Anmeldt av Marius Asp

Samarbeidet har vært latterliggjort fra første sekund, toppet av en av de morsomste Untergang-memeene verden har sett på en stund (øyeblikket: “that cunt from Velvet Underground?”) og en parodi med bestefar Abe Simpson i rollen som inkoherent, rallende gamling. Sistnevnte ligger dessverre faretruende tett opp til uttrykket på virkelighetens Lulu.

Og stakkars Metallica, da. Det høres ut som de, idet studiotaksameteret går, fortsatt er lamslått over at tanken på at de befinner seg i studio med Lou Reed. Jeg mener: FUCK, DUDE. Det er lett å se for seg den klamme stemningen i studio idet de prøver å jamme seg fram til noe stort, men stadig ender opp i et eller annet riff hvis middelmådighet kun understrekes av Lars Ulrichs elendige trommespill og de umotiverte utbruddene fra korgutt James Hetfield.

Les resten av anmeldelsen!

Crystal Fighters på Øyafestivalen

Anmeldt av Kim Klev

La oss være ærlige med oss selv et lite øyeblikk: Det er ikke sånn at vi på død og liv absolutt må inkorporere dubstep i absolutt alt av musikk i år. Crystal Fighters er på altfor mange måter kroneksempelet på hvorfor det å la altfor store sjangergrenser få krysse hverandre er en risikosport. Har man kun fått med seg radiosingelen deres, “At Home”, er det rimelig å anta at Crystal Fighters kun er en sommerkåt hippiegjeng med en forkjærlighet for flerstemte korrefrenger; med andre ord lite annet enn et ufarlig og halvkjipt band.

Virkeligheten er dessverre verre. Med tungt prosessert el-gitar gir gjøglerkollektivet alle som kun kjenner til “At Home” et smertefullt nu-rave-sjokk idet konserten åpner. Og det er ikke akkurat slik at ting blir bedre utover i settet, for gjennom konserten faller kvaliteten på musikken som blir servert i større og større grad.

Les resten av anmeldelsen!

Morbid Angel – Illud Divinum Insanus

Anmeldt av Helle Stenkløv

Det er åtte år siden death metal-pionerene i Morbid Angel sist ga ut et album. Heretic ble ikke særlig godt mottatt, men alle kan gjøre feil. På Illud Divinum Insanus er David Vincent, bassisten og vokalisten som står bak noen av bandets største triumfer, tilbake. Forventningene var derfor store i forkant av årets utgivelse.

På Illud Divinum Insanus har Morbid Angel forkastet alt de en gang sto for, og levert et sammensurium av techno, industrial og nu-metal. Introsporet ”Omni Potens” høres ut som en syntetisert blanding av Laibach, Skyforger og strategispillmusikk. I beste fall kunne det ha vært en humoristisk åpning, men allerede ved neste låt, ”Too Extreme”, svinner håpet. De heslige synthtrommene og MIDI-klappingen fremprovoserer hvite klær, blinkende lys og ecstasyknipsing. Jeg er på Hyperstate.

Les resten av anmeldelsen her!

Curren$y på Hovefestivalen

Anmeldt av Andreas Øverland

Å kalle Curren$y en interessant artist i seg selv vil i beste fall være en overdrivelse. Riktignok høres han bedre ut etter at han forlot Lil’ Wayne og Cash Money enn han gjorde i No Limit-tida, og han har skapt en form for following takket være Pilot Talk-serien, men i bunn og grunn er den laidbacke weedrapen hans lite revolusjonerende eller oppsiktsvekkende i seg selv. Og når han i tillegg velger å pakke det inn i et ekstremt halvhjerta sett som kun funker i en klubb stappfull av fans, blir det aldri særlig spennende i sola i amfiet for andre enn fansen rett foran scenen.

Gutten skal ha for å rose de 200 dedikerte upfront, småprate om weed og vise oppriktig interesse i hvorfor en av publikummerne hans blir arrestert, men rent musikalsk spenner det hele mellom uinteressant og småhyggelig. Dessverre oftere sistnevnte enn førstnevnte. Fra han går på til ”Jet Life” til han en drøy halvtime senere tasser av til Alchemist-produserte tunge ”Full Metal” har han nemlig ikke fullført en eneste låt, men stort sett dratt ett vers, kanskje halvannet, hvorav halvparten a capella. Etterfulgt av litt småprat, et nytt vers som kuttes etter rundt minuttet, ett par linjer a capella og litt mer småprat. Og sånn går minuttene.

Les resten av anmeldelsen!

Lady Gaga – Born This Way

Anmeldt av Maria Horvei

The Fame og The Fame Monster pumpa ut singlar som “Bad Romance”, “Paparazzi” og “Alejandro”, låtar som ein – enten ein er tilbøyeleg til å sette pris på denne typen dansegolvmusikk eller ikkje – måtte anerkjenna som godt samanskrudde, fengande og til dels smarte poplåtar. Dei fyrste singlane frå Born This Way vitna i retrospekt om eit album totalt blotta for desse kvalitetane.

“Judas” skal faktisk visa seg frå å vera langt frå albumets lavmål, og sjølv den er så dynka i syntetiske beats og eurotrash at ein nesten føler sveitten fra italienaren ved sida av deg på strandklubben kitla i naseborene etter at du har høyrt den ferdig. Dette er ei kjensle som sitt fast gjennom stort sett heile albumet. Det er det same om ein låt byrjar med ektefølte serenader (“Marry The Night”), mariachiorkester (“Americano”), el-gitarar (“Electric Chapel”), saksofon (“Hair”) eller den merkelegaste tysken du nokosinne har høyrt (“Scheiße”) – det sklir uansett ut i hamrande rytmemønster og messande synth. Det er masete, humørlaust, og særs lite originalt. Strø nokon irriterande moraliserande tekstar på toppen, og…vel, der har du det.

Les resten av anmeldelsen!

The Lonely Island – Turtleneck & Chain

Anmeldt av Kim Klev

At YouTube har vært fødestue numero uno for sketsjmusikken de siste årene er et opplagt fenomen. Det er dermed selvsagt at dette hovedsakelig dreier seg om den sosiale gruppen med høyest mestringsprosent hva internett angår: Unge, hvite middelklassegutter, fortrinnsvis fra statene. Ikke bare stiller de ofte svakt hva musikalsk talent angår, men også når det kommer til komisk begavelse.

Musikalsk står trioen bak flere overtramp, der ett skiller seg ut som særlig grovt: Samberg og hans venner skapte med fullt overlegg en av de mest grønnjævlige låtene på lenge med den Akon-gjestede førstesingelen ”I Just Had Sex”. Et i utgangspunktet grusomt anthem basert på at man, vel, nettopp har hatt sex, ytterligere mørklagt av deltakelsen til musikkbransjens kanskje verste golem de siste årene– en usympatisk og überbanal ekskriminell – med null andre tekstideer enn fråtsing i vulvaer og skryting av at han har sittet i fengsel for å ha stjålet en bil. Legg til mannens nasale og sjelløse røst, og med ett har The Lonely Island bevist hvor vondt en låt kan gjøre.

Les resten av anmeldelsen!

Glasvegas – EUPHORIC /// HEARTBREAK \\\

Anmeldt av Marius Asp

Alt klaffet for den skotske kvartetten Glasvegas da de slapp sin selvtitulerte debutplate i 2008, som temmelig unisont ble hyllet som den viktigste begivenheten i britisk musikkliv siden Oasis’ Definitely Maybe traff britpopen som et løpsk godstog 14 år tidligere. Og om det i realiteten befant seg lite mer enn ti versjoner av samme låt bak vokalist James Allans dirrende skildringer av glasgowsk hverdagsdesperasjon, var det i det minste en godlåt.

Til sammenligning er EUPHORIC /// HEARTBREAK \\\ ribbet for det meste som gjorde Glasvegas minneverdig. Og la oss like godt begynne med låtmaterialet. Etter den pretensiøse spoken word-introen “Pain, Pain, Never Again”, blir det kjapt åpenbart at verden forlengst har innhentet bandet: “The World Is Yours” er, i likhet med brorparten av låtene som følger den, en retningsløs og flat melodi forsøkt kamuflert med en pompøsitet selv en tungt kokainruset Brandon Flowers ville veid og funnet for fjollete.

Les resten av anmeldelsen!

The Vaccines – What Did You Expect From The Vaccines?

Anmeldt av Jørgen Hegstad

Førstesingel og åpningslåt, “Wreckin’ Bar (Ra Ra Ra)” var en av mine favorittlåter fra året som gikk – tungt Ramones-influert, javisst, men samtidig kledelig oppstemt, smittende og med passe dum allsangtekst (“pretty girl/wreckin’ bar/ra ra ra ra/yeah, you are”). Publivet møtte katedrallyden. Svaret på spørsmålet What Did You Expect From The Vaccines? blir dermed “et band som ikke forsøker så voldsomt å låte som alt annet som er britpopulært akkurat nå”, en forhåpning bandet bruker store deler av debuten sin på å torpedere.

Det er “Wreckin’ Bar”, “If You Wanna” og “Norgaard” som står ut på platen. Dette er de kjappeste låtene, og der The Vaccines har sin styrke og et snev av særpreg. Resten av albumet faller ned i den britiske, regnvåte rennestensmiddelmådigheten, der de må plaske rundt i selskap med altfor mange andre band med skinnjakker, påtatt arroganse og et evig søk etter egenart og melodier.

Les resten av anmeldelsen!

Lupe Fiasco – Lasers

Anmeldt av Andreas Øverland

Varsellampene begynte strengt tatt å lyse allerede før skiva var gitt ut. Fiasco selv klarte å uttale at han ikke har noen følelser for albumet i det hele tatt og har brukt mesteparten av promointervjuene på å forklare Lasers som en to år lang prosess der han var offeret. Strengt tatt virket vår mann fra Chicago drittlei av Lasers lenge før den traff butikkhyllene. Og det høres. Tidvis er det nesten vanskelig å tro det er samme mann som gav ut ambisiøse Food & Liquor, med fantastiske “Kick Push” som lokomotiv, som står bak dette skuffende tredjealbumet.

Hvis du er helt ukjent med Lupe fra før, vil Lasers sannsynligvis høres ut som et helt streit, om ikke litt over gjennomsnittelig pop-rap-album uten de store høydepunktene. For oss som har fulgt Chicago-gutten noen år er albumet en virkelig nedtur. De sterke tekstene, evnen til å gjøre uforutsigbare trekk og viljen til å lage låter ser, med et par hederlige unntak, ut til å være totalt forduftet. Og det til fordel for en rekke av svake enkeltspor hvor Fiasco underpresterer som rapper og låtskriver, og hvor produsentene ser ut til å gjøre alt de makter for å skjule talentet hans.

Les resten av anmeldelsen!

Esben & The Witch – Violet Cries

Anmeldt av Jørgen Hegstad

Det er ingen fare for at Brighton-trioen Esben And The Witch skal bli avfeid som en gjeng tullete studenter med rare hatter som synger Postgirobyggetlåter på engelsk; med titler som “Lucia, At The Precipice”, “Battlecry/Mimicry” og “Eumenides” gyver de løs på greske tragedier, sanktveitsdans og oldtids-krigshissing med en intensitet som kun band med de mest storslåtte ambisjoner kan fremskaffe. Beklageligvis holder det ikke langt med fjonge titler og et lidende bandbilde når det musikalske i Violent Cries‘ tilfelle blir en seigpiningsseanse der bandet selv synes å gå seg vill i eget lydlandskap.

De av dere som fikk med seg Warpaints flotte album av fjoråret fikk høre et band som brukte samme type gotiske, klangfulle og gråbleke innpakning til sin fordel. Esben And The Witchs største problem er at de kaster sitt utvilsomt uhyre godt gjennomtenkte uttrykk såpass langt foran seg at melodiene sakker akterut, til den grad at man av og til under albumets gang føler at man lytter til en hul lydkasse som trioen ikke fyller med noen verdens ting.

Les resten av anmeldelsen!

Erik & Kriss – Back To Business

Anmeldt av Andreas Øverland

Ved forrige korsvei, den grusomme Tabu, gikk tekstene og produksjonene opp i en høyere enhet av overtydelige banaliteter. Det er dermed et godt valg å la Big City, Nasty Kutt og danskene Jon & Jules stå for mesteparten av produksjonen på Back To Business. Gitarklimpringa, den tidvis håpløse trommeprogrammeringa og de stusseligste forsøkene på å skape et minimum av feel er erstattet med produksjoner mange hakk fyldigere, mer raffinerte og langt tightere enn sist.

Leser man avsnittet over litt for kjapt, kan det se ut som om Bærumsgutta har banka ut en skive med tolv ålreite låter. Det har de selvsagt ikke. Selvom innpakninga er mer innbydende enn før halter Erik & Kriss fortsatt tekstmessig og teknisk. For å si det pent. Satt opp mot eksempelvis Lars Vaular, A-Lagets Store P eller Chirag fra Karpe Diem høres rappinga rett ut bedriten ut. Både Erik og Kriss klamrer seg fortsatt til ekstremt døve flows, forsøksvis poetiske omskrivninger og oppsiktsvekkende lite elegante fraseringer, og det er nær uutholdelig å høre versene på grusomme «Gutter er gutter» og tafatte «Bytryne».

Les resten av anmeldelsen!

White Lies – Rituals

Anmeldt av Marius Asp

“Let’s grow old together/and die at the same time”. Den spektakulært idiotiske tekstlinjen fra tittelsporet på White Lies‘ debutplate To Lose My Life… gjør det i seg selv skarpt på listen over det siste tiårets mest hønsehjernede poplyrikk. Med vokalist Harry McVeighs brautende avlevering bak budskapet – forestill deg en Ian Curtis som har satt sin egen penis fast i halsen – stakk trioen seg kjapt ut som de mest selvhøytidelige (og langt ifra skarpeste) gutta i klassen for generisk postordre-nyromantikk.

Den Alan Moulder-produserte oppfølgeren Ritual er til sammenligning et nærmest uunngåelig steg opp. Ikke bare bys det i denne omgang på et knippe refrenger med kvaliteter utover det rent brekningsfremkallende (“Streetlights”, “Bigger Than Us”); lydbildet har i tillegg fått mer kjøtt på beinet, noe som vanskelig kan holdes imot stadionformatert depperock av dette kaliberet.

Men det hviler fortsatt en eim av livstrøtthet over de tre unge britenes sysler som låtskrivere og musikere, en romantisk forestilling om smertens iboende skjønnhet, som først og fremst leder tankene mine mot gustenbleik hud og tvilsomt engelsk kosthold. Dypere stikker nemlig ikke denne angsten, eller rettere sagt engstelsen. Kombinert med det skrikende fraværet av én original innfallsvinkel til tradisjonen de er en del av, fra Joy Division via Interpol til Editors, sier det seg selv at det tar på å lytte gjentatte ganger til dette albumet.

Les resten av anmeldelsen!

Del "Året i slakt"