Som et særdeles fruktbart samarbeid mellom Black Sabbath, The Velvet Underground og Fleetwood Mac destillerer Black Mountain ned det meste av det beste fra årene 1968 til 1977. Rufsete skjegg, tøffe solbriller, fete biler, gromme riff og lekre vokalharmonier, dette er musikk som mer enn noe annet får meg til å ønske at jeg var en 16 år gammel skatekid bosatt i Los Angeles i 1972. Akk ja, det er jo lov å drømme.

Wilderness Heart er den canadiske kvintettens tredje og mest tilgjengelige album siden oppstarten første nyttårsdag 2004, og viser en lysere side av Black Mountain enn den tunge og apokalyptiske forrige-skiva In the Future fra 2008. Ingen 17 minutter lange syrerock-ekskursjoner denne gangen, tvert imot klokker den lengste låta, «Rollercoaster», inn på under 6 minutter, uten å være noe mindre mektig eller episk av den grunn. Etter å ha surret rundt i relativ obskuritet i nesten to tiår, kan det tyde på at BM-sjef Stephen McBean omsider er klar for å løfte hodet ut av hasjtåka, og særlig singelen «The Hair Song» høres ut som en utstrakt hånd til FM-lytterne og arenapublikummet.

Det betyr imidlertid ikke at bandet har mistet brodden, Black Mountain er definitivt ikke blitt noe feelgood hippie-band, og gir fremdeles langt sterkere assosiasjoner til Manson Family enn the Brady Bunch. Jeremy Schmidts eminente synth- og orgel-bidrag gjør at det alltid hviler en aura av mystikk og ondskap over musikken, og gir en særlig effektiv kontrast til de vakre og harmoniske duettene mellom McBean og co-vokalist Amber Webber på nydelige ballader som «Radiant Hearts» og «Sadie». Nettopp dette er kvintettens sterkeste kort, og gjør at de fremstår som mer enn et derivativt retro-band fanget i en svunnen tid, men det skader ikke at McBean i tillegg er en svært dyktig låtskriver og gitarist.

«Let Spirits Ride» understreker at bandet fremdeles har demoner i blodet, en frisk og forrykende stoner-jam fanget i kryssilden mellom Blue Cheer, Royal Trux og Dead Moon, mens drømmende »Old Fangs» og det tunge tittelsporet er de gode eksempler på sammenligningen jeg brukte innledningsvis. Albumet Wilderness Heart viser med all tydelighet at det er mulig å koke god suppe på gamle ingredienser, og er nærmest et must for alle som liker å lukke øynene, drømme seg tilbake til 70-tallet, og forestille seg at de cruiser nedover Santa Monica Boulevard på skateboard med vinden i håret, palmer i horisonten og ingenting å finne på.

Glenn Olsen

Tags: anmeldelse, black mountain, Glenn Olsen, Lydverket, plate, Wilderness Heart