En forstad er en forstad er en forstad er en forstad. Monotoni, tomhet og rastløshet for noen, trygghet, samhold og likhet for andre. Endeløse rekker av identiske hus og sammenklyngede betongblokker, golde lekeplasser, øde parkeringshus og nedlagte fritidsklubber, kjøpesenteret som samlingssted og en grell t-banestasjon som en havn mot verden. Fellestrekkene er ofte større enn forskjellene – på tvers av landegrenser og hele kontinenter.

Undertegnede vokste selv opp i en forstad, og temaene som gjennomsyrer det kanadiske syvkløverets tredje album treffer meg følgelig rett i hjertet, men bandets bredt anlagte indierock vil også mer enn å messe for menigheten. Etter å ha taklet tunge temaer som død og religion på foregående album, har Arcade Fire denne gangen rettet fokus mot noe mye viktigere, nemlig hvordan vi lever livene våre fra dag til dag.

Montreal-bandet strever ikke lenger like hardt for å gjøre seg selv viktige, nå vet det de at de allerede er det, og resultatet er et album som låter mindre anstrengt og mer avslappet enn tidligere, men hvor angsten, desperasjonen og kjedsomheten koker under overflaten. The Suburbs har mange av konseptalbumets kjennemerker, det er en musikalsk tolkning av forstadslivet, og akkurat som husene i forstaden lett kan forveksles, fremstår mange av sangene til forveksling like ved første møte, men det er bare til du blir bedre kjent med dem.

Det innledende tittelsporet slentrer tilsynelatende sorgløst av gårde, men Win Butlers hudløse tekst og stadig mer insisterende vokal står i skarp kontrast til den litt likegyldige melodien. Kontrasten blir enda større når «The Suburbs» glir sømløst over i «Ready to Start», hvor frykten for å stagnere bobler til overflaten, og en ulykkelig Butler erklærer «Now I’m ready to start» igjen og igjen. «The businessman drinks my blood/like the kids in our school said they would» mumler han livstrøtt, akkompagnert av melankolske synth-drypp og et trippende riff som åpenbart ikke kan rømme hverdagsmonotonien og den meningsløse jobben raskt nok.

Vekslende mellom resignasjon, desperasjon, angst, anger og stille aksept forsøker Arcade Fire etter beste evne å forsone seg med tilværelsens mange uutholdelige aspekter, og Montreal-bandet vinner mye sympati på å tone ned pekefingerviftingen og vekkelsesretorikken fra Neon Bible, til fordel for en nærere og mer personlig tilnærming. Musikken er også mer subtil, og låtene glir ofte nesten ubemerket over i hverandre, mens bandet vever et musikalsk lappeteppe av neondrapert rock, folk, glam, punk og disco, og selv om bestanddelene ofte er gjenkjennelig, er uttrykket helt og holdent særegent.

The Suburbs styrke og storhet ligger ikke nødvendigvis i spektakulære enkeltlåter, men først og fremst i detaljene som trer frem ved gjentatte besøk. I forførende melodier som gjemmer seg under den tilsynelatende hverdagslige overflaten, i innsiktsfulle og kloke tekster som man ofte må anstrenge seg litt ekstra for å høre, og i et album som til fulle utnytter formatets bredde og i sum søker å gå opp i en større helhet.

Hvordan plata vil stå seg over tid gjenstår å se, og å kalle den perfekt ville være en overdrivelse, men det er ingen tvil om dette er et beist av et ALBUM som gir rom for både fordypelse, entusiasme og ettertanke. «I used to think I was not like them/now I’m beginning to have doubts» synger Butler på «City With No Children» og er i overkant selvkritisk, innen moderne arena-rock er Arcade Fire nemlig fremdeles noe for seg selv.

«If I could have it back/all the time I’ve wasted/I would only waste it again/and again/and again» konkluderer Butler helt til slutt, jeg kunne ha sagt det samme til dem som måtte mene at denne plata er bortkastet tid.

Tags: arcade-fire, Glenn Olsen, rock, The Suburbs