Som den oppmerksomme leser kan ha fått med seg: Denne høsten skuer vi i Lydverket tilbake 20 år i tid, til et av de siste store paradigmeskiftene i pop og rock. Og begivenhetene som fant sted i 1991 ligger fortsatt som en klangbunn i musikken vi nyter den dag i dag.

Les: Hva var det med 1991?

I Lydverkets TV-sesongpremiere på torsdag, som du ser på NRK2 kl. 22.00, tar vi en nærmere titt på fire av plateutgivelsene som forandret rocken for alltid høsten 1991. Og på disse sidene vil det bli muligheter til å vinne avsindige deluxe-utgaver av kremen fra årets utgivelser. Men først: Hvilke album fra året er egentlig de beste?

Quiz: Hva kan du om 1991?

Fra i dag og fram til torsdag teller vi oss ned til de 20 beste platene fra 1991, som kåret av en samlet Lydverket-redaksjon. I dag: Plass 20-16.

20. Cypress Hill – Cypress Hill

B-Real og Sen Dog var ikke de første som rappet om marihuana, var amerikanske latinos eller evnet å nå ut til både rockere og hiphop-hoder. Cypress Hill var imidlertid de første store, og bongvannet fra debuten er fortsatt like friskt.

Bare i møte med det søplete coverfotografiet, med trioen omgitt av røyk og brennende oljefat, ante man at det var noe annet på ferde. Det var det. Fra walkietalkien i åpningen på politihateren ”Pigs”, til B-real røyka seg enda en joint for å føle seg i ett med jorden i festsetteren ”Born To Get Busy”, hadde man i tre kvarter vært i en helt annen verden. En verden hvor man elsker marihuana og nabolaget sitt, et menneskeliv betyr mindre enn bilen din og festen alltid er rett rundt hjørnet. Der hvor bassen er litt dypere, trommene skranglete og lyden ullen. I sentrum står rottekjeften til B-Real, kledelig akkompaniert av norskættede DJ Muggs produksjoner og forbilledlige samplebruk. Det var mørkt, tungt og utadvendt, et bindeledd mellom Ice Cubes gangstarap og De La Souls blomsterfest.

«How I Could Just Kill A Man»:

NONRO143766CD0002 How I Could Just K

I de etterfølgende 20 årene har Cypress Hill sluppet ytterligere to suverene album, skapt en av verdens dårligst kledde fanbase og blitt fanget i parodien av seg selv. Det stopper ikke debuten fra å ha satt standarder for rapmusikk siden, eller fremstå like sterk i 2011. Vel blåst.

Ruben Gran

19. Death – Human

Human tilførte death metal en ny dimensjon, og sjangeren ble aldri den samme igjen.

Chuck Schuldiner (1967-2001) regnes ofte som death metalens far. Han var bandleder, låtskriver, vokalist og gitarist i Death, og ga ut flere banebrytende album i løpet av karrieren. Human blir ofte trukket frem som det aller beste, og markerte et tydelig skille mellom tradisjonell old school-death metal og den mer tekniske, progressive varianten.

Death hadde sjelden hatt en stabil besetning, og Schuldiner bestemte seg for å rekruttere et stjernelag med studio- og turnémusikere. Med bassist Steve DiGiorgio (Autopsy, Testament, Sadus), gitarist Paul Masvidal (Cynic) og trommis Sean Reinert (Cynic) på laget kunne ikke Human bli annet enn perfekt. Albumet preges av kjapp gitarspilling, hyppige taktskifter, knallgode gitarsoloer samt variert og jazzinspirert tromming. DiGiorgio fikk fritt spillerom og brukte i tillegg fretlessbass, noe som gir albumet en unik og dronete bassgang.

Schuldiner utviklet seg stadig som låtskriver, og ”Flattening of Emotions” og ”Lack of Comprehension” står særlig ut med finstemte komposisjoner og god plass for lek med instrumentene. Her er det bare kraftfulle, nådeløse, kreative og mektige death metal-låter av høy kvalitet. Det finnes i det hele tatt ikke ett kjedelig sekund på denne plata.

Tekstene var også dypere, mer meningsfulle og intellektuelle enn noen gang, og sto i kontrast til de gore-baserte linjene fra ”Scream Bloody Gore” og de sosiale kommentarene i ”Spiritual Healing”. Schuldiners vokal er spesiell i death metal-sammenheng. Han har meget god diksjon, og unngår guttural og uforståelig snerring.

«Flattening Of Emotions»:

NONRO179400CD0001 Flattening of Emot

Det eneste som trekker ned, er at plata er litt kort og at bassen ikke høres så godt. Men Relapse Records’ jubileumsutgave kan kanskje hjelpe. De feirer med å gi ut en remikset og remastret utgave, og har lagt til en time med tidligere uutgitt demomateriale. Human er et av de albumene du må ha, enten du liker metal eller ikke.

Helle Stenkløv

18. Neil Young – Weld

Det kan virke urettferdig å slippe Neil Youngs flotteste livealbum inn på denne lista, om man kun vurderer Weld som en samling karrierehøydepunkter fra en gigant. Men poenget er at Weld ikke kunne skjedd på et annet tidspunkt. Young lot seg inspirere av Sonic Youth (SY lot seg inspirere av Dinosaur jr, Dinosaur jr lot seg inspirere av Neil Young, og slik gikk nå dagene), og som den egenrådige særingen han var (og fremdeles er), dro han strikken for primitiv-virtuos støygitar såpass langt at mange lurte på om høytalerne i stua var sprengt.

Hvordan? Neil Young brukte relativt mye tid på å skru på knottene på sin fine Fender Deluxe i tweed. Knottene på en Fender Deluxe stopper ikke på 11, de går faktisk til 12. Young skrudde seg til den gjeve gitarlyden som ingen effektpedaler kunne finne maken til og alt var godt. Men på en scene kan man jo ikke ta seg tid til å skru og pirke i lange minutter mellom (eller midt i) låter. Young fikk en tekniker til å lage en kasse, ”Wizzer”, som ble montert på toppen av forsterkeren for å fysisk skru knottene i to forskjellige, nøyaktige posisjoner når Young tråkket på sitt røde pedalbrett.  I 1991 fikk han en ny og utvidet ”Wizzer” med fire innstillinger, og de to nye lydene Neil fikk kan man greit beskrive som ekstremt forvrengt med romklang og helt ute av kontroll. Med denne tekniske nyvinningen på lasteplanet, et grådig inspirert Crazy Horse på hverandres fang i førerhuset og Sonic Youth som support dro gamle gutter ut på sin flotteste tur.

«Crime In The City»:

NONRO107354CD0002 Crime in the City

Gjennom to duvende, presise og tette timer temmer Neil Young gitaren sin, mens stemmen hans lyder mer solid enn noen sinne.  Han pakker inn og murer opp stor lyd på et vis han aldri skulle gjøre igjen, delvis på grunn av hørselsskader han pådro seg under turneen. Og på nøkkelsporet «Crime In The City» raser Young gjennom amerikanske skjebner på et vis som ingen band i hans brusende kjølvann skulle klare å tangere.

Jacob Krogvold

17. Guns N’ Roses – Use Your Illusion I

Det var Use Your Illusion II som solgte mest og ble spilt i hjel på gutterommene høsten 1991, men det var ener’n som framstod som det mest komplette av Guns N’Roses doble mastodonter.

Mens Appetite For Destruction var et overfall i en skitten bakgate i Los Angeles, var Illusion… lyden av suiter, svømmebasseng, privatfly og rådyre studioer. Men det var suiter med sjel, basseng fylt med musikkhistorie, fly lastet med ambisjoner og studioer med musikervenner langs veggene, slik Rolling Stones lagde flere av sine klassikere.

«November Rain»:

Use Your Illusion I er et rølpete, stormannsgalt og dysfunksjonelt kollektiv som oppsummerer rockhistorien. Det var egentlig helt feil med slike øvelser i 1991, men tidløse album overleverer enhver epoke. Så var det slutt.

Håkon Moslet

16. Temple of the Dog – Temple of the Dog

Det var i de tider familien min akkurat hadde kjøpt parabol. Og ukens høydepunkt var søndagene da MTV viet to timer utelukkende til heavymusikk i Headbanger’s Ball.

På dette tidspunktet hadde jeg allerede hørt en stund på Soundgarden, etter at en kompis hadde kjøpt Louder Than Love et par år tidligere. Pearl Jam opplevde suksess med ”Alive”. Det disse bandene hadde til felles for meg på dette tidspunktet var at de hadde noen av de kuleste stemmene jeg kjente til; Chris Cornell og Eddie Vedder.

Så dukker altså låten ”Hunger Strike” med bandet Temple Of The Dog opp på Headbanger’s Ball. Begynner rolig med gitar og trommer, før den umiskjennelige stemmen til Chris Cornell kommer inn. Jeg hadde aldri hørt om bandet og klarte ikke helt skjønne hva det var jeg så. Og så, et knapt minutt etter at Chris Cornell begynte synge, kommer en annen stemme på banen. Like gjenkjennelig. Og når ansiktet dukker opp i en åker, er det ingen tvil: Jeg ser på en video der Chris Cornell og Eddie Vedder synger sammen!

Jeg var 15 år og dette var 20 år før Kanye West og Jay-Z slapp Watch The Throne. Kule artister gjorde ikke slike ting sammen. Men plutselig begynner Cornell å skrike: ”I’m growing hungry-øy-ei!” og Vedder svarer, roligere: ”I’m going hungryyyy”, men ingen av dem er like sulten som det jeg er på å finne ut hva i alle dager Temple Of The Dog er. Litt senere klarte jeg å oppdrive platen, i en platebutikk i den kjipe byen Førde. Det viste seg å være en hyllestplate gitt ut til minne om Mother Love Bone-vokalist Andrew Wood, og den kom ut april 1991, nesten et halvt år før Pearl Jam sin debut Ten. Faktisk var det visstnok under denne innspillingen av Pearl Jam-medlemmene møttes.

«Hunger Strike»:

NONRO123384CD0003 Hunger Strike

Nå er det først og fremst på ”Hunger Strike” du tydelig kan høre Vedder og Cornell sammen, men etter hvert er det andre låter fra denne platen som jeg har satt mer pris på. Spesielt ”Say Hello To Heaven” og ”All Night Thing” traff en melankolsk femtenåring hardt. Så mye som jeg elsket de andre grungeplatene fra den tiden, var tekstene deres ikke viktige for meg. Med piano og taffeltrommer var Temple of the Dog mye roligere, og bakteppet ved at platen var en hyllest til en kompis som hadde dødd av overdose gjorde at musikken og tekstene fikk stor tyngde. Temple of the Dog er det soloplatene til Chris Cornell burde vært.

Njål Engesæth

I morgen kan du lese mer om plassene 15-11 på vår topp 20-liste fra 1991!

Rilleristing: Dans som om det var 1991!

Tags: 1991, best, kåring, Lydverket, Musikk, plater, Topp 20