Som den oppmerksomme leser kan ha fått med seg: Denne høsten skuer vi i Lydverket tilbake 20 år i tid, til et av de siste store paradigmeskiftene i pop og rock. Og begivenhetene som fant sted i 1991 ligger fortsatt som en klangbunn i musikken vi nyter den dag i dag.

Les: Hva var det med 1991?

I Lydverkets TV-sesongpremiere i kveld, som du ser på NRK2 kl. 22.00, tar vi en nærmere titt på fire av plateutgivelsene som forandret rocken for alltid høsten 1991: Nirvanas Nevermind, Pearl Jams Ten, Metallicas Metallica og Ret Hot Chili Peppers’ Blood Sugar Sex Magik.

Quiz: Hva kan du om 1991?

Fra mandag og fram til i dag har vi talt oss ned gjennom de 20 beste platene fra 1991, som kåret av en samlet Lydverket-redaksjon. Her er de fem som troner helt i toppen av vår ’91-liste.

Les også: Plass 10-6 —  Plass 15-11 —  Plass 20-16

5. Pearl Jam – Ten

Med den pompøse og karismatiske vokalisten Eddie Vedder i front, er det lett å se i ettertid at Pearl Jam hentet mer fra klassisk 70-tallsrock enn samtidige grungeband som Mudhoney. Men gjennom tekstene roter Pearl Jam godt ned i det samme følelsesmessige kaoset som gjorde Kurt Cobain til talsmann for selvkuttere og maskarasminkede miljøvernere.

”Jeremy”, ”Alive”, ”Once” og resten av albumet handler om ungdommelig angst, håp, bitterhet, og søken, følelser som kombinert med widescreen-riff og intense konserter gjorde Ten til bandets gave og forbannelse. Stor suksess på ene siden, Kurt Cobain-rop om sellout på andre siden.

«Jeremy»:

Men når man går tilbake til bare albumet Ten, isolert fra all viraken rundt platen, er det enkelt og greit en heidundrandes god rockeplate fylt opp av anthems du vil rope mot himmelen, gråtsprengt eller ei.

Asbjørn Slettemark

4. Primal Scream – Screamadelica

Primal Scream hadde gitt ut plater før. De var ikke så verst, i sin dårlig skjulte fascinasjon for Rolling Stones og frihetsrock. Det skulle imidlertid produsenter av elektronisk klubbmusikk og inntak av ecstacy til for å skape Mesterverket. Ved å hanke inn blant andre Andrew Weatherhall på produsentsiden, viste de (det i utgangspunktet kanskje ikke-eksisterende) bindeleddet mellom psykedelisk sekstitallsrock og datidens dansemusikk. Resultatet ble like eklektisk som helstøpt. Et tidløst tidsdokument fra 1991.

På papiret er albumet bygd på en urovekkende idé. Det er ingen selvfølge at Stones-rock, dub, acid house og gospel skulle trives sammen. Men Screamadelica gjør skepsisen til skamme. I løpet av en time har man erfart musikk for både opp- og nedturen, for hyrdestunder og eksplosiv eufori, for gjennomsvett dansegulv og innsovning på sofaen, for åndelig oppvåkning og den mest banale felleskapsfølelse. Musikken er like fargesterk og livsbejaende som det ikoniske coveret, og nye detaljer fortsetter å avdekkes.

«Loaded»:

http://www.youtube.com/watch?v=fPBIZ6O59WU

I alle sine avanserte og detaljrike irrganger er det likevel tilfredsstillelsen av menneskets mest grunnleggende sosiale behov at Screamadelica forblir en bauta. Åpningen av ”Loaded” oppsummerer det forholdsvis enkelt, når en samplet Peter Fonda proklamerer: «We wanna be free to do what we wanna do. And we wanna get loaded, and we wanna have a good time. And that’s what we’re gonna do. We’re gonna have a good time. We’re gonna have a party.»

Screamadelica er fortsatt den festen.

Ruben Gran

3. My Bloody Valentine – Loveless

Det er fristende å se på Loveless, irske My Bloody Valentines andre og siste album, som en usedvanlig vellykket test på hva popformatet tåler av ekstreme virkemidler.

Ta et knippe nydelige, drømske popmelodier, rist dem rundt i en kokong av narkotisk og frakobla støy, og hør skillet mellom det gjennomvakre og det dissonante gradvis gå i oppløsning. I begivenhetens sentrum står Kevin Shields, bandets leder, visjonær og produsentgeni, som aldri maktet å tangere de samme høydene igjen.

Lista over band som ikke ville eksistert uten Loveless – i det minste ikke i sin nåværende form – har vokst seg gigantisk i løpet av de 20 årene som har gått. M83, Asobi Seksu, Deerhunter, Blonde Redhead, The Pains Of Being Pure At Heart og våre egne Serena-Maneesh er blant bandene som har forvaltet arven etter Shields & co. best, og stadig nye bråkmakere kommer til. Men like interessant er effekten albumet hadde på allerede etablerte band som The Cure, Smashing Pumpkins og Nine Inch Nails, som alle har beskrevet platen som en sjokkartet og inspirerende opplevelse da den kom.

Albumet ble aldri noen stor kommersiell suksess. I 2003 anslo Rolling Stone at det hadde solgt i 225.000 eksemplarer – til sammenligning kostet det etter sigende 250.000 pund å spille inn; et beløp som garantert bidro til at plateselskapet Creation ble tvunget til å la seg kjøpe opp av Sony året etter. Innen den tid var det i praksis over for bandet.

«Only Shallow»:

I kraft av sin innflytelse, ugjennomtrengelighet og vedvarende mystikk stiger My Bloody Valentine i dag fram som sin generasjons svar på Velvet Underground. Loveless er både svanesangen og mesterverket, og kanskje det albumet fra 1991 som låter friskest og mest relevant i 2011.

Marius Asp

2. Metallica – Metallica

Etter gjennombrudd med Master of Puppets og … And Justice For All hadde Metallica uansett fått snusen på det gode liv (pun intended), spesielt via den overraskende MTV-hiten ”One”, en sjuminutters ballade-som-blir-maskingeværmetal om krigsskadede Johnny.

Så på sitt femte album hentet de inn Mötley Crüe-produsenten Bob Rock, og resultatet ble rockestomperen «Enter Sandman» (lagt merke til at hovedriffet har et AC/DC-aktig driv?), kjærlighetsballaden ”Nothing Else Matters”, filosofiske/blytunge ”Sad But True” og en metalfeber verden knapt har sett makan til. Metallica klarte å holde det ekte som faen, samtidig som de laget skoledansballader, fikk jenter til å uuuule, gutter til å headbange og platebutikker til å skrike av glede.

«Enter Sandman»:

Fun fact: VG anmeldte Metallica til terningkast 4, med følgende begrunnelse: ”I jungelen av heavy metal-retninger slår amerikanske Metallica seg frem med sylskarp machete. Uten nevneverdige dikkedarer skrur de forsterkerne opp til 11 og blåser trommehinner og eventuelle motforestillinger ut døren.”

Asbjørn Slettemark

1. Nirvana – Nevermind

Nevermind er et av få enkeltstående album som har forandret hvordan rock låter. Fantastiske melodier, Kurt Cobains umiskjennelige såre stemme og den punka strukturen på låtene gjorde at de klarte det ingen hadde sett for seg, aller minst bandet selv: De rev Kongen Av Pop og platen Dangerous ned fra Billboard-tronen.

Med bråkete gitarer under såre melodier, spilt med en voldsom og primitiv energi, bidro Nirvana til at den alternative rocken som boblet under overflaten på slutten av 80-tallet, flommet inn på stereoanlegg og radiostasjoner over hele verden på 90-tallet. Albumet sørget mer eller mindre alene for å dra teppet under hårrocken som hadde dominert 80-tallet, og en hel generasjon tenåringer kastet seg over Nirvanas enkle, jordnære tilnærming til rockestjerneyrket.

Kurt Cobains innvirkning på en hel generasjon er og var unik, og de dynamiske låtene toppet av Cobains desperate vokal traff oss midt i hjertet. Med sine åpenbare indre demoner og kryptiske, men ærlige tekster, flanellskjorte og hullete jeans ble han et ikon som har levd videre lenge etter sin altfor tidlige død.

Jeg var nok ikke alene om å oppdage dette bandet ”for sent”. I 1991 var jeg nemlig for ung (og dum – jeg var knapt nok moden for Roxette) til å skjønne meg på grunge, men som for de fleste andre som ble tenåring på 90-tallet, ble Nevermind en viktig del av den musikalske oppveksten. Og plata lever i beste velgående i 2011. Fra trommene til Dave Grohl setter fyr på «Smells Like Teen Spirit» til ulidelig vakre «Something In The Way» toner ut, er Nevermind en plate proppfull av ungdommelig energi, låtskriveri fra øverste hylle og ikke minst enorme mengder renskårne følelser.

«Smells Like Teen Spirit»:

Jeg sier som nettstedet Pitchfork sa da de kåret 90-tallets beste plater (og plasserte Nevermind på en 6.plass) “Anyone who hates this record today is just trying to be cool, and needs to be trying harder”.

Ellen Ramstad

Lydverkets Topp 20 fra 1991:

1. Nirvana – Nevermind
2. Metallica – Metallica
3. My Bloody Valentine – Loveless
4. Primal Scream – Screamadelica
5. Pearl Jam – Ten
6. Massive Attack – Blue Lines
7. Red Hot Chili Peppers – Blood Sugar Sex Magik
8. A Tribe Called Quest – The Low End Theory
9. Teenage Fanclub – Bandwagonesque
10. U2 – Achtung Baby
11. Guns N’ Roses: Use Your Illusion II
12. Soundgarden – Badmotorfinger
13. Ice Cube – Death Certificate
14. R.E.M. – Out Of Time
15. Ozzy Osbourne – No More Tears
16. Temple Of The Dog – Temple Of The Dog
17. Guns N’ Roses: Use Your Illusion I
18. Neil Young – Weld
19. Death – Human
20. Cypress Hill – Cypress Hill

Har vi truffet spikeren på hodet? Eller har vi bommet grovt i kåringen vår? Gi oss dine høydepunkter fra 1991 i kommentarfeltet!

Tags: 1991, beste plater, Black Album, kåring, Loveless, Lydverket, Metallica, My Bloody Valentine, Nevermind, Nirvana, pearl jam, Primal Scream, Screamadelica, ten, Topp 20