Feil vei i regn og sludd.

N 83.34.500 W 76.10.00, onsdag 22. juni, dag 15

Da har vi vært på vei sørover i tre dager, og selv om det er litt rart å gå feil vei, så føles det helt riktig. Det er alltid vanskelig å ta slike avgjørelser, og man vil som regel gå å lure på om det man har gjort er rett. Slike tanker har også vi hatt de siste dagene, men samtidig så er vi så sikre på at dette var den rette avgjørelsen at vi tenker mindre og mindre på det.

Forholdene har virkelig blitt værre, og bare i løpet av de siste dagene har vi fått erfare dette. I dag har vi vasset gjennom store partier med åpne kulper og vassen snø, og Rune hadde vannet langt over knærne på det dypeste.

Dagen startet veldig trått, med et stort og rotete område med mye skruis. Utfordringen med skruisen nå er at den mer eller mindre ligger og flyter og beveger på seg, og mellom de store iskolossene ligger det mindre isbiter og snø som er vanskelig å gå på. I dag brukte vi over to og en halv time på de første 500 metrene. Det sier nok det meste om hvor vanskelig det var å ta seg fram i det området.

Midt på dagen kom vi til mer åpne områder der vi klarte å øke tempoet, så det var der vi gjorde distansen i dag. Det tar på både fysisk og psykisk å gå rundt blant de store skrugardene, og man må være på vakt i tilfelle de begynner å bevege seg. Da vi kom ut på de åpne områdene var det en lettelse å både kunne se hva som lå forran oss, og å slippe å tenke på bevegelse i underlaget.

Men åpne områder er også krevende. Så nå går vi mer eller mindre rett fram samme hva vi støter på. Der vi tidligere tok oss bryet med å gå rundt kulper og åpent vann, trasker vi rett gjennom nå. Vi er så våte uansett, så det spiller ingen rolle lengre. Men blir det mer vann og værre forhold nå, så må vi faktisk på med tørrdraktene for å klare å fortsette.

Uansett, nå har vi det godt og varmt igjen. Vi sitter med primusen mellom oss inne i teltet og nyter at vi er ferdig med arbeidsdagen. Det er både deilig og tilfredsstillende. I morgen er det meldt litt mindre vind, så da får vi bare håpe at terenget er snilt med oss.

Rune og Cecilie.