Duffy - Endlessly
Duffy Duck
Du trodde ikke november kunne bli verre, sier du? Da bør du sjekke ut Duffys nye album sporenstreks.
2008 var året for unge, lovende, britiske syngedamer som forstod at Amy Winehouse ville komme til å skusle bort momentumet hun bygde med Back To Black. Walisiske Duffy var blant de heteste kandidatene til å hvile skinkene sine på retrosoulpopchanteuse-tronen, og noen hits kom det da også ut av den elegante, Bernard Butler-assisterte (og helhetlig sett temmelig kjedelige) debuten Rockferry.
Nå er hun altså tilbake igjen, i god tid før julehandelen skal forpurre ellers sindige konsumenters dømmekraft, uten at det har blitt tatt noen voldsomme stilistiske grep siden sist. Butler har riktignok beveget seg videre til andre frilansprosjekter, mens überlåtskriver Albert Hammond og The Roots har blitt hanket inn, noe som på papiret skulle etterlate regnskapet sånn noenlunde i balanse. Men sånn ble det ikke, gitt.
Låtene på Endlessly kan grovt deles inn i to kategorier: Pre-beatleske soulpopsvisker som nekter å feste seg, selv etter uttallige gjennomlyttinger, og «frekkere», mer moderne og dansevennlige låter som gjør det, men av helt feil årsaker. Det plukkes fritt og uhemmet fra kronbladene av den moderne popkanonen – fra «Heart Of Glass» til «Papa Don’t Preach» – og prosjektet fremstår likevel ribbet for personlighet, egenart, kunstnerisk vilje og – ugh – sjel.
Verst av alle er den monumentalt enerverende førstesingelen «Well Well Well», en syltynn omskrivning av Duffys egen hit «Mercy» paret med Dawn Penns forlengst uttværede reggae-klassiker «No, No, No», og de lengste to minuttene og førtitre sekundene du kommer til å oppleve på en radio nær deg denne høsten.
Og så er det stemmen, da. Ved forrige korsvei sang da vitterlig Duffy? Nå piper, kvekker og breker hun som en Simpsons-parodi på Bettye Lavette med tett nese og kyllingbein i halsen , ferdigformatert for KappAhl-reklamer og gærne jentevorspiel. Det er nesten ikke til å tro.
«Well Well Well»:
Et enslig lyspunkt finnes i tittelsporet. Det høres riktignok ut som noe Sheffield-romantikeren Richard Hawley med letthet kunne hostet opp mellom to slag biljard på stampuben, men representerer i denne sammenhengen et pust av frisk vinterluft resten av denne klaustrofobiske smørja ville tjent stort på flere av.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, Duffy, Endlessly, Lydverket, marius asp, plate
Endelig flere som hører andestemmen hennes- hun suger jo Donald big time!
Dette er jo HERLIG musikk. TAkk P3
Hvis hun hadde vært norsk, så hadde et vært uber tøft og 6er på terningen.
glemte vist en d foran et der gitt!
vist?
helt enig med Bj her… terningkast 2 på dette virker tullete. Duffy synger ikke pipete, stemmen hennes har blitt redigert nøye i studio for å høres akkurat sånn ut. Resultatet synes jeg høres kult ut og jeg tror dette funker bra for folk som liker denne typen musikk.
Hoeres ut som om hun en 12 aar gammel jente ….
Og musikkbransjen syter over at folk kjøper mindre musikk… dette é ikkje engang verd å laste ned.
Folk kan mene hva de vil om denne sjangeren musikk, men jeg synes denne musikk-anmeldelsen er mye dårligere enn selve musikken til Duffy. Singelen «Well, well, well» er overhodet ingen dårlig låt innenfor sin sjanger. Den er velprodusert og høres bra ut. Hvilke låter den ligner på osv trenger ikke å trekke ned noe. De aller fleste artister ligner på noen og gir ut låter som kan minne om hverandre. Det er rett og slett ofte det folk vil ha, og derfor kommer musikkbransjen opp med dette. Å si at Duffy «piper, kvekker og breker» virker useriøst av en musikkanmelder, som antagelig vet veldig godt at produsentene til Duffy helt bevisst har fått stemmen til Duffy til å høres akkurat sånn ut for å gi den et særpreg som folk lettere skal legge merke til. Det har absolutt ingenting med sangprestasjonen til Duffy å gjøre, men stemmen høres sånn ut fordi produsentene til Duffy VIL at den skal høres sånn ut.
Men kjære deg, selv om produsentene vil at det skal høres sånn ut, er det ikke nødvendigvis bra
poenget mitt var at anmeldelsen får det til å høres ut som at hun SYNGER dårlig og med pipestemme. Pipestemmen har mer med produksjonen å gjøre enn med sangprestasjonen. Jeg tror de som likte Mercy kommer til å like dette også.
Særpreget i Duffys stemme ligger nok først og fremst i sangprestasjonen, ikke hos produsentene. Det beste de kan gjøre er å få brekingen hennes til å låte så bra som mulig.
Visst har man autotune og andre virkemidler for å endre på folks sangstemme, men en produsent har mye større muligheter til å påvirke særpreget ved _arrangementet_ rundt vokalen enn vokalen selv. Man vil aldri kunne få Duffy til å låte som Rihanna el., i alle fall ikke på en nogenlunde troverdig måte.
For øvrig kan en låt være aldri så velprodusert, men er det en ræva låt, så er det fortsatt en ræva låt, bare i mer glossy innpakning. God produksjon er ikke synonymt med høy musikalsk kvalitet.
Håkon, du har rett i det du skriver… jeg kan heller ikke se at jeg har påstått noe annet. Men FORSKJELLEN i stemmen hennes fra forrige album til dette albumet, mener jeg at det er produsentene som står for hoveddelen av. Og jeg merner også at produksjonen er en del av det som det gis terningkast på i en vanlig musikkanmeldelse. Selvfølgelig er det ikke NØDVENDIGVIS en sånn at bra produsert musikk gir høy musikalsk kvalitet. Men sammenhengen er stor i veldig mange tilfeller. Og jeg synes låten «Well, well, well» er et godt eksempel på dette.
Ikke bare fin stemme,men super deilig og sexy!! Yeah!
“Well, well, well” er bra innenfor sin sjanger. og den får meg til å flire – godlynt!
Denne låta kommer til å bli en gjenganger på musikkanmelders «gærne guttevorspiel».
Dette er grusom musikk, synes terningkast 2 er meget generøst av anmelder
Duffy har alltid vært en overvurdert plage. Hun har et spekter som på en god dag går over 1/3 oktav, så det at hun synger, i teknisk forstand, er en overdrivelse.
Takk Rudolf for din forsvarstale og innsikt ( om produsenter osv.), og takk, igjen, for at du har med «folk» mye i det du skriver. Hysterisk morsomt å vite «folks» premisser for musikk. Og til Erik : alltid like gøy å høre om sangtekniske ferdigheter, her på berget lytter man ikke til musikk lenger, men kun sangferdigheter. Så Duffy suger, det er ingen nyhet. En anmeldelse er subjektiv, ikke en demokratisk avstemming. Mercy music scene..
Flott at det har gledet deg. «Folks premisser for musikk» ja. Nettopp. Jeg mener at anmeldelser ikke bør være så subjektive som det er snakk om her. Men du har tydeligvis full oversikt og jeg har bare ikke kommet opp på ditt nivå ennå.
Hvordan kan anmeldelser ikke være subjektive? Forklar det er du snill.
Det er vanskelig å unngå at musikkanmeldelser er subjektive. Men jeg har ikke sagt at anmeldelser ikke skal være subjektive, men at de ikke skal være SÅÅÅ subjektive som jeg synes den er her. Forutsetningene for å være en musikkanmelder syns jeg bør være at en har respekt for musikerene og at en ikke ser på noen sjangre som bedre enn andre sjangre i bedømmelsen av musikken. Jeg er interessert i om musikken er bra produsert, om musikken er rolig, hektisk, pop’ete, rocka, energisk, sløv osv, mens jeg ikke er så interessert i hva anmelderen personlig mener om musikken, og om han tror at musikeren er ute etter å tjene penger på julehandelen eller ikke. Det er greit å ha med at det ligner på tidligere låter eller på andre artister sine låter, men jeg er ikke så interessert i å vite hva anmelderen mener om at musikere generelt ofte plukker opp ideer fra andre låter og musikere.
Så blant annet derfor mener jeg at det er stor forskjell på hvor subjektive anmeldere er i anmeldelsene sine. Men for all del, folk mener forskjellige ting om dette også, og etter å ha lest Marius Asp sin anmeldelse her, så tenker jeg at de som ansetter folk i NRK har en ganske annen oppfatning av hvilken linje en musikkanmelder skal legge seg på, enn det jeg har.
Det slår meg når Duffy synger Well, Well, Well så høres hun ut som Cartman fra South Park
Det var nok flere enn meg som ikke skjønte hva som skjedde da en nærmest samlet musikkpresse hyllet Duffys første plate. De var vel høye på Amy, og mista gangsynet. Fint at Duffy selv tar seg av detroningen, så man slipper å fortsette å måtte forklare nyfrelste soulelskere at dette er makkverk.
[...] Les hele anmeldelsen her: Duffy Duck [...]
[...] Amy Winehouse og Lilly Allen sine personlege problem in mente, for ikkje å snakke om Duffys siste fjærkre av ei plate, har no Adele sjansen til å bevisa at hennar høysåte eigentleg alltid har raga litt [...]
jepp må nesten si meg enig, wel wel wel er da en av de bedre på plata, selv om resten av plata var passlig ræva, blir som dolly duck på en idol konkuranse, var så mye vibrato på vokalen at en ble sjøsyk. Fordømt vokal onnani ala C.aguilera.