Glasvegas - EUPHORIC /// HEARTBREAK \\\
Glasset er tomt
Snaue tre år etter pangdebuten er det kun irritasjonsmomentet ved Glasvegas’ oppblåste tristesse som lever videre.
Alt klaffet for den skotske kvartetten Glasvegas da de slapp sin selvtitulerte debutplate i 2008, som temmelig unisont ble hyllet som den viktigste begivenheten i britisk musikkliv siden Oasis’ Definitely Maybe traff britpopen som et løpsk godstog 14 år tidligere.
I realiteten var albumet en gjennomgående solid og ofte rørende, men like fullt temmelig begrenset og monokrom oppdatering av wall of sound-estetikken Phil Spector skapte på sekstitallet og The Jesus & Mary Chain bygde ut med uansvarlige mengder klang og fuzz tjue år seinere. Og om det i realiteten befant seg lite mer enn ti versjoner av samme låt bak vokalist James Allans dirrende skildringer av glasgowsk hverdagsdesperasjon, var det i det minste en god låt.
Til sammenligning er EUPHORIC /// HEARTBREAK \\\ ribbet for det meste som gjorde Glasvegas minneverdig. Og la oss like godt begynne med låtmaterialet. Etter den pretensiøse spoken word-introen «Pain, Pain, Never Again», blir det kjapt åpenbart at verden forlengst har innhentet bandet: «The World Is Yours» er, i likhet med brorparten av låtene som følger den, en retningsløs og flat melodi forsøkt kamuflert med en pompøsitet selv en tungt kokainruset Brandon Flowers ville veid og funnet for fjollete.
Singelen «Euphoria, Take My Hand» er i så måte det råtneste egget i kurven; et mentalt bilde av en skotsk Bono som gråtkvalt planter et hvitt flagg i en diger bløtkake lar seg ikke rikke. Og at «Stronger Than Dirt (Homosexuality, Pt. 2)» kommer før «I Feel Wrong (Homosexuality, Pt. 1)» indikerer først og fremst at bandet selv tror de er både smartere og mer interessante enn de i realiteten framstår som.
«Euphoria, Take My Hand»:
Symptomatisk nok er det når den bombastiske selvmedlidenheten balanseres mot noe annet at Euphoric… står i fare for å fungere, som på singelpotensielle «You» eller seigtflytende «Whatever Hurts You Though The Night», to spor som til syvende og siste understreker resten av platens prekære manko på dynamikk. Glasvegas anno 2011 mobiliserer verken eufori eller vondt i hjertet, kun en flyktig fornemmelse av at Coldplay virkelig ikke var et verst band en gang i tida. Og det er jo på sett og vis imponerende.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, Euphoric Heartbreak, glasvegas, Lydverket, marius asp, plate
Har ikke hørt skiva enda, men kudos for å ha gitt meg en god latter; fantastisk skrevet!
Pussig å disse Coldplay? Gir det cred i musikkanmelderkretsen?
Det tror jeg nok ikke det gjør, nei. Men du bør kanskje spør noen i «kretsen» (hva enn det innebærer) som måtte bry seg om sånt.
«som temmelig unisont ble hyllet som den viktigste begivenheten i britisk musikkliv siden Oasis’ Definitely Maybe traff britpopen som et løpsk godstog 14 år tidligere»
Hva med Up The Bracket og Whatever People Say I am, That’s What I’m Not. Vil påstå at disse to albumene har blitt temmelig unisont hyllet som viktigere enn Glasvegas.
Word! Britisk indie er virkelig ikke norske musikkanmelderes sterkeste side..
Vær så snill ikke kall Glasvegas Indie. Dette er overprodusert stadion rock med et grådig multinasjonalt plateselskap i ryggen (Sony). Omtrent så langt fra indie som Britney.
Å påstå at debutalbumet til Glasvegas ble hyllet som den viktigste begivenheten i britisk musikkliv siden ditt og datt osv er i beste fall en historieforfalskning, det søvndyssende slappe blekfete dvaske liket av en skive som på en heldig dag rasket med seg en 6.0 på P4k samtidig som hele haugen av norske musikkritikere med noen få unntak plutselig fikk for seg skulle være noe som helst av betydning. Pføy, Glasvegas er og har alltid vært en substansløs bløff.
Historieforfalskning? Sterke ord. NME begynte sin anmeldelse av debutalbumet slik: «First, a question: what is the point of rock’n’roll?», og resten av anmeldelsen gjorde det svært tydelig at svaret var: dette. Samme blekke skrev ved en annen anledning «If The Libertines defined the start of the decade and Arctic Monkeys its middle, then Glasvegas are almost certainly going to define its end and beyond.» Creation-far Alan McGee mente de kom til å bli verdens største band. Etc. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis er enig – det er jeg jo langtifra, som andre avsnitt i anmeldelsen forhåpentligvis mer enn hinter om – men å hevde at Glasvegas på noe som helst vis var et særnorsk fenomen vitner om en hukommelse som i beste fall er selektiv og i verste fall dønn upålitelig.
Hvor mange år har det gått siden NME var spesielt relevant? 10 år? 15 år? 20 år? Jeg bare lurer. Er vel like mange år siden UK klarte å levere noe ok musikk også. Hehe. Ok, for å være litt saklig her da – en liste over anmeldelser av den første Glasvegas-skiva: http://apps.metacritic.com/music/artists/glasvegas/glasvegas I tillegg kan vi legge til Allmusic med 3.5/5. Vi ser at skiva får endel bra anmeldelser, men den unisone hyllesten som ramla ned i spesielt norsk hovedstadspresse som kasta en haug med sekserterninger var out of scope. Glasvegas er et band som i en kort periode hadde såpass klang at de nesten kunne fylle Enga på Øya, selv om mange da heller valgte å gå på andre scener. De får sikkert mange tilskuere i dag også, men det er det mye dårlig britpop som gjør. Fremstår vel som litt smakspoliti her nå, he he. Morsomt med musikk.
For å gå til kjernen i det du skriver her: Vi ga platen en (relativt svak) firer da den kom.
http://www.nrk.no/lydverket/skar-i-gleden/
NME har vært veldig relevant de siste ti årene.
At Alan Mcgee mente at Glasvegas kom til å bli verdens største band, er i denne sammenheng irrelevant ettersom det var McGee som oppdaga bandet. Selvfølgelig mente han det! Og Glasvegas kan selvfølgelig ikke sammenlignes med The Libertines og Arctic Monkeys hva angår hyllest og oppmerksomhet fra britisk musikkpresse. De når forøvrig ikke Libs og The Monkeys til knærne engang..
[...] You Honningbarna – Klart Blikk Maria Horvei anmelder plata Glasvegas – Euphoria, Take My Hand Anmelder Marius Asp mener glasset er tomt Jupiter – Saké (Anoraak remix) anana – Train [...]
Jeg har lest flere av dine anmeldelser, Marius Asp, og la det være klart – du kan ikke musikk. Du skriver ikke godt, og den arrogante skrivemåten kan du spare oss for. Det er synd å si det, for det hersker ingen tvil om at du er interessert i musikk, men det er for så vidt ikke synonymt med å ha peiling. Lydverket har dessverre tapt seg.
Nuvel… http://www.nrk.no/lydverket/bjerkaas-setter-pris-pa-lydverket/
Jeg forstår virkelig ikke hvordan du kan kritisere Euphoria, take my hand og The world is yours.. Det er to kunststykker av verdens beste band, Glasvegas. Skal være litt forsiktig med påstandene mine, men hvis det har seg slik at du ikke er særlig begeistret for Glasvegas, så bør vel ikke du annmelde platen heller. Hvis du faktisk liker GV, noe du ikke gir inntrykk for, er det bare et svar. Du har ikke peiling.
Hej då, morna, over og ut!
PS. Måten du prøver å være morsom på, vell… Den er svært lite morsom
[...] Les resten av anmeldelsen! [...]