Drit i det. Verdens beste svenske band, Dungen, kaller en spade en spade på sitt hittil sjette album, Skit i allt: Ikke heng deg opp i hverdagens bedritne små problemer, men vend deg mot øyeblikket, nuet; det er nå det skjer.

Om ikke det akkurat er dette elskelige filosofiske grunnsynet som har gjort musikkelskere over hele verden oppmerksom på Gustav Ejstes’ retrokontemporære visjoner – de færreste av dem kan ikke engang uttale «ta det lugnt», langt mindre oversette det – er det ikke til å komme unna at de isolert sett nokså surrete tekstene gir musikken (som fortsatt står i sentrum av dette universet, ta det lugnt) en rørende, ofte trøstende dimensjon.

Som på forgjengeren 4 er fokuset i all hovedsak vendt mot organiske, rustikke klanger, primært sirklet inn av piano og fløyte og dypt rotfestet i rastløs jazz, progressiv rock og svenske folketoner fra et innbilt seksti- og syttitall. Det betyr ikke at gitarist Reine Fiske mangler anledninger til å skinne; sjekk utblåsningen «Högdalstoppen», subtile «Blandband» eller mollsvøpte «Nästa sommer» for noe av det lekreste strengearbeidet på denne siden av, vel, forrige Dungen-utgivelse.

For lyttere som savner spruten fra Ta det lugnt finnes det opptil flere lyspunkter på Skit i allt: Tittelsporet må vel være det nærmeste bandet har spikret sammen en radiohit siden «Festival», mens «Brallor» løftes av sterk vokalinnsats fra den fabelaktige finlandssvensken Anna Järvinen, som bringer en hittil uhørt følsomhet inn i guttenes kreative grotte. Et par slike sprell til ville gjort det siste terningøyet umulig å ignorere.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Dungen, Lydverket, marius asp, plate, Skit i allt