Machine Head - Unto The Locust
Den syvende landeplagen
Det tok Machine Head 17 år å overgå seg selv. Unto The Locust er bandets beste plate siden debuten i 1994.
Når man oppsummerer de beste førstelåtene på en debutplate gjennom rockehistorien, kommer Machine Head høyt opp. Da de åpnet debutalbumet Burn My Eyes i 1994 med «Davidian», låt det så stort, fett, annerledes og selvsikkert at metalverden knapt hadde sett lignende brusing med fjærene. Da Flynn skrek høyt at han skulle «let freedom ring with a shotgun blast», var de bare å nikke/headbange anerkjennende, karen hadde verden for sine føtter.
Så gikk det som med Joseph Heller, forfatteren som debuterte på topp med briljante Catch 22. Machine Head laget flere gode plater etter Burn My Eyes, men klarte aldri å gjenskape magien fra debuten.
Det store comebacket kom i 2007 med The Blackening, som reetablerte dem som et renskåret metalband med ambisjoner, ekthet og ikke minst appell til et bredt lag av metalinteresserte.
Personlig var jeg aldri nesegrus fan av The Blackening, selv om jeg i ettertid ser hvorfor albumet gjorde jobben. Men nå stemmer jeg i med hylekoret og bøyer nebbet i støvet for Machine Head. Etter 20 gjennomlyttinger den siste uken fremstår Unto The Locust – bandets syvende langspiller – som en nær perfekt metalplate, og man oppdager stadig nye aspekter og detaljer for hver runde.
Les gjennomgang av Unto The Locust – låt for låt hos Pyro
Det åpner litt corny med en messende intro på «I Am Hell (Sonata in C#)», før Robb Flynn & co legger ned loven. Et latterlig tungt riff driver låten fremover, mens Flynn på sedvanlig vis leverer overskrifter som kunne vært skrevet med blod på himmelen: «I am death/arms held oustretched/I am hell/born this mortar shell».
Derfra og ut er Unto The Locust en perfekt miks av tyngde, grandiose ideer («Locust»), bredt anlagte refreng («Be Still And Know») og hissige thrashriff («This Is The End»). Flynn synger om alt fra bibelske landeplager – tittelen handler jo tross alt om gresshopper – til viktigheten av musikk som støtte i livet. Som alltid på en god metalplate er det hele tiden på kanten av Spinal Tap-stupet, men Flynns inderlighet og selvtillit etter The Blackening-suksessen gir ham en selvtillit som holder det innenfor.
«We build cathedrals to our pain/establish monuments to attain» hvisker Flynn på «Darkness Within», utvilsomt den vakreste låten han har skrevet ved siden av «Halo», før Machine Head avslutter albumet med en real call-to-arms-låt, «Who We Are». Manowar-parafrasering og barnekor går underlig fint hånd i hånd, mens allsangvennlige melodier avslutter Unto The Locust på en positiv, inspirerende og effektiv måte.
Etter ukens 1991-fokus her i Lydverket, er det fristende å spekulere i hvilken status en plate som Unto The Locust får når metalens krøniker skal skrives. Blir dette albumet som sender Machine Head opp til Oslo Spektrum-nivå? Kommer tittelsporet «Locust» til å bli Machine Heads «Master Of Puppets»? Kan «Darkness Within» bli en crossover-hit? Det som hvert fall er sikkert er at Machine Head omsider har overgått debuten Burn My Eyes, og laget en latterlig god plate nesten tyve år inni karrieren.
Asbjørn Slettemark
Bonus: Machine Head spiller sammen med Bring Me The Horizon, Devildriver og Darkest Hour på Sentrum Scene 1. november.
Hør platen i WiMP eller Spotify!
Tags: anmeldelse, Asbjørn Slettemark, Lydverket, Machine Head, plate, Unto The Locust
Gleder meg stort til å høre denne plata! Hvis den klarer å fylle skoene til The Blackening lover det veldig bra
Godt skrevet. Må bare komme med en liten korrigering, låta «The Locust» heter bare «Locust».
En velfortjent sekser til en helt fantastisk plate. Ikke helt enig i at de ikke har klart å gjenskape magien fra første plate, feks er både Through the Ashes og The more thing change enormt bra plater, men det er jo en smaksak. Er muligens litt påvirket av at jeg har sett dem live tosifret antall ganger, da får man et annet forhold til mange låter.
Bonustrackene «The Sentinel» (J.p. cover) og «Witch Hunt» (Rush-cover) er også meget sterke. Pluss at man får en akustisk versjon av Darkness Within.
Plata har snurret en fire fem ganger her i løpet av de siste dagene og jeg må si meg helt enig med anmeldelsen. Var selv en av de høylytte misjonærene for The Blackening og synes fortsatt den plata holder stand, men jaggu får ikke Flynn til noe enda mer storslagent her. Tittelsporet er fantastisk og oppsummerer ny og gammel MH. Hadde ikke de vært selvsikre nok så kunne kanskje enkelte litt mer pretensiøse deler av plata vært misslykket, men heldigvis får de det til så det suser.
Årets beste plate, uten tvil. Gleder meg til November!
Velfortjent terningkast! Unto the Locust, samt The Blackening er to av de beste metall platene som har kommet det siste tiåret. Machine Head gjør et viktig steg innenfor metall! Herlig plate. Du må høre om du ikke allerede har!
Velfortjent terningkast! Unto the Locust, samt The Blackening er to av de beste metall platene som har kommet det siste tiåret. Machine Head gjør et viktig steg innenfor metall! Herlig plate. Du må høre om du ikke allerede har!
Blackening var bedre.
Ingenting overgår Burn My Eyes.
The more things change… er bedre.
Through the ashes of empires er likestilt denne skiva.
Ting har blitt for teknisk og den infernalske snerringa og tempraturen fra 90-tallet er borte. På nittitallet hørtes Robb ut som den uberegnlige drittsekken han var. Man var redd Robb. Man er ikke redd Robb lenger. Han er ikke den samme drittsekken. På en måte litt synd, men hadde han vært det så hadde vel ikke Machine Head eksistert lenger heller.
Men jeg synes Dave bare blir coolere og coolere
Blackening var bedre.
Ingenting overgår Burn My Eyes.
The more things change… er bedre.
Through the ashes of empires er likestilt denne skiva.
Ting har blitt for teknisk og den infernalske snerringa og tempraturen fra 90-tallet er borte. På nittitallet hørtes Robb ut som den uberegnlige drittsekken han var. Man var redd Robb. Man er ikke redd Robb lenger. Han er ikke den samme drittsekken. På en måte litt synd, men hadde han vært det så hadde vel ikke Machine Head eksistert lenger heller.
Men jeg synes Dave bare blir coolere og coolere
jaggu 16 år siden jeg så dem varme opp for Slayer.. jaja, tida flyr.
Machine head har vel vært på spektrum nivå en stund nå!
De varmet riktig nok opp for slipknot der sist, men jeg tror salen ble ett par grader kaldere da de maskekledde entret scenen.
Machine Head har vel spilt mest på Rockefeller (og Sentrum?) når de har headlinet. Når de ha vært i SPektrum har det – som du sier – vært som support for andre.
De skal headline Wacken 2012, det er et paaaar hakk større enn Spektrum. Slipknot ble definitivt en nedtur etter MH sin opptreden i Spektrum.
Jeg tror muligens Bjurn mente de har et nivå som tilsier at de absolutt BURDE headline i Spektrum, musikalsk, men de mangler den helt store tilhengerskaren i Norge til å faktisk fylle Spektrum. Ingenting hadde gledet meg mer enn om heltene mine de siste 15 åra faktisk «slår gjennom», blir grisestore og tjener bøttevis av kroner på det de lever og ånder for, det er så utrolig fortjent. De er vel ett av få metalband som holder igjen og nekter å bli kommers/mainstream, og gjør heller greia si, driter i resten.
Ser at nordamerikanske metalmiljø gir dårlig kritikk til UTL.. men hva kan man forvente at folk som bruker Nickelback som referanse.
Etter min mening er Rockefeller en bedre scene å boltre seg på for Machine Head en Spektrum.
De gangene jeg har sett Machine Head på Rockefeller har vært magisk!!
Jeg vil heller se MH på Rockefeller sammen med 1.100 blodfans enn å se MH stå på scenen i Spektrum med 8.000 småunger..
Det er komisk hvordan et band er så utrolig mye bedre en alle andre. Vellfortjent 6.
Jaja, da har man hørt gjennom det nye albumet og jeg lurer på om artikkelforfatteren har hørt den samme plata som meg. Mulig jeg begynner å bli gammel men dette minner mer om Linkin Park enn det Machine Head jeg husker.
Jeg var storfan i ’94, så dem 3 ganger live og prøvde desperat å like The More Things Change når den kom ut.. min teori er at gutta fikk for mye suksess for fort, og etter det bare prøvde å lage musikk for å tjene penger. Burn my Eyes var et verk av sinte, sultne og steine unge menn, en plate fri for dårlige låter og overproduksjon. Alt etter den vitner om for mye suksess, penger, ego og studiotimer.
The More Things Change the more it fucking sucks! Hilsen sint gammel heavyfan.
LINKIN PARK??? Om du hadde sammenlignet Burning Red med LP, hadde hvertfall vært en relevans, om allikevel ganske på jordet. Men dette er brutal metall med gode melodier slik kun MH kan levere. Den deler andre plassen med de to foregående, etter Burn My Eyes fortsatt på førsteplass. Tross alt rockehistoriens beste debutplate. Ja, ROCKEhistorien, ikke «bare» metallhistoriens…
Du kan jo neppe ha (snakk om iq og kjempestor fornærmelse angående det som sikkert NRK ville både ha sensurert meg for og atpåtill banna meg for) ?
Altså sammenligne med linkin park ? hvor mye koster stoffet du går på og hvor får man tak i det?
Nå har jeg bare surret gjennom noen av låtene, men synes det høres ut som at de prøver å gjøre for mye. Idiotisk intro som er alt for lang og ikke er eget track og dermed ikke kan skippes. Hadde det forrige albumet vært på kassett, hadde jeg spilt den ihjel. Litt mer usikker på dette albumet…
Nå har jeg fått hørt på mer… fristende å kjøpe konsertbilletter! Har sett dem et par ganger før, og har vært utrolig bra!
Detta är den sämsta skivan med MH so far. 7 låtar, 9 min per låt….. Barnkörer och massa utfyllnads solon som gör det hela sjukt ointressant.
Skivans öppning med I am hell är rå som satan dom första 5 min, sedan dör hela kalaset.
MH satsar för mycket på sin artistiska sida och glömmer det dom är bäst på. Davidian, Bulldozer, Ten ton hammer, Imperium….. var är UNTO THE LOCUST slagdänga? Nej, jag har blivit mer och mer negativ sedan dom tjatat in Phil Demmel och hans abskura behov av att visa att han kan lira gitarr.
4 av 10 får den. Och jg har nog aldrig gett MH ett betyg under 9……
Du vet at det er 0 – null – låter på 9 minutter på Unto The Locust?
1.
«I Am Hell (Sonata in C#)»
I: Sangre Sani (Blood Saint)II: I Am HellIII: Ashes to the Sky»
8:25
2.
«Be Still and Know»
5:43
3.
«Locust»
7:36
4.
«This Is the End»
6:05
5.
«Darkness Within»
6:28
6.
«Pearls Before the Swine»
7:19
7.
«Who We Are»
7:11
Det er jo alltid smak og behag det… Jeg var selv litt usikker i begynnelsen, men denne plate bare vokser og vokser på meg jo mer jeg hører gjennom. Det som kjennetegner kvalitet i mine øyne, er band som tør å utvikle seg, prøve noe nytt, flytte grensene, og ikke rir på gammel storhet.
Jeg vil ikke ha The Blackening på nytt, eller 7 x Davidian. Alt det gamle er knallbra, fantastisk, men jeg vil ikke ha den gamle innpakning med ny tekst. Jeg vil ha utvikling. Og det leverer Machine Head i bøtter og spann, hver gang. Hvis jeg vil høre Imperium, slenger jeg bare på Through the ashes..
Det er jo alltid smak og behag det… Jeg var selv litt usikker i begynnelsen, men denne plate bare vokser og vokser på meg jo mer jeg hører gjennom. Det som kjennetegner kvalitet i mine øyne, er band som tør å utvikle seg, prøve noe nytt, flytte grensene, og ikke rir på gammel storhet.
Jeg vil ikke ha The Blackening på nytt, eller 7 x Davidian. Alt det gamle er knallbra, fantastisk, men jeg vil ikke ha den gamle innpakning med ny tekst. Jeg vil ha utvikling. Og det leverer Machine Head i bøtter og spann, hver gang. Hvis jeg vil høre Imperium, slenger jeg bare på Through the ashes..
Du er jo svensk da!?
Kan bare si att jeg gleder meg vilt til 1 november!
/High5
/High5
Kan bare si att jeg gleder meg vilt til 1 november!
Bra anmeldelse, Slettemark.
En oppfordring her: På tide at innflytelsesrike skribenter som deg selv løfter frem Dave McClain som den helt VANVITTIGE trommisen han er! Slik jeg ser det, er det ingen trommiser i metallverdenen som bedre kombinerer, tyngde, tempo, groove, samt være sykt teknisk og sprettent fengende samtidig.
Haha, artig å lese det du sier her. Jeg var blant de som aldri, aldri trodde noen skulle klare å matche Chris Kontos, men når jeg hører på Unto the locust, gjør jeg meg samme refleksjon som deg. Dave McClain er virkelig blitt en fantastisk trommis, selv om han bomma på begge fills’ene på Old sist gang jeg så MH live…
Selv om albumet har sine gullkorn, syns jeg alt i alt at den ikke kan måle seg med through the ashes of empire og the blackening.. Unto the locust får en 4er av meg, litt skuffet:/
Er du virkelig skuffet? seriøst?
De du nevner er guld, men personlig mener jeg dette er …åahh så utrolig bra!
Smak og behag, hehe:) Tror who we are må være den verste låten dems noensinne:P
Jeg kan ikke si annet en at dette er virkelig er en solid skive utenom det vanlige, jeg er like begeistra som deg Asbjørn.. dette river ned metalvegger og har blitt en målestokk.
[...] SJekk min anmeldelse av Unto The Locust her. &-er og greier. [...]
[...] Rose ASAP Rocky – Roll One Up Last ned gratis mixtape! Machine Head – This Is The End Beste siden første Jimi Hendrix – Little Wing Isolée – Thirteen Times An [...]