De beste platene fra 1991
Lydverkets redaksjon kårer de 20 beste albumutgivelsene fra musikkåret for 20 år siden. I dag: Plass 15-11.
Som den oppmerksomme leser kan ha fått med seg: Denne høsten skuer vi i Lydverket tilbake 20 år i tid, til et av de siste store paradigmeskiftene i pop og rock. Og begivenhetene som fant sted i 1991 ligger fortsatt som en klangbunn i musikken vi nyter den dag i dag.
I Lydverkets TV-sesongpremiere på torsdag, som du ser på NRK2 kl. 22.00, tar vi en nærmere titt på fire av plateutgivelsene som forandret rocken for alltid høsten 1991. Og på disse sidene vil det bli muligheter til å vinne avsindige deluxe-utgaver av kremen fra årets utgivelser. Men først: Hvilke album fra året er egentlig de beste?
Quiz: Hva kan du om 1991?
Fra i dag og fram til torsdag teller vi oss ned til de 20 beste platene fra 1991, som kåret av en samlet Lydverket-redaksjon. I dag: Plass 15-11.
Les også: Lydverkets Topp 20 1991 (plass 20-16)
15. Ozzy Osbourne – No More Tears
Jeg husker fremdeles første gang jeg hørte introen på “Mr Tinkertrain”, med den uslåelige kombinasjonen av barnelek (tenk første Korn, Alice Coopers “School’s Out”) og Zakk Wyldes ungdommelige riff for evigheten. Ozzy var allerede 43 år da albumet kom ut, men ved hjelp av Wylde på gitar, Mike Inez/Bob Paisley på bass, Randy Castillo på trommer og Lemmy Kilmister som gjestelyriker, fremstår No More Tears som et av de mest vitale og spreke hardrockplatene som ble sluppet på hele 90-tallet.
«Mr. Tinkertrain»:
At albumet klarte å få Ozzy Osbourne til å bli en suksess akkurat da grunge overtok, uten at albumet på noen måte låter seattlesk, sier alt om hvor helstøpt og overbevisende No More Tears låter.
Asbjørn Slettemark
14. R.E.M – Out Of Time
Det er ikke rent lite ironisk at R.E.M. åpnet sitt andre album for Warner Bros Records, Out Of Time, med ”Radio Song”, et bitende harselas med drittmusikk på radio. Michael Stipe har ikke før klaget om at ”It’s that same sing song, and the DJ sucks/It makes me sad/I tried to turn it off” før han og R.E.M. kaster seg inn i ”Losing My Religion”. Singlen skulle bli R.E.M. sin største amerikanske listesuksess, og sørget for at Out Of Time ble det eneste R.E.M.-albumet som toppet listene i både Storbritannia og USA.
Massiv kommersiell suksess over natten altså, for et band som egentlig bare fortsatte på stien de hadde trakket opp på 80-tallet. Out Of Time er velkomponert alternativ rock med touch av americana, 90-tallsironi og en popteft som manifesterte seg i hits som den nær perfekte crossoverpoplåten ”Losing My Religion”, den irriterende ”Shiny Happy People” og nydelige albumspor som ”Half A World Away” og ”Near Wild Heaven”.
Asbjørn Slettemark
13. Ice Cube – Death Certificate
Ice Cube har alltid vært en vrang type, og allerede etter introen på Death Certificate erklærer han seg selv som ”The Wrong Nigga To Fuck Wit”. Damn right. Personlig oppdaget jeg ikke Ice Cube (eller hiphop generelt) før han dokumenterte L.A.-opprørene på The Predator året etter, men da var jeg rask med å gå tilbake til denne eksplosjonen av funksamples, eitrende sinte tekster om våpen og slikt, kjærlige tekster om damejakt i South Central, flørting med Nation Of Islam og nihilistiske takninger på hvordan verden kan/ikke kan fikses.
«True to the Game»:
Tidlig på 90-tall var Ice Cube noe så sjeldent som farlig, underholdende, funky, opplysende, ubehagelig (på ”Black Korea” går Cube definitivt for langt) rasende og dansbar, alt på samme tid. I mine ører blir ikke hiphop bedre.
Asbjørn Slettemark
12. Soundgarden - Badmotorfinger
Ikke et vondt ord om Soundgarden pre-Badmotorfinger, men det er vanskelig å overse syvmilssteget tredjealbumet representerer. Det er som om alle løse strenger er klipt bort fra gitarhodet (i billedlig forstand): Badmotorfinger var modnere, strammere og mer oppfinnsomt enn noe Chris Cornell og gjengen hadde gjort før – og strengt tatt enn hva de fleste andre delene av Seattle-scenen hadde greid å oppvise. Det er et gjennomgående smart album, som i tillegg behandler arven fra metal-pionerer som Black Sabbath og Led Zeppelin med den største respekt. Hvem sa at den såkalte grungen (bare) var nihilistisk?
«Rusty Cage»:
Men det var kanskje ikke først og fremst alt dette som slo meg da jeg, via flittig lesing av britiske musikkmagasin, oppdaget Soundgarden et drøyt tiår etter at de slo gjennom. Da ble jeg ganske enkelt slått i bakken av en hamrende rekke steinbra låter, fra åpningsduoen «Rusty Cage» og «Outshined», til den hvesende avslutningen «New Damage». Det hele ble selvsagt ledsaget av en snikende irritasjon over at dette ikke hadde kommet til meg tidligere.
Det skadet vel heller ikke at Chris Cornell, med gitaren på magen og oppkneppet skjorte, var det perfekte objekt for en hormonherjet tenårings idoldyrking.
Maria Horvei
11. Guns N’ Roses – Use Your Illusion II
Use Your Illusion var ikke et dobbeltalbum, men to forskjellige plater som delte navn og utgivelsesdato. For guttepjokkene som ennå var et stykke fra tenåra var Guns ‘n’ Roses og Metallica det eneste som gjaldt, og man måtte ha en favoritt. Det samme gjaldt de to platene, og rangering av Use Your Illusion I & II var stort sett det vi i skolegården drev med til langt ut i 1993. Og akkurat som da mener jeg den dag i dag at nummer to rager en flosshatt høyere enn eneren.
Den gule har den aller sterkeste låta (”November Rain”), den beste covern og lener seg mot det bandet allerede hadde gjort på 80-tallet. På den blå roa de det ned og tok seg god tid til å bygge toppen av bløtkaka. Den er stormannsgalskapen til Axl Rose med tvangstrøya av. Han rapper på “My World”, skjeller ut showbiz i “Get In The Ring”, og er åpent politisk med åpninga”Civil War” og den lite vellykka Dylancoveren. Plata er et luksuriøst overflødighetshorn fra et band som har blåst seg opp til sprekkepunktet.
«Estranged»
Plata er en siste runde med hele gjengen, originaltrommis Steven Adler er til og med med og Duff McKagan skinner på sin Johnny Thunders-homage, ”So Fine”. Apropos den: det var mange som var født lenge etter ’91 som lurte på hva det var for en låt The Strokes satte på etter deres konsert på Hove i sommer.
Avslutningssporet ”My World” ble et frampek til hva som til slutt skulle komme. Det siste originalmaterialet på 17 år minner veldig om det Guns ’n’ Roses ga oss i 2008, både hvordan det ble laget og til dels hvordan det høres ut. Axl Rose gjorde alt på egenhånd alene i studio, og flere av bandmedlemmene skal visstnok ikke ha fått med seg at den eksisterte før den dukka opp da plata kom i butikkene.
Amund Grepperud
Tags: 1991, badmotorfinger, best, death certificate, Ice Cube, kåring, Lydverket, Musikk, no more tears, out of time, ozzy osbourne, plater, R.E.M, Soundgarden
spilte Strokes «So Fine» etter Hove-gigen?
Venter fortsatt på Hey Stoopid av Alice Cooper
Da får du nok vente siden den kom i 1989.
Nay, Hey Stoopid kom i 1991. Nero har m.a.o. rett. Fet er den også.
denne topp 10-lista er ålreit:
http://www.besteveralbums.com/yearstats.php?y=1991
Ville kanskje hatt med Teenage Fanclub og Pixies i tillegg
Husker jeg så Outshined-videoen på en opptaks-VHS med Headbangers Ball. Ble helt blåst vekk!
Finnes ikke en eneste svak låt på Badmotorfinger!
Word
Hva var det med Use Your Illusion-platene som gjorde at Guns ‘n Roses virkelig svidde seg fast i hjernebarken til så mange unger på nittitallet?
http://wp.me/p1n442-6r
BADMOTORFINGER fortjener absolutt plassen sin på lista. En helt fantastisk skive som jeg aldri blir lei!
På GN’R UYI II er bare Steven Adler med på Civil War. Resten av begge skivene er Matt Sorum. Nerd? You bet.
Allmennkunnskap
Hei Pete! Riktig det du skriver, jeg synes bare det var en fin vending.
Og angående «So Fine», rett etter at Strokes hadde gått av scenen, ble låta spilt av på anlegget. Det var et fint festivaløyeblikk i mine ører.
Badmotorfinger bare på 12 plas???
Er jo ett av tidenes mesterverk!! Og den desidert beste fra 1991…
Jesus Christ pose er kanskje en av verdens aller beste låter!!!
PIXIES – Trompe Le Monde
Så bra så bra…..
Mange… Mange.. Bra plater kom ut i 91′ish gitt.. Jeg vil trekke frem en liten glemt godsak :
Ritual de lo habitual av Jane’s Addiction, den kom ut i August 1990 da men.. Close enougth.
My heart is broke
But I have some glue
Help me inhale
And mend it with you
We’ll float around
And hang out on clouds
Then we’ll come down
And have a hangover …
[...] Kremen av ’91: Plass 15-11 [...]
Ozzy Osbourne No More Tears? What? Mye plass til debatt og personlige preferanser når det gjelder lister som dette, men Ozzy Osbourne No More Tears? For en fotnote av et album! Hvis 1991 er et så stort musikkår som det blir snakket om, så kan ikke No More Tears av Ozzy Osbourne være på listen. Et helt middels pusemetallalbum av en allerede da langt over the hill artist i året den musikken fikk sin sikre død. Mama Said, Into the great wide open, white room, Woodface, De La Soul is Dead, Dangerous, Leisure, naughty by nature…
Alle disse skivene og et utall andre er jo på alle måter mye viktigere enn Ozzy Osbournes No More Tears. Hvis ikke man kan ranke en skive som artistens egen topp fem, så kan ikke platen rankes som topp 20 viktigst for et helt år. Her lukter det ansiennitetstrumf-o-rama fra Slettemark.
«No More Tears» er Ozzy’s siste bra album, og i metal-sammenheng hører den hjemme høyt oppe. Er vel bare 2 skiver jeg synes er bedre også av gubben (debuten og «No Rest…»)
Hepps Moosa:
Jeg har levert inn Topp 10-liste som alle andre i redaksjonen. Den listen teller ikke mer enn noen andre sine lister. Dette er heller ikke en kåring av de viktigste platene fra 1991, det er en kåring av de platene vi i redaksjonen setter høyest personlig.
Men når det er sagt, mener jeg at No More Tears er et meget solid album. Det er kanskje en eller to låter som ikke er helt der oppe, men platen låter sjokkerende bra i 2011 også.
For ordens skyld er min Topp 5-rangering når det gjelder Ozzy slik: 1. Diary Of A Madman, 2. Blizzard Of Ozz, 3. No More Tears, 4. Bark At The Moon, 5. No Rest For The Wicked.
PS: Jeg har ikke spesielt høy ansiennitet i Lydverket-sammenheng. Bare vært der i to år.
For all del, jeg liker det personlige elementet her, absolutt. I så måte er det befriende med en skive på lista som i så stor grad ikke var å forvente på en slik liste. De fleste andre der er på en måte mer «standard» for året. Men da føler jeg uansett en trang til å kommentere det. Jeg etterlyste i en annen post for noen dager siden mer personlig skriving fra lydverkets skribenter, så det blir vel litt feil å da rakke ned på det i neste omgang. Jeg kan ikke si meg enig i Ozzy-valget, men det er jo smak og behag. Ansiennitet var vel også kanskje feil ord. Ansikt utad-trumf da, kanskje…
Jeg gratulerer deg med listeplass som 80talls-hatende «ukommers»-elskende flanellskjorte-fetisjist .
No More Tears er en helt massiv skive, en raffinert rock n’ roll-skive med de rette samtidselementene. Og en knallhøydare i Ozzys diskografi. For all del, kos deg med å hate rock n’ rollen da den var som heitest; med damene, historiene, videoene, skivene og den evige attituden- som alle andre Nirvana-relaterte band tar total avstand på.
Sikkert fett å sitte hjemme i garasjen og stryke flanellskjortene. Jeg koser meg med damene i baren istedet.
Hehe. Som sagt over, Ozzy er ikke helt min kopp te, men du leser litt vel mye inn i det jeg skriver når jeg plutselig blir en 80-tallshatende «ukommers»-elskende flanellskjortefetisjist. Kjempeglad i masse langhåra rock jeg, liker blant annet enn av innleggene over om Slave to the grind, en skive jeg alltid har digga. Her er litt av problemet jeg syns dukker opp når man skal pakke inn fortiden i enkle båser av typen «Enten digga man grunge eller så digga man britpop» eller «alle som likte grunge lo av gammel hårheavy». Mange av oss var aldri bevisste på disse merkelappene i så stor grad der og da, det er etterpåklokskapen som har skapt veldig mange slike definisjoner. Personlig syns jeg bare Ozzy Osbourne aldri har vært veldig spennende, inkludert No More Tears.
[...] Sjekk plass 15 til 11 i vår kåring av de beste platene fra 1991 [...]
Takk stor nyhet