Året i slakt
Ikke alt har blitt idømt livets rett i musikkåret 2010. Få med deg årets mest bloddryppende slakt her!
Ingenting er vel verre enn når favorittbandet ditt blir slaktet og flådd på musikkjournalistikkens alter. Eller, noe er kanskje verre. Men at musikkslakt likevel kan engasjere er det liten tvil om. Lydverket skulle selvsagt ønske at alle platene vi anmeldte sto til toppkarakter, men også i 2010 har det vært noen skikkelige feilskjær. Vi har samlet de mest hjerteskjærende.
Lydverkets kåring av årets beste plater kan du lese om her og her. Men nå: Slakt.
Swedish House Mafia – Until One
«Hvis musikk kan sees som ekvivalent til alkohol, er Until One en to-for-én Smirnoff Ice-deal på en britisk strandbar på Kypros hvor ingen, og da mener jeg ingen, bryr seg om annet enn dritt. Mulig skiva speiler den trenden vi pensa innom i innledninga. Isåfall er det bare å fortsette å grue seg til fremtida.» – Andreas Øverland
Les hele anmeldelsen her: Partysvenske go home!
Ke$ha – Animal
«Det er som å være støkk i marerittversjonen av en Disney Channel-serie. Som om Hanna Montana har begynt på college og raida pappas barskap: null innlevelse, mas, mas, mas, og formatert more-is-more-estetikk (…) Jeg ber om en dag borte fra jobb for å hente meg inn (eller “rehab” som hovedpersonen, som ikke klarer å omtale noe i annet enn festtermer, ville kalt det).» – Siri Narverud Moen
Les hele anmeldelsen her: Partyhelvete
Katy Perry – Teen Dream
«Teenage Dream fremkalleren blanding av hat og sympati; det første fordi musikken er så latterlig dårlig at det er vanskelig forstå hvorfor noen a) vil lage det, b) vil utgi det og c) vil høre på det. Sympatien vekkes først og fremt til live fordi det kan virke som denne dama burde beskyttes mot seg selv. Hun kan da umulig vite sitt eget beste?» – Trine Aandahl
Les hele anmeldelsen her: Desperasjon er fremdeles usexy
Die Antwoord – $O$
«Underveis på ferden åpner de dypeste musikalske avgrunner seg; den uutholdelige singelen ”Enter The Ninja” og ”She Makes Me A Killer”, en forstyrrende blanding av emosjonell inderlighet og nedrig sex-historie. Mest forstyrrende er likevel det råtne nu metal-refrenget. I tillegg er den søplete sigøynerpønken gruppa plutselig stuper ut i med avsluttende ”Doos Dronk” altså noe av det mest provoserende elendige undertegnede har vært borti på en stund.» – Rannveig Falkenberg-Arell
Les hele anmeldelsen her: Ikke til å redde
Duffy – Endlessly
«Og så er det stemmen, da. Ved forrige korsvei sang da vitterlig Duffy? Nå piper, kvekker og breker hun som en Simpsons-parodi på Bettye Lavette med tett nese og kyllingbein i halsen , ferdigformatert for KappAhl-reklamer og gærne jentevorspiel. Det er nesten ikke til å tro.» – Marius Asp
Les hele anmeldelsen her: Duffy Duck
Black Eyed Peas – The Beginning
«Selv til Black Eyed Peas å være høres The Beginning bakpå ut, og i realiteten er det aldri et eneste originalt parti å spore. Mesteparten av skiva blir dermed like uinteressant som venterommet den kommer til å spilles på. 13 låter basert på en samling av dårlige punchlines, auto-tune, dørgende kjedelige synthlyder, klubb-frierier og eurodance på sitt mest utslitte.» – Andreas Øverland
Les hele anmeldelsen her: Black Eyed Piss
Ikke alt har vært tipp-topp på konsertfronten heller. Sommerens festivalsesong førte med seg noen virkelig traumatiske opplevelser for våre anmeldere:
Scissor Sisters på Hovedscenen, Oslo Live
(Foto: Rashid Akrim, NRK)
«Scissor Sisters anno 2010 minner mest om en østeuropeisk sirkustropp som drømmer om å være med i Eurovision Song Contest, men ikke evner å lage låter som fester seg. Falsettsynging, dragflørt og overdreven sminke kombinert med den ufattelig teite backdropen med coverillustrasjonen fra Night Work – en forsåvidt stram og fin rumpe hvis innehaver har dratt buksa altfor langt opp og holder et slapt grep rundt sine egne rumpeballer - er alt annet enn underholdende.» – Trine Aandahl
Les hele anmeldelsen her: Søstrene fra helvete
Kelis på Kongescenen, Slottsfjellfestivalen
(Foto: Kim Erlandsen, NRK)
«Hva skjer nå? Ørene mine dauer av en real overdose bass. For første gang begynner jeg å heie på Nas i dette romantiske dilemmaet; det virker jo ikke som om Kelis aner hvor hun vil, eller hvordan hun vil komme dit. Starten av konserten er noe av det verste jeg har sett på norsk jord. (…) Det føles ut som om jeg befinner meg i et parallelt univers der Kelis er stygg og musikk er dritt.» – Marius Asp / Andreas Øverland
Les hele anmeldelsen her: Sur milkshake
Donkeyboy på Kongescenen, Slottsfjellfestivalen
(Foto: Kim Erlandsen, NRK)
«Om Donkeyboys florlette Slottsfjell-session har noe å lære oss, må det være at pop og rock må inn i grunnskolepensumet tidligst mulig. Livet er for kort til å surre rundt med tang i tærne når vi kan dykke etter perler» – Marius Asp
Les hele anmeldelsen her: En snau time i Drammen
Massive Attack på Hove, Hovescenen
(Foto: Kim Erlandsen, NRK)
«Massive Attack anno 2010: Bakgrunnsmusikk som mest av alt forklarer hvor mye ecstasy folk tok på 90-tallet.» – Mats Borch Bugge
Les hele anmeldelsen her: Et massivt nei, takk
Ariel Pink’s Haunted Graffiti på Øya, Vika
(Foto: Kim Erlandsen, NRK P3)
«Ariel Pink, for anledningen kledd opp som Kenny McCormack fra South Park, bruker store deler av konserten på å hvese, ule, skrike og mumle seg gjennom sine gamle og nye låter, uten helt å synes klar over at han befinner seg på en scene. Under en konsert. Sin egen.» – Marius Asp
Les hele anmeldelsen her: Er du der, Ariel?
Giggs på Slottsfjellfestivalen, Baglerscenen
«Talende nok mistenkte mange Giggs for å være sin egen oppvarmingsact, og hele det uambisøse, halvhjerta og 23 minutter korte showet oser feilbooking og misforståelser lang vei. Slottsfjellpublikummet klapper og jubler sosialdemokratisk, men klarer ikke å dekke over den dårligste gig’en jeg har sett på norsk jord siden Dipset gjestet Sentrum Scene et par år tilbake. Håpløst,håpløst og atter håpløst.» – Andreas Øverland
Les hele anmeldelsen her: Bass i dass
La Roux på Øya, Sjøsiden’
(Foto: Tom Øverlie, NRK P3)
«Hun har visstnok hatt bronkitt nylig – og jada, det kan funke som en forklaring på den stusselige seansen. Noen unnskyldning er det imidlertid ikke; når man har laget et så deilig popmonster av en plate som La Roux gjorde i fjor bør man i det minste klare å avlevere en liten skygge av storheten når materialet skal fremføres live.» – Trine Aandahl
Les hele anmeldelsen her: Uten fyr og flamme
Hva ville du ha tatt livet av i musikkåret 2010?
Tags: 2010, ariel pink, black eyed peas, Die Antwoord, donkeyboy, Duffy, giggs, katy perry, Kelis, Kesha, la roux, Massive Attack, Scissor Sisters, Slakt, Swedish House Mafia
Du er passe dust når du analyserer Die Antword på den måten og gir det slakt.
Det eneste jeg også stusser på her og tror er en missforståelse er slakten av Die Antwoord. De er da vitterlig geniale.
Nei, dere tar feil. Die Antwoord suger eseltiss.
Forklar vær så snill. Hvis du mener dette er et kunstprosjekt så går det jo an å være en anelse mer subtil. Uansett har det i så tilfelle ingenting i musikkspaltene å gjøre. Og ja; det suger verre.
Det er en sær persons mening, kunne like gjerne stått i en blogg. Hør på det dere liker
For min del kan eg ikke forstå hvorfor Kesha’s Animal slaktes da jeg anser det for å være Årets Positive Overraskelse! men, det er forskjellig fra person til person!
La Roux-konserten på Øya var da ikke sååå dårlig. Hun leverte i det minste en skygge av popmonsteret hun har laget…
Er det noen som kjøper album da? Det er en oppførsel som i seg selv står til treningkast 1. For alle vet at det som kommer fra platestudioene er markedstilpasset. Så sjansen for å finne noe som passer til ens musikksmak ved å kjøpe album i dag er i praksis minimal.
Personlig anbefaler jeg følgendes fremgangsmåte for å finne musikk. Gå på nettradio, gjerne utenlandske, der en har dj sett med spillelister i sjangeren en liker. Spillelister med artist, sang og album er viktig. Elles blir det detektivarbeid og frustrasjon. Kjør deretter et søk etter artiser som høres spennedes ut. Når en så har klikket seg gjennom en 20-30 sanger og funnet noe som er brukendes, kjør et nytt søk på denne sangen. Og da er det garantert at det finnes en cover, remix eller mashup som passer perfekt. Den laster en ned og betaler for å ha liggendes.
Så album? Tror ikke det……
Heldigvis finnes det andre typer mennesker enn deg ubernørd.
Du tror ikke disse låtene du finner på noen DJers spilleliste finnes på noen album da?
Å høre et helt album av en artist man liker er helt fantastisk. Skjønner ikke helt hvor du vil hen med den elendige provokasjonen din.
Enten man kjøper plate, streamer eller stjeler så er vel platealbum (laget i platestudio!!!) flott!
Hadde vært interessant å høre høre litt mer om musikksmaken din, ettersom den ikke lar seg tilfredsstille av album. Tar for øvrig gjerne i mot din definisjon av «markedstilpasset» her… for etter min mening eksisterer da vitterlig mengder av album der ute som ikke er «markedstilpasset». Enkelte av oss, deriblant undertegnede, setter dessuten pris på detektivarbeid. Tenke seg til at man ikke skulle være interessert i mixer og mashups 24/7… hmmm.
[...] Les årets verste slakt her! [...]
[...] følger uansett opp tradisjonen fra juletider i fjor, og oppsummerer dermed sammen alle anmeldelsene som har blitt til i løpet av [...]