Fire plater som forandret verden
I løpet av seks uker høsten 1991 slapp Metallica, Pearl Jam, Nirvana og Red Hot Chili Peppers sine viktigste album. Se TV-saken her!
Denne uken har vi kjørt på med 1991-bonanza her på Lydverket-sidene. Vi har telt ned fra 20 til 1. plass på vår liste over de beste platene som kom dette gyldne året, og Maria Horvei skrev en finfin oppsummering av musikken som ristet buret i løpet av 12 måneder.
De 20 beste platene fra 1991, plass 20 til 16
Tenk det, da. At Metallica slapp Black Album (eller Metallica, som den jo heter), Pearl Jam ga ut Ten, Nirvana eksploderte med Nevermind og Red Hot Chili Peppers kjørte seg opp med Blood Sugar Sex Magik i løpet av seks uker. Personlig er dette fire av de platene jeg har hørt mest på opp gjennom årene (om du er nysgjerrig, inkluderer denne listen også for eksempel Somewhere In Time, Grey Britain, Ready To Die, The Predator, Heavier Things, Close To The Edge og South Of Heaven), og det er åpenbart at platene har hatt en voldsom innflytelse på rocken.
Sjekk plass 15 til 11 i vår kåring av de beste platene fra 1991
Den innflytelsen har vært på godt og vondt. Pearl Jam må nok ta ansvaret for Creed, samtidig som Ten er en slags blåkopi for hvordan-vrenge-sjelen-emosjonelt-på-plate band av typen My Chemical Romance. «Smells Like Teen Spirit» minnet kids om at alt man trenger for å bli rockestjerne er meloditeft, Converse-sko og fire akkorder. Metallica gjorde metal stuerent samtidig som de sørget for at metalkids fikk klint til «Nothing Else Matters». Red Hot skrev «Give It Away» og «Suck My Kiss», og ga i praksis nu metal-en fødselshjelp.
Vi nærmer oss toppen. Her er plass 10 til 6 i 1991-kåringen
Samtidig ble disse albumene livsendrende for bandene selv. Pearl Jam taklet ikke suksessen, og har blitt mer av et stramt jammeband enn det classic rock-bandet de seilet opp som. Kurt Cobain taklet hvert fall ikke suksessen, og døde så tragisk og mystisk at han ble vår tids største rockemyte. Metallica endte hos psykologen. Red Hot Chili Peppers mistet gitarist Frusciante til heroin i ganske mange år.
Hva kan du om 1991? Spesial-Quiz
Men nok om det, det viktigste er at det er fire kanonalbum som mange av oss har levende minner til den dag i dag, samtidig som platene fortsetter å fange nye fans. Vaskekte klassikere, med andre ord. I hvert fall i min bok.
De fem beste platene fra 1991!
Se saken her:
KONKURRANSE:
Vi har fått en fantastisk jubileumsutgave av Nirvanas Nevermind å dele ut – 4 CDer, 1 DVD og en svær bok, alt samlet i en fjong boks. Er du hypp? Klart du er!
Alt du trenger å gjøre er å sende en mail til lydverketkonkurranse@nrk.no og fortelle hvorfor. Husk «Nevermind» i emnefeltet og kontaktinformasjon vedlagt. Trøstepremier i form av 2CD-deluxeutgaver av Nevermind deles ut til tre heldige «tapere».
Tags: blood sugar sex magik, Metallica, Nevermind, Nirvana, pearl jam, Red Hot Chili Peppers, Smells like teen spirit, ten
[...] ukens 1991-fokus her i Lydverket, er det fristende å spekulere i hvilken status en plate som Unto The Locust får når metalens [...]
I 1991 kom faktisk artisten Sputnik med BÅDE Sputnik 7 og Den store Festkassetten! Sistnevnte er solgt i ENORME mengder og kvalifiserer alene for å stå øverst på denne 1991-kåringen. Rart og smålig dere ikke ser det.
Vinnere av bokssett + deluxeversjoner er trukket: Gratulerer til Ove, som kan forvente seg en DIGER pakkke i posten i nær framtid, mens Helga, Kristin og Øystein får hver sin fjonge, utbygde Nevermind som et «plaster» på «såret». Og da var på tide å spole fram til… 1992?
Jeg så Primal Scream på årets Glastonbury da de turnerte med Screamadelica in its full – kanskje den beste konsertopplevelsen jeg har hatt. Det var awesome. Det albumet er like mye forut sin tid nå som det var for tjue år siden. Lille, tynne Bobby Gillespie kommer ut på scena i en flagrende sølvjakke med et gospelkor på slep. DET lysshowet. Herlig!
Word. Så sant så sant Asbjørn.
Appetite for destruction fra 1987 innleder faktisk begynnelsen på slutten på puddelæraen i hardrocken. Selv om ingen visste det da. Use your illusion 1 og 2 er ujevne. Jeg vil faktisk hevde at det første alternative året er 1988 og ikke 1991. for oss som faktisk fulgte med på musikk da og ikke bare har lest om det i ettertid. Så var det året da mange «alternative» band begynte å stake ut kursen for revolusjonen i 1991. Da resten av verden fulgte etter i millionvis.Her er en liste over 1988 (og en 1987 plate) utgivelser som alle peker mot skiftet i musikkbransjen i 1991. (Listen er i tilfeldig rekkefølge og er ikke en topp 21 liste, men en oversikt)1: Jane´s Addiction: Nothing´s shocking2: Sonic Youth: Daydream nation3: Faith No More: Introduce yourself (1987)4: Masters Of Reality: The blue garden5: King´s X: Out of the silent planet6: The Sugarcubes: Life´s too good7: Living Colour: Vivid8: Carcass: Reek of putrefaction9: N.W.A: Straight outta Compton10: Fishbone: Truth & soul11: Bad Religion: Suffer12: Ice-T: Power13: Talk Talk: Spirit of Eden14: Ministry: Land of rape and honey15: Dinosaur Jr.: Bug16: Soundgarden: Ultramega OK17: Steve Earle: Copperhead road18: My Bloody Valentine: Isn´t anything19: Cowboy Junkies: The trinity sessions20: Death: Leprosy21: Galaxie 500: TodayDisse platene ved gjennomhøring skulle ikke gjøre 1991 til det store sjokket som det var for noen. Og det er sikkert «viktige» 1988 utgivelser jeg har glemt her. Året 1991 var for flere av oss stadfestelsen vi hadde ventet på i noen år på at verden ikke bare var spandex og permanent (ikke for det jeg hadde selv permanent på midten av 80 tallet.)Men jeg elsker også 1991 som plateår! Don´t get meg wrong. Men ingenting kommer fra ingenting og tegnene var allerede på veggen når Nirvana og Pearl Jam gjorde millionbutikk av såkalt alternativ rock eller grunge.Så neste gang la oss prate om 1986, året da 80talls metal peaker.Med 1986 i lomma er 1987 og Guns´N´Roses sin Appetite For Destruction en naturlig mellomstein. Gammel rock blir som ny i hendene på hedonistiske rockere bosatt i LA.Vanskelig å forklare idag hvor ufattelig rått det var å høre rock ala Guns´N´Roses i 1987, men det føltes faktisk viktig og ikke minst en god plate å feste til.Musikk er gøy og da skrev jeg meg bort i musikktåka igjen. Digg!Thomas Felberg
Du glemte Pixies – Surfer Rosa og Mudhoney – Superfuzz Bigmuff. Sannsynligvis de to viktigste innflytelsene på Nirvana da de lagde Nevermind.
Du glemte Pixies – Surfer Rosa og Mudhoney – Superfuzz Bigmuff. Sannsynligvis de to viktigste innflytelsene på Nirvana da de lagde Nevermind.
Takk Karl Arne.
Hvordan kunne jeg glemme de! Veldig bra.
Da er lista på 23 album som definerer fremtiden i 1988.
Noen fler?
Skjedde mye i 87 også, gitt. Hva med Songs about fucking og Locust Abortion Technician? (Og helt personlig: Melvins’ Gluey Porch Treatments)?
[...] I anledning 20-årsjubileet til Nirvanas klassiker Nevermind, har Kerrang! fått en haug med artister til å covre bandets mesterverk. De herlige bråkebøttene i Dillinger Escape Plan kjører seg opp med Nirvanas kanskje sinteste låt, Territorial Pissings. Bonus: les mer om Nevermind-jubileet her, inkludert en finfin TV-sak om 1991. [...]
uten tvil mye bra fra 1987 og fra hele 80 tallet. Men 1988 er et slags vannskille, om enn et litt perifert et. Men føler at Jane´s Addiction sin debut Nothing´s shocking, samt Sonic Youth Daydream Nation og Pixies sin Surfer rosa og flere andre 1988 plater. Markerer at her er det snakk om et skifte av et musikalsk og etiske grunnsyn.
Dette hadde vokst og vokst igjennom hele 80 tallet frem til 1988 i undergrunnen.
Da særlig i USA. De store plateselskapene solgte så mye plater på 80 tallet at de ikke brydde seg om indie labels og indie platebutikker som solgte og overlevde ganske bra på egen hånd igjennom 80 og ut 90 tallet (selv om alle majorlabels hadde signet seg hvert sitt eller flere av disse indie bandene da dammen brast i 1991 med Nirvana). I det nye millenniumet har denne scenen og måten å jobbe på i undergrunnen med sine egne kanaler, distrinutører, klubber og promotører mer eller mindre død hen.
Men musikken lever enda. Thank god!
Jeg var 21 i 1991 og hadde akkurat sluttet i et band jeg startet i 1987 som var et rent Aersomith møter AC/DC rockeband med MC jakker, olabukser og langt slitent hår med låter som kunne sklidd rett inn i Aerosmiths eldre katalog. Når GunsNRoses kom hadde vi egentlig allerede holdt på en stund med punka hardrock ispedd litt funky rytmer slik Guns gjorde, men Appetite skiva var en bombe i en ellers ganske rosa heavy metal verden.
Nirvana var en videreføring av Pixies og Sonic Youth, Iggy osv. Band som hadde druknet i mainstreamen. Jeg hadde selvfølgelig «Smells Like..» vinylen og spilte den ofte men forandringen merket jeg mest hos de litt yngre folka. (som Slettemark f.eks) Forandringen jeg merket ved 1991 som komponist og musiker var at old school rockebandet mitt mistet vokalisten i 1991 (som stemmemessig var en fantastisk krysning av Bon Scott og Axl Rose) og vi tok med en grungefyr på vokal som iløpet av 1 år lagde kun grungelåter alla Nirvana og Soundgarden og etter kort tid var det bare meg igjen som ikke brukte armybukser og poncho og ikke mente verden var dritt. Jeg sluttet i bandet i 1991 da jeg ikke fikk gjennomslag for låtene mine ( i mitt eget band hehe ) og fordi bandet hadde forandret seg så radikalt etter tidsånden. Kort tid etter var bandet historie og jeg igang med et alternativt funkmetal band som lagde låter ut fra endeløse jamsessions på lokalet + good weed. Vet ikke om denne historien var til noe nytte men det jeg prøvde å fortelle subtilt var at ikke alle følte den store forandringen alle snakker om i 1991. Selv om jeg var en veldig aktiv musiker med .. ehm.. dels suksess i fylket (hehe) så var jeg og noen av mine musikervenner ikke veldig påvirket av 1991 grungeperioden. Det er litt halleluja over denne perioden. Joda.. Nirvana drepte Motley Crue og puddelrocken men puddelrocken hadde i flere år levd på luft og kjærlighet med poweballads og møkk som Poison osv, så lojaliteten til heavy metal fra 87-91 var minimal slik jeg husker det og tiden var overmoden for band som f.eks Nirvana.
Den korte perioden Slettemark skriver om er absolutt intressant men er nok heller et resultat av at plateselskapene skjønte at noe var i gjære og konkurrerte seg imellom med å «breake» ny grunn for videre salg enn at det plutselig dukket opp en helt ny æra fra mørke kjellere og garasjer i Seattle etc.
Slettemark: er uenig i at RHCP ble «blåkopien for rap metal» som du sier. Det der er det nok heller Public Enemy og diverse NYHC band som skal ha den tvilsomme æren for. På It takes a nation of millions rappa Chuck D over Slayer riffing og band som Leeway gjorde crossovers mot slutten av 80-tallet. Ray Cappo rappa i Shelter på Perfection of Desire i 1990. Biohazard slapp førsteskiva i 1990 og fulgte opp med Urban Discipline i ’92. Cro Mags hadde på Alpha Omega (1992) både rapping og scratching. I tillegg hadde nok soundtracket til filmen Judgement Night i 1993 også langt større inflytelse på sjangeren enn det RHCP hadde.
Noen som husker Urban Dance Squad fra Amsterdam her?
Deres Mental Floss For The Globe fra 1989 må jo være en av de første rapmetal skivene i sin helhet noensinne. Før det så var det vel mer eksperimenter med enkeltlåter.
Ingen som har nevnt Anthrax sin I´m The Man fra 1987 her heller. Tidlig rapmetal indeed. Og deres samarbeid fra 1991 med Public Enemy på PE låta Bring The Noise må vel også nevnes.
Enig at Judgement Night soundtracket føltes veldig fresht når det kom.
En glemt en fra den er Sonic Youth og Cypress Hill sin I Love You Mary Jane.
Jane´s Addiction og Ice-t med gitaristen fra Ice-Ts metalband Bodycount fremførte en cover av Sly Stones klassiker Don´t Call Me Nigger Whitey i 1992 Jane´s Addiction filmen Gift.
Litt rapmetal info der.
[...] Lydverkets anmeldelse av Swedish House Mafia – Until One Lydverkets anmeldelse av Katzenjammer – Le pop Lydverket: Fire plater som forandret verden [...]
Tsk.
[...] Les også: Fire plater som forandret verden [...]
[...] fengslende opplevelsen vil finne sted den 6. juni, og er en del av en turné der bandet feirer at det er (ca.) 20 år siden de ga ut The black album, eller Metallica, som det egentlig [...]
[...] også: Fire plater som forandret verden «Nytt» fra Nirvana – Han var en pest og en [...]
[...] Sjekk en reportasje jeg laget tidligere i år om blant annet Ten. [...]
[...] Fire plater som forandret verden [...]
[...] Les også: Fire plater som forandret verden [...]
[...] Fire plater som forandret verden [...]
[...] men da viser Pearl Jam seg mer som jammeinspirert enn classic rock-band, slik de opprinnelig var.Les om Ten og tre andre plater som forandret verden i 1991— Nydelig å høre balladen Immortality fra Vitalogy live. Klissete og pompøs, men også [...]