Katy Perry - Teenage Dream
Desperasjon er fortsatt usexy
Digger du endimensjonal, klisjéfylt og billig pop? Da er nok Katy Perrys Teenage Dream årets beste skive i dine ører.
I en tid der popverdenen er i ferd med å boble over av kreative, kvinnelige artister, sier det seg selv at et album må ha en viss egenart for å fremstå som vellykket, selv om man ikke har dypere ambisjoner enn å lage fengende og lettspiselig musikk. Dette forutsetter igjen at vedkommende som lager albumet bør ha et snev av inspirasjon, nyskapenhet og låtskrivermessig finesse intakt. Det har ikke 25 år gamle Katy Perry; den tidligere gospeljenta som har blitt viet urettferdig mange radiominutter med låter som «I kissed a girl» og «California Gurls».
Et album med tilsatt godterilukt, der hovedpersonen poserer naken i en rosa sky, kunne fort både vært ment – og blitt oppfattet som – deilig ironisk. I Katy Perrys tilfelle er det desverre overtydelig at det ikke er tilfellet; denne dama vil for enhver pris være sexy ala Britney i «Hit Me Baby (One More Time)»-perioden, og understreker det velkjente poenget om at desperasjon og krampeaktighet er alt annet enn nettopp dét. Teenage Dream fremkaller en blanding av hat og sympati; det første fordi musikken er så latterlig dårlig at det er vanskelig forstå hvorfor noen a) vil lage det, b) vil utgi det og c) vil høre på det. Sympatien vekkes først og fremt til live fordi det kan virke som denne dama burde beskyttes mot seg selv. Hun kan da umulig vite sitt eget beste?
I tekstene prøver Perry seg på dype utgreiinger om forventningspress («You don’t have to be a shell, no you’re the one that rules your world»), selvstendighet («wanna be your lover, not your fucking mother») og noe det ikke er lett å si hvor hun vil med («I wanna see your peacock»). Ingen av delene kan kalles noe annet enn ganske flaut og mislykket.
Lyden av Teenage Dream er irriterende kald, flat og digital, til tross for gode produsenter som Max Martin og Stargate på laget. Strukturen i låtene er forutsigbar og mekanisk, og Perrys stemme er mer enn noe annet skingrende og slitsom. Langt inne i «E.T» ligger det potensielt en seig og dryppende dansegulv-hit, og singelen «California Gurls» har unektelig et fengende hook; men stort mer går det ikke an å trekke frem. Dette er tyggispop i ordets verste betydning, tuftet på de billigste triksene i boka.
Tags: katy perry, Teenage Dream, Terningkast 2, trine aandahl
Haha, trykket innom dette albumet på Spotify i natt og det var som Trine sier, «endimensjonal, klisjéfylt og billig pop»
Sangen «peacock» fikk meg til knekke sammen av latter, dette er omtrent så dårlig og desperat som det er mulig å være.
Men om man ønsker noe å le/rødme av kan det jo vurderes så fremt man ikke legger igjen penger for det.
Haha! Morsom anmeldelse av en forferdelig plate.
synes plata funker jeg:)
Nei, da vil vi heller høre Beatpop!
Slutcore.
«Digger du endimensjonal, klisjéfylt og billig pop? Da er nok Katy Perrys Teenage Dream årets beste skive i dine ører.»
Er ikke det det eneste som pushes på folk i dag via radio og media i dag da?
Har det virkelig noe å si om man hører på Idiot A eller Idiot B når alt i dag er same bullshit, different wrapping, hva?
Nei, nei, nei.. Jeg liker noe pop, men ikke dette.
Virker med vilje useriøst spør du meg.
Du glemte «at det er vanskelig forstå hvorfor noen d) vil liste det». Stoor brist i dømmekraften til P3 der..
Haha. Godt poeng Ida.
ho er heit da
[...] Perry er ute med tredje singel frå Teenage Dream, ei plate som ikkje akkurat vekka begeistring hjå Lydverkets anmeldar. Videoen til “Fireworks” er omtrent like politisk korrekt som Christina Aguileras [...]
[...] Les hele anmeldelsen her: Desperasjon er fremdeles usexy [...]
Jeg respekterer anmelderens personlige oppfatning og kritikk av albumet, men maken til platt og kjedelig skrevet anmeldelse skal man lete lenge etter! Trine Aandahl lar det skinne tydelig igjennom at hun var sterkt negativt forutinntatt allerede før hun begynte å høre på albummet, signalet det sender har hvertfall lite med profesjonell musikk journalistikk å gjøre. Det fremstår også tydelig at Aandahl anstrenger seg så godt hun kan klare å slenge pompøse og alt annnet enn morsomme kritiske hånligheter mot Perry…
Det er greit at Aandahl ikke synes at Perrys album er særlig å høre på, men anmeldelsen kunne i det minste vært underholdende hvis det ikke var for at Aandahl er mer opptatt av å håne Katy Perry enn å skrive en god anmeldelse.
Det er ikke så vanskelig å ha en forutinntatt mening om musikken før man har hørt den når man ser promo bildene til denne synge dama… selvfølgelig påvirker det anmelderens oppfatning av albumet. En anmeldelse er og blir subjektiv, vi lever i 2010, det må være lov til å håne artister som fortjener det. Det beste hadde selvfølgelig vært om Kate Perry ikke kvalifiserte til å bli anmeldt, men da hadde vel lydverket fått klager fra bransjen. . .
[...] Lydverkets Trine Jørgensen Aandahl anmeldte Teenage Dream [...]
[...] I forrige uke klatret låta “Last Friday Night (T.G.I.F.)” til topps på Billboards Hot 100, som femte listetopp fra albumet Teenage Dream. [...]
[...] Desperasjon er fortsatt usexy [...]