Med Anna själv tredje (mer om den kryptiske tittelen her) avslutter finsksvenske Anna Järvinen etter eget sigende trilogien hun påbegynte med den kritikerhyllede debuten Jag fick feeling i 2007 og forbilledlig fulgte opp med Man var bland molnen to år seinere.

I tredje omgang er det aller meste ved det samme: Mattias Glavå (Känn ingen sorg för mig, Göteborg) befinner seg atter i produsentstolen, Dungen viser seg på ny som Skandinavias mest elegante backingband og Järvinen selv fortsetter å skrive hjerteskjærende vakre, sobert orkestrerte popmelodier med drypp av folk og florlett psykedelia, balansert mot tekster det (i beste forstand) kan gjøre vondt å fordype seg i.

Dette kan like fullt vise seg å være den sterkeste installasjonen i serien. Ikke bare befinner hovedpersonen seg i et melodisk toppslag, fra burde-blitt-hits som den Gainsbourg-snodde førstesingelen «Lilla Anna» og cembalodrevne «Mer än väl» til den helt riktig titulerte «En sommardag som stängs av», der ekko av Carpenters på sitt beste runger ut fra skogholtet.

Hun justerer i tillegg oppskriften noe, med en strålende Cocteau Twins-cover («Fotzepolitic» fra Heaven or Las Vegas har her blitt til «Hur man lättar helt enkelt») som det beste eksempelet på at dette er en artist som nokså uanstrengt ser ut til å fikse hva enn hun måtte prøve seg på. Så får det heller være at en låt som «Titta vi flyger» minner mistenkelig om tidligere oppføringer i Järvinen-katalogen. Det finnes unektelig verre ting å ligne på enn seg selv.

«Lilla Anna»:

«You can never hold back spring», synger Tom Waits. Det har han helt rett i. Og selv om knoppene nok vil briste uansett om du lar Anna Järvinen akkompagnere moroa eller ei, gjør du lurt å være på den sikre siden.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, anna järvinen, Anna själv tredje, Lydverket, marius asp, plate