Det er ingen fare for at Brighton-trioen Esben And The Witch skal bli avfeid som en gjeng tullete studenter med rare hatter som synger Postgirobyggetlåter på engelsk; med titler som «Lucia, At The Precipice», «Battlecry/Mimicry» og «Eumenides» gyver de løs på greske tragedier, sanktveitsdans og oldtids-krigshissing med en intensitet som kun band med de mest storslåtte ambisjoner kan fremskaffe. Beklageligvis holder det ikke langt med fjonge titler og et lidende bandbilde når det musikalske i Violent Cries‘ tilfelle blir en seigpiningsseanse der bandet selv synes å gå seg vill i eget lydlandskap.

De av dere som fikk med seg Warpaints flotte album av fjoråret fikk høre et band som brukte samme type gotiske, klangfulle og gråbleke innpakning til sin fordel. Esben And The Witchs største problem er at de kaster sitt utvilsomt uhyre godt gjennomtenkte uttrykk såpass langt foran seg at melodiene sakker akterut, til den grad at man av og til under albumets gang føler at man lytter til en hul lydkasse som trioen ikke fyller med noen verdens ting.

Syltynne synthtrommer, blyge gitarriff og Rachel Davies’ hulkende vokal kan stundom høres ut som det neste store, som Storbritannia forsøker å fortelle oss at dette bandet er. Spesielt på «Chorea» og «Marching Song», der man virkelig føler seg trukket inn i musikken. Dessverre får man hyppigere en følelse av å bli pint gjennom tilsynelatende uendelige sutringer, der «Light Streams» og hysterisk dølle «Hexagons IV» er de verste eksemplene på et album som trenger flere øyeblikk der bandet kan føle og formidle en eller annen følelse av lidenskap – som oftest føler man som lytter bare irritasjon og rastløshet.

Jørgen Hegstad

Tags: esben and the witch, Jørgen Hegstad, NME, plateanmeldelse, violent cries