White Lies - Ritual
Dødsdømt
En ørliten opptur fra den grufulle debutplaten, men White Lies’ selvgode nekromanse er fortsatt befengt med klisjeer og ufrivillig komikk.
«Let’s grow old together/ and die at the same time». Den spektakulært idiotiske tekstlinjen fra tittelsporet på White Lies‘ debutplate To Lose My Life… gjør det i seg selv skarpt på listen over det siste tiårets mest hønsehjernede poplyrikk. Med vokalist Harry McVeighs brautende avlevering bak budskapet – forestill deg en Ian Curtis som har satt sin egen penis fast i halsen – stakk trioen seg kjapt ut som de mest selvhøytidelige (og langt ifra skarpeste) gutta i klassen for generisk postordre-nyromantikk.
Den Alan Moulder-produserte oppfølgeren Ritual er til sammenligning et nærmest uunngåelig steg opp. Ikke bare bys det i denne omgang på et knippe refrenger med kvaliteter utover det rent brekningsfremkallende («Streetlights», «Bigger Than Us»); lydbildet har i tillegg fått mer kjøtt på beinet, noe som vanskelig kan holdes imot stadionformatert depperock av dette kaliberet.
Men det hviler fortsatt en eim av livstrøtthet over de tre unge britenes sysler som låtskrivere og musikere, en romantisk forestilling om smertens iboende skjønnhet, som først og fremst leder tankene mine mot gustenbleik hud og tvilsomt engelsk kosthold. Dypere stikker nemlig ikke denne angsten, eller rettere sagt engstelsen. Kombinert med det skrikende fraværet av én original innfallsvinkel til tradisjonen de er en del av, fra Joy Division via Interpol til Editors, sier det seg selv at det tar på å lytte gjentatte ganger til dette albumet.
Så kan man jo lure på om McVeigh har en rev bak øret når han lirer av seg fraser som «you went where the horses cry/ you’d never taken that way with me before», eller «bad sex and ethanol/ high scores on Solitaire». Eller «Bad Love» i sin helhet, et særlig effektivt eksempel på bandets tidvis ekle estetikk, der voldsromantikk som lagt under lupen til en seint utviklet trettenåring avler linjer som «I bought a tuxedo and I bought a gun/ and wore them all around this town/ nobody dares to lift a finger/ they can see my heart is down and injured». Joda, han mener det nok, men fremfører det med en patos selv en kokainpløsete Dave Gahan ville kunne veid og funnet for pompøs.
Bigger Than Us»:
Det er vel strengt tatt nettopp denne patosen som gjør White Lies til et av få band på global basis det fortsatt er mulig å hate lidenskapelig. Det er jo i seg selv imponerende, på sett og vis. Sånn, gutter, nå skal dere få hoppe utfor en klippe. Gjerne i samlet flokk.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, Lydverket, marius asp, plate, Ritual, white lies
Det skrives «together», smart-ass.
Fikset! Skarpt observert.
Det skrives smartass, smartass
Smartarse
Plata har absolutt sine magiske øyeblikk selv om jeg er enig med deg at den var en skuffelse. vokalen og arrangementet på holy ghost er genial. Platas absolutt beste spor. Mye av tekstlinjene tror jeg må forstås som en eller annen form for underlig ironi/bandhumor. Det er definitivt ikke stor poesi.
jeg gir plata en sjanse til og setter meg inn i et senpubertalt modus. Etter å ha ventet så lenge må jeg da finne noe mer.
blir jeg lei kan jeg alltids ty til Pigeon Detectives.
Søren så lei meg og skuffet jeg ble… Jeg elsket debutalbumet.
http://www.musikknyheter.no/record/4815
«Det blir vanskelig å hente frem den røde pennen da bandet følger på med det energiske tittelsporet ”To Lose My Life”. Igjen en veldig fengende låt med herlig melodioppbygning, og ett stk prisløst refreng.»
Heldigvis finnes det noen som klarer å skrive en anmeldelse basert på musikken, og ikke det engelske kostholdet…
En som hater Joy Division, og elsker Robyn og MGMT er nok ikke rett mann for å anmelde White Lies.
X2
x3
Hva får deg til å tro at jeg hater Joy Division? Det stemmer virkelig ikke.
marius asp hvem er du? Hva vet du om musikk? a bit curious
Jeg har aldri fattet hatet som norske musikkjournalister har mot White Lies. Bare fordi tekstene spiller på det emosjonelle (patos), gjerne med fokus på død, så kan ikke sangene fungere? Jeg har så utrolig mange minner knyttet til det første albumet, og kommer sikkert til å få en del minner av dette også. Norsk musikkpress takler kanskje ikke White Lies, men jeg er glad norsk musikkungdom klarer det.
Uansett, det virket som kom med negativ innstilling fra det første albumet her, og hva kan man forvente for en anmeldelse da? Nettopp en slik som dette, siden dette albumet ikke er veldig forskjellig fra det første.
Alt trenger ikke være lykke og moro.
Enig Martin! helt enig.
Veldig takknemlig for at det ikke er musikkjournalister som bestemmer hva det er lov å høre på og ikke.
Skjønner heller ikke helt hvorfor det skal være så fryktelig hat mot White Lies!? Skjønner det virkelig ikke. Musikken er vel ikke såå ille?
Vel, jeg er i alle fall fornøyd med både album nr 1 og nr 2, og gleder meg til konserten i slutten av februar.
Ja, det er jo sant.
De minnene du tilfeldigvis har knyttet opp mot et album sier masse om kvaliteten på musikken.
Musikk er per definisjon ganske kult. Har du trommer, gitar, bass og kanskje litt synth, kommer noen til å like det uansett. Men det betyr ikke at det ikke finnes varierende kvaliteter i musikk.
Det finnes spennende, komplekse, nytenktende, veloverveide og kule musikalske grep.
Og så finnes White Lies.
Prøver anmelder å markere seg, eller er han bare talentløs?
Uproffesjonelt å vektlegge egen smak istedenfor white lies musikalske prestasjon, som faktisk er av høy kvalitet…
helt enig med deg. Uprofft!!!
Nå har det seg vel sånn at en anmeldelse skal være subjektiv, og anmelderen gjør ikke noe feil i å vektlegge egen smak.
Oi, nå er jeg lei av «rocka» anmeldere som bruker vulgæriteter for å beskrive musikk og har tendensiøse og unyanserte holdninger. Hva har dette på nrk.no å gjøre?
enig! hvordan kan en anmelder av dette kaliberet omtale andres verk som ufrivillig humorisme, når det er netopp det denne anmeldeslen er?
White lies suger, det påtatte post punk joy division aktige stilen de kjører er gjennomskuelig og patetisk. De synger om selvmord men skulle ønske de tok selvmord på hele bandet.
Hør heller på ekte varer
Han hatet forrige, du elsket den. Han liker ikke denne. Barometeret er plassert. Hvor vanskelig er det?
Talentløs og uprofesjonell anmelder
[...] Håp for 2011 The Decemberists – Don’t Carry It All White Lies – Streetlights Dødsdømte …And You Shall Know Us By The Trail of Dead – Weight Of The Sun Norma Sass – June [...]
denne anmelderen er tydligvis om ikke værtfall 9 tiendeler delvis asfaltert fra skulder og opp
rolig, folkens.
korrekturles før dere klikker på «send inn», vær så snill…
Kjipt for White Lies at de har så mange uartikulerte fans
[...] This post was mentioned on Twitter by NRK Lydverket, Marius Asp. Marius Asp said: "denne anmelderen er tydligvis om ikke værtfall 9 tiendeler delvis asfaltert fra skulder og opp" http://www.nrk.no/lydverket/dodsdomt/ [...]
Denne anmeldelsen og terningkastet levert av Marius Asp er det eneste som er dødsdømt.
Å kalle debutplaten grufull viser bare hvor subjektiv det går an å være. Bare fordi man har som jobb å anmelde musikk for Lydverket, betyr ikke at man vet absolutt alt om musikk. Du kan vel for Guds skyld prøve å gjøre jobben din litt seriøs! Det er faktisk mange som synes at denne typen musikk er fantastisk, inkludert meg selv.
Debutalbumet «To loose my life» var absolutt fantastisk synes jeg, og oppfølgeren «Ritual» er ikke det spor dårligere. Å kalle Harry McVeighs stemme brautende viser bare hvor lave krav det stilles for å kunne anmelde musikk på nrk.no.
Marius Asp kan rett og slett bare gi fra seg jobben til en annen, helst en som har hørt på annet enn listepop de siste 10 årene.
Kan ikke du heller bare hoppe fra en klippe, Marius? Ta gjerne med deg alle Katy Perry CD – ene dine samt terningsettet ditt. Bare sørg for å hoppe i samlet flokk
Hvordan kan en anmeldelse være noe annet enn subjektiv?
Om den kan være objektiv – er den da noe vits i å lese?
Marius Asp har skrevet hva han mener.
Ord.
Marius Asp prøver tydeligvis å være den nye Egon Holstad. Kjører hat-kortet for det er verdt, nettopp fordi han vil ha oppmerksomhet fra sånne som oss. Dette blir jo useriøst, da det er et band han tydelig har lagt for hat i utg. punktet. Debutalbumet er knallsterkt, og synes det blir useriøst å slakte det, fordi man vil lage et statement mot depperock. Jeg vil gjerne høre Asp si at albumet låt for låt er dårlig, da det låtskrivemessig lysår foran andre engelske band som wombats og Kaiser chiefs i tilnærmet samme sjanger. Men fordi WL er litt mørke og de sistnevnte er happy, så vil ASP benytte sjansen til å gjøre et statement mot «depperock». Trendnisse
Det er ikke nødvedig å snakke stygt om bandmedlemenes karakter. Det må være lov å forvente bedre enn simpel drittkasting.
Sjøl om tusen fluer svermer for en hestedritt, er det fortsatt bare dritt…
+1
får følelse av interpol,therapy,apoptygma berzerk av å høre white lies………
hm……… synes white lies er et knallbra band… og de låtene jeg har hørt fra sisteskiva liker jeg godt..
det er jo bra folk har forskjellig musikksmak……..
sånn musikkteknisk sett er det kanskje greit å lytte mer enn man bedømmer…….
ja ja mennsann. en 2er ble det ihvertfall……….
Scenario ca 2017: Marius Asp forteller om da han var ung anmelder i NRK Lydverket: «Jeg var nok et brusehode og likte å provosere, jeg må innrømme at jeg tok litt lett på det og skummet utenlandske nettsteder før jeg ga meg i kast med å slakte plater. Det var en fin tid og det skapte mye debatt på sidene og det likte sjefene mine. Det var mye vanskeligere å faktisk skrive positivt om artister, det forpliktet på en annen måte, avslutter debutforfatteren som fikk terningkast to for sin første bok.»
Har fulgt med så pass lenge at jeg vet at det er sånn det ender … en gang.
Funny hvordan en slakt får så mye … ja – slakt tilbake. En firer til plata hadde ikke reist et eneste lite øyebryn noe sted. En anmelder som faktisk mener at noe er hesteskit, er i sin fulle rett til å mene det.
Right back atcha folks: hvem er dere som mener noe om anmelderens musikksmak og bakgrunn? Skjerpings!
PS: Han sier ikke noe sted at det ikke er lov å like denne plata. Om det tyder på god smak er et annet spørsmål.
White lies debut, er en av de få nyere platene jeg skaffet meg. Synes bandet låter ok. Mulig det er fordi det er så få bra plater som kommer ut for tiden. Anmelderen misliker bandet av en eller annen grunn. La forøvrig merke til at Lydeverket ga AC/DC dårlig kritikk også. Når lydverket på den annens side elsker Robyn, lady Gaga og annet møl, så viser det vel bare at de at de har «smaken i ræva».
Synes det er kjempekomisk å lese denne kritikken, er jo tydelig at anmelderen bare tøffer seg… han har sikkert en kjempeliten….. sans for deilig musikk
White lies er for rockere i konfirmasjonsalderen
Helt enig med Asp,
Dette bandet bidrar på ingen måte med noe annet en dårlig kopi av andre.
Min subjektive mening..
Jeg hadde ikke hørt om bandet før jeg leste denne anmeldelsen. Synes dette var et knall bra band jeg, noe utenom det vanlige. Er så uenig med Asp som man kan bli!
Fantastisk anmeldelse Marius Asp! Klart det må slaktes når bandet fortjener det så inderlig. Synd at noen måtte ta over deppe tronen når mcr har blitt gladband.
At folk syter over at du er «for subjektiv» er jo bare bullshit. Selvfølgelig er en plate anmeldelse subjektiv, kan ikke huske det noen sinne har vært noe annet..
Alltid gøy når folk blir så sinte på anmeldere
Men at debutplaten var rævva blir jo nesten kontroversielt bare for å være kontroversielt.
Er som å si at: «Næh… Synes ikke sola er så varm jeg. Har sett varmere.»
At lisensbetalernes penger brukes på å lønne denne anmelderen er en skam! Synes det blir en smule userøiøst omtale en stemme som for en gangs skyld ikke er kjørt gjennom autotune som »Ian Curtis som har satt sin egen penis fast i halsen».
Marius Asp bør finne et annet forum for å eksponere sine PR-kåte, opprøsrske, uproffesjonelle og barnslige fantasier.
[...] (firern var det BA som ga og da teller den ikke). Omtrent alle anmelderne trekker inn Depeche Mode. Lydverkets Marius Asp slakter platen, trekker frem en småpinlig verselinje og mener at vokalist Harry McVeigh (MARRY ME [...]
Det har blitt en trend å slakte dette bandet. Begge skivene har sine magiske øyeblikk. Bare dra litt rundt på nettet så kan man lese litt hva ekspertene mener, og ikke denne Marius ASSp…Dette er latterlig. Terningkast 2? Vi likereÆikke.
Og bare for å legge på en liten detalj. Har lest noen anmeldelser. Og ettersom din kom etter mange av de andre, virker det som om du har lest deres før du startet på din egen. Det er vel ikke å være dyktig???
Hører ikke plater etter hva anmeldere mener.Syns debuten va konge.Å denne likeså:-)
[...] mange relativt like band i rampelyset samtidig, men når noen til stadighet faller fra (White Lies imploderer av selvhøytidelighet, The Big Pink har bare to gode låter), er det klart at det er et tomrom som må fylles. Denne gang [...]