-
Skår i gleden
Glasvegas: Glasvegas [Columbia/Sony BMG] Store ord, stor lyd og en liten skuffelse. Hypen er enorm rundt skotske Glasvegas. Gjennom suksessfulle festivalopptredener, et knippe gode singler og en påfølgende, enorm ryktebørs som kun bleike briter kan iverksette er Glasvegas – om du vil eller ei – årets nye rockenavn. Elsker du bandet er det gode tider, […]
Glasvegas: Glasvegas
[Columbia/Sony BMG]
Store ord, stor lyd og en liten skuffelse.
Hypen er enorm rundt skotske Glasvegas. Gjennom suksessfulle festivalopptredener, et knippe gode singler og en påfølgende, enorm ryktebørs som kun bleike briter kan iverksette er Glasvegas – om du vil eller ei – årets nye rockenavn. Elsker du bandet er det gode tider, for du skal få din dose i månedene fremover. Føler du derimot at dette er middelmådig stadionrock spilt av en gjeng The Clash-fetisjister med en arbeiderklassebakgrunn så korrekt at man skulle tro den var kjøpt og betalt, komplett med et hjerte så utenpå skjorta at det er like før blodspruten står i ansiktet ditt, har du en sur vinter foran deg.
NME mener Glasvegas vil forandre musikkhistorien, og Creation Records-sjef Alan McGee, som i sin tid oppdaget Oasis, mener de vil forandre folks liv. Det er ikke lett å holde seg upåvirket av slike bombastiske uttalelser.
Så la oss i stedet analysere musikken. Åpningssporet ”Flowers & Football Tops”, med sin historie om unggutten som ikke kommer hjem fra fotballkamp og foreldrenes påfølgende sorg, er suggererende med sitt innstendige trommebeat, malende delay-gitarer og låtskriver James Allans følsomme stemme. Det låter stort, på alle mulige måter.
«Flowers & Football Tops»:
Men når ”Geraldine” og “It’s My Own Cheating Heart That Makes Me Cry” er ferdigdetonert begynner det å demre for meg: Kvartetten har ikke store registeret å spille på. Trommene fortsetter å dundre på som i en tom katedral, shoegazer-gitarene svirrer og slår og James Allens noe gulpeaktige stemme begynner å bli monoton underveis denne følerikavalkaden. Tonaliteten er også særs begrenset, kanskje grunnet det faktum at låtskriveren først tok i en gitar for få år siden, produksjonen tar få eller ingen krumspring, og dermed uteblir overraskelsene. Sakrale ”Stabbed” og ”Ice Cream Van” tilbyr sårt tiltrengte pustepauser, men er dramaturgisk sett like tungt insisterende som resten av albumet.
«Daddy’s Gone» :
[youtube 3uSdQxKaBfU]
Folk søker forskjellige ting i musikk, som i alt annet, og ønsker man å tilbringe 42 minutter i messende tungsindighet, er Glasvegas årets julegave. Føler du derimot ikke dette albumet helt – som meg – fremstår det i større grad som lovende enn livsendrende.
Erlend Mokkelbost
Tags: anmeldelse, glasvegas, plate
Fett at dere legger inn hele låter, det gjør det lettere å gjøre seg opp en egen mening. Flowers… høres utrolig bra ut!
Så deilig at det er flere enn meg som synes denne skiva er en smule, for å si det mildt, oppskrytt. Selv om Flowers and Football Tops er årets hittil beste sang!
Engelsk journalister og den jævla hypen deres!!! Men bra band er det jo!!! Men ikke guds gave til rocken osv….
Erlend Mokkelbost er en flink anmelder. Det er verre med maken hans. Var det han som ga Thom Hell 6? Husker ikke helt. Gidder ikke å sjekke heller. Men tenke seg til å gi Thom Hell-plata 6. Nesten like ille som å A-liste den forferdelige Jokke-coveren til Ingrid Olava.
Erlend og jeg er gode venner, javisst, men «make» er nok å ta litt hardt i.
Hell har forøvrig gitt ut det desidert beste norske albumet så langt i år. Glasvegas tålte derimot ikke mange rundene i spilleren før den ble småkjedelig. Synd, for det finnes noen briljante øyeblikk her.
Nei!
Dette blir feil veldig feil! Dette er den plata so har rørt mest med meg siden, ja siden noe. Fantastiske tekster, nydelig stemme, et gjennomført album uten en liten svakhet. Å mene at dette er ei 4er plate blir bare for dumt, jeg lurer på hva som skal til før et britisk band i denne grenen bedre Dette kommer til å bli en av de virkelige klassikkerne fra vår tid, og ikke minst ett av de viktigeste albumene. Da kan du sitte der med din patetiske 4er. Dette er stor kunst, av store kunstnere.
Årets Klart Beste Album. 100/100
Tycker tvärtom att skivan tåler många lyssningar. Första gångerna faller man kanske för de mest uppenbara sångerna som Flowers, Geraldine, Daddy’s Gone. Men efter några genomlyssningar så hör (iaf jag) storheten i låtar som Lonesome Swan, S.A.D Light, Go Square Go.
Jag är generellt ingen fan av brittisk hypejournalistik, speciellt inte NME. Men när jag såg ett band klätt i helt svart med paraplyer och en sångare som liknar på en ung Joe Strummer så blev jag frestad att läsa om dom trots det dåliga namnet Glasvegas. Men för en gångs skull tycker jag hypen faktiskt lever upp till sitt rykte. Jag är svag för girl bands och JAMC och det faktum att Glasvegas låter som JAMC vs Ronettes gör det ju inte sämre. Har dock full förståelse för folk som inte gillar det. Det blir aningen monotont i längden men det gör mig ingenting.
Grunnen til at NME har hypet denne plata så enormt er en ting! Denne plata har sjel, en enorm sjel. Og en musikkanmelder som ikke forstår denne sjelen, vil vel heller prøve å sable ned platas kvaliteter på andre områder. Denne plata vil etterhvert bli stående som en stor klassiker. Sanne mine ord. Men når det kommer til sjel på ei plate, så har musikkanmeldere en tendens til å ta hjertelig feil. Kanskje et resultat av å være fallerte musikere, for kliniske i sin analyse, osv. Husk at feks Nevermind fikk middels kritikker. Men sjelen i plata stod, og er nå kåret til tidenes plate utallige ganger.
Finnes det noen større nasjonalchauvinister enn norske musikk og filmanmeldere? Patetiske norske plater og filmer gis seksere. Platen er fantastisk!
[...] mikstur av The Jesus And Mary Chain og Pulp. Fantastisk låt, selv om man kanskje er mer enig med Erlend når det kommer til kvaliteten på hele albumet..Skambankt: ”Malin” Skambankt slipper sitt [...]