Yeasayer - Odd Blood
Frekkhetens nådegave
Yeasayer: Odd Blood [Mute/Playground] Yeasayer har senket skuldrene siden sist. Det kler dem. Brooklyn-trioen bergtok mange musikkelskere med skjeggete tilbøyeligheter – inkludert en noenlunde unison Lydverket-redaksjon – da de med den majestetiske debutplaten All Hour Cymbals (2007) skisserte et slags svar på det altfor sjeldent stilte spørsmålet ”hvordan ville det hørtes ut om Return To […]
Yeasayer: Odd Blood
[Mute/Playground]
Yeasayer har senket skuldrene siden sist. Det kler dem.
Brooklyn-trioen bergtok mange musikkelskere med skjeggete tilbøyeligheter – inkludert en noenlunde unison Lydverket-redaksjon – da de med den majestetiske debutplaten All Hour Cymbals (2007) skisserte et slags svar på det altfor sjeldent stilte spørsmålet ”hvordan ville det hørtes ut om Return To Cookie Mountain egentlig var et soloalbum av Lindsey Buckingham, spilt inn i en av Saharas utkanter seinsommeren 1979?”.
Noen år etter (og med et par skuffende konserter på norsk jord i bakhodet) er det enklere å notere seg sprekker i den imponerende fasaden – først og fremst at All Hour Cymbals i all hovedsak holder seg flytende på sitt helstøpte uttrykk, og at de virkelig strålende melodiene befinner seg i et klart mindretall.
Dermed er det ekstra hyggelig å kunne fastslå at Yeasayer har utviklet seg siden sist; de har blitt frekkere, friere og mindre selvhøytidelige. Odd Blood viser bandet fra sin mest fargesterke, utadvendte og dansbare side, med klarere paralleller til et pålogget MGMT enn forblåste ørkennomader med sand i ørene. Og låtene? De holder gjennomgående et høyt nivå.
De største øyeblikkene på Odd Blood teller de tungt åttitallskolorerte singlene ”Ambling Alp” og ”O.N.E.”, den utspekulerte r&b-flørten ”Love Me Girl” og – i ensom majestet –elektroballaden ”I Remember”, som parer ungdommelig patos, øm popteft og skakk menneskelighet med en presisjon som antyder hvordan en av de beste John Hughes-filmene ville hørtes ut om Animal Collective stod for soundtracket.
Likevel: Når tre av kun ti låter – det daffe åpningssporet ”The Children”, den trippy skissen ”Strange Reunions” og hektiske ”Mondegreen” – aldri når noen forløsning, tilsier enkel matematikk at skuffelsen like godt kan fordøyes nå, mens vi venter på mesterverket Yeasayer temmelig sikkert har i seg.
Marius Asp
Tags: Ambling Alp, anmeldelse, Lydverket anmelder, marius asp, Odd Blood, review, Yeasayer
Han til høyre på bildet, Luke, er ikke med i bandet lenger, og han til venstre, Ira, har klippet seg kort. Neida så…
Anand Wilder har også klipt seg kort. For en stund siden….
Er derimot uenig om at AHC hade få sterke sanger…synes svært mange av låtene var sterke.
ahc HAR jo nesten ikke «låter», maya… det er dels for løst strukturert (og kun tilløp til sterke postrock-øyeblikk), dels for slappe fraseringer. (men veldig pent likevel.)
hadde samme opplevelse som marius ved nye gjennomlyttinger nå i helga.
Tja..kanskje du har rett. Men tenker mer potensielle singel-låter, som f eks Sunrise, Wait for the Summer og såklart 2080. Ampling Alp og ONE er nok slike låter på Odd Blood, men ikke så mange flere. ONE er forresten helt fantastisk, sjeldent sanger får meg til å sprette opp i taket av glede, men dette er en slik en ja. Definitivt.
[...] Yeasayer – O.N.E. [...]
[...] vært et navn som ikke må nevnes i kred-miljøet, men nå ser det ut til å ha snudd. Neon Indian, Yeasayer og Sleigh Bells omfavner Phil Collins – til glede og overraskelse fra hovedpersonen selv. [...]
[...] vært et navn som ikke må nevnes i kred-miljøet, men nå ser det ut til å ha snudd. Neon Indian, Yeasayer og Sleigh Bells omfavner Phil Collins – til glede og overraskelse fra hovedpersonen selv. [...]
The children er ikke daff. Madder red er ikke engang nevt. Paralleller til MGMT? nei.
[...] 11. Yeasayer: Odd Blood [...]
[...] leken og med et av årets mest oppløftende refrenger. Si hva du vil om Odd Blood, men du skal være bra muggen om du fornekter denne låtas ubestridte [...]