Den store spenningen i dag var om twin otteren kunne ta av fra Resolute Bay for å fly opp og hente oss ut fra Ward Hunt. I går blåste det stikker og stein i Resolute, så det så ikke helt bra ut, men i løpet av natta roet det seg ned, og nå har vi akurat fått beskjed om at flyet er på vei.

Her oppe er det nydelig sol, og passe varmt til at vi kan sitte og kose oss i hytteveggen. Om litt skal jeg servere Rune hjemelagde polkjeks. Disse stekte jeg før jeg reiste fra Norge i slutten av mai. En av forberedelsene til denne turen var at vi måtte ta med et par overraskelser hver, som den andre ikke skulle vite om. På den måten ville vi ha noe spesielt å se fram til på de dagene det var overraskelse. Siden vi ikke kom så langt, så har vi med noen av disse tilbake, og polkjeksen var en av mine, så da passer det bra å servere kjeks nå. Du finner oppskriften i bunnen av bloggen. Dette er en liten «teaser» til en turmatbok som kokken Esben Johansen og jeg skal gi ut sammen neste år, og der vil det komme flere oppskrifter på skikkelig god turmat som ikke er så alt for vanskelig å lage når man skal ut på tur.

I kveld kommer vi til å være tilbake i Resolute, og da passer det bra å avslutte turen sammen med dere her. Det har vært flott at så mange har fulgt med oss helt til slutt, selv om det ikke gikk som planlagt. Vi vil benytte anledningen til å ønske alle sammen en god sommer og så kan det være at det blir ny blogg fra ny tur om ikke så alt for lenge? I mellomtiden skal vi hjem og kose oss i sommervarmen.

En siste turhilsen fra Cecilie og Rune

Oppskrift på polkjeks
400 g smør
300 g sukker
300 g brunt sukker
4 egg
550 g hvetemel
2 ts. bakepulver
300 g hakket sjokolade (Walters mandel, helnøtt eller Crispo)

Smør og sukker røres hvit. Tilsett et og et egg.

Bland sammen resten av ingrediensene før du har egg og sukkerblandingen i litt etter litt.

Form deigen med en spiseskje(blir ca. 32 store kjeks) før du setter det på en smurt plate som stekes på 200c i ca. 12 minutter midt i ovnen. Avkjøles på rist.

Alle som har spilt Monopol, vet hva det betyr å rykke fram til start. Der venter det bonuser og goder, og det var akurat det som skjedde da vi kom til det som var vårt oprinnelige startpunkt, Ward Hunt Island.

For tre uker siden startet vi fra Cape Discovery etter at været her på Ward Hunt ikke var bra nok. I går kveld lå vi ca 6 km ute fra is-shelfen og så inn mot Ward Hunt. Været var bra så vi kunne både se at det var lite snø på øya, og vi så at det så bra ut forran oss. Tidligere på dagen hadde vi kjempet oss gjennom noen enorme skrugarder som holdt på å ta motet fra oss. En stund så det ut som om vi ikke skulle nå fram på enda en uke for det gikk så smått med oss, men så løste det seg plutselig opp og vi kunne gjøre tre km på kort tid.

Vi har jo vært vant til at utfordringene har blitt kastet på oss gjennom de siste ukene, men det så så bra ut det siste stykket inn mot land at vi regnet med at det skulle bli som en paradematsj  sammenlignet med tidligere dager. Der tok vi feil. Det ble en kamp helt til mål. De flotte flate partiene som lå forran oss var lumske og forederske. Under den fine hvite overflaten skjulte det seg issørpe og vann, akurat som før. Etter hvert ble det også store åpne vann, så vi fikk padlet litt, men stort sett så var det å vasse gjennom sørpa helt til det siste.

Så til bonusen. Da vi kom inn på fast grunn og nærmet oss basen på WHI så ble vi møtt av fem franske forskere. Vi hadde sett en twin otter over flystripa før vi la oss i går, og det var disse fem som hadde blit fløyet ut for å drive forskningsarbeid som vi hadde sett komme. De hadde hørt om oss, og nå kom de oss i møte med varm pizza. Snakk om mottakelse.

Forskerne, som har vært her regelmessig siden 1985, fortalte oss at de aldri hadde sett slike forhold som det er her oppe i år. Så mye vann og issørpe så tidlig på sommeren, har de aldri sett før.  De forteller oss også at gjennom de siste årene har de stadig funnet nye arter som tidligere ikke har trivdes så langt nord. Nå vokser de fram på grunn av at klimaet varmes opp. Tykkelsen på is-shelfen krymper, og er nå bare 20% av hva den var for 100 år siden. Denne utviklingen har akselerert de siste 10 årene, så det er liten tvil om at det skjer dramatiske ting her oppe.

Turen vår er snart ved veis ende. Det som skulle bli en reise mot nord, ble ikke helt det vi hadde håpet på, men når enden er god er vi allikevel utrolig glade for at det har gått så bra. Vi tror vi har opplevd mer enn vi har gjort på noen andre  turer vi har vært på, og selv om det ikke gikk som vi hadde planlagt og håpet på, så var vi også forberedt på at det kunne gå slik. Det var vanskelig å bestemme seg for å snu, men vi gjorde det eneste rette. Nå er vi utrolig glad for å ha fast grunn under beina igjen, og vi gleder oss utrolig mye til å kunne stå opp i morgen uten å måtte trampe rundt med isvann opp til knærne en hel dag. Nå reiser vi forhåpentligvis tilbake til Resolute i morgen, og så flyr vi videre til Ottawa og hjem til Norge. Vi regner med å lande i Oslo på mandag hvis alt går som planlagt. Vi kommer sikkert til å legge ut en blogg til fra Resolute, men så er det over for denne gang. Ha en god natt i Norge.

Cecilie og Rune

I løpet av de siste dagene har vi fått kjenne at vi er «til sjøs» så til de grader. Begge er sjøsyke, og vi føler at alt gynger under oss, og det gjør det jo faktisk også. Når vi bever oss fra flak til flak så er det slik at flakene ofte er så¨små at de duver og gynger når vi beveger oss over dem. I tillegg kan det jo være at havet beveger seg opp og ned i store dønninger samtidig som vi beveger oss. Dette ser vi ikke, men summen av gynging og bevegelse har i alle fall gjort at vi har gått rundt og vært sjøsyke de siste fire dagene. I går var det i tillegg havtåke som lå som tjukk grøt rundt oss. Vi kunne såvidt skinte sola gjennom tåka innimellom, men det ble aldri oppklaring.

Halvveis utpå dagen så vi plutselig et merkelig isflak som lå forran oss. Det høres kanskje litt rart ut at det finnes merkelige isflak her oppe, men nå har vi jo vært her i snart 3 uker, så vi begynner å bli vant til forholdene og hvordan isen ser ut. Det som lå forran oss så helt anderledes ut, og da vi bærmet oss så vi at det var et stort isflak som må ha brutt seg løs fra en isbre. Det var kompakt, stort og bestod av gammel solid is. Da vi klatret opp på det, så hadde vi for første gang på lang tid skikkelig solid underlag under beina. Etter at vi hadde krysset over dette flaket virket det som om dette var et skille, for på andre siden var isen mer sammenhengende enn den issørpa vi hadde vasset i før. Forholdene ble litt bedre selv om isflakene  var skremmende tynne innimellom. 

Vi klarte å legge 10,2 km bak oss i går, og da vi våknet i dag så var tåka forsvunnet som dugg for solen Ute er det blå himmel, sol og vindstille, så dette blir en bra dag. Vi ligger i rute og har ca 22 km igjen til Ward Hunt, så dette betyr at vi må gjøre litt over 10 km i dag også. Helst skal vi klare 12-13, så da får vi håpe at forholdene blir like bra som været er.

Cecilie og Rune

Det går smått med oss, og i dag brukte vi hele9,5 timer på 7 km. Det sier vel det meste om hvordan det er her? Isslaps, slush, vann og innimellom noen skrugarder. Altså alt som kan gjøre framdriften vår vanskelig. Grunnen til at vi har økt dagsetappene, og jobber lengre enn tidligere er at vi må prøve å komme oss tilbake til Ward Hunt til den 29.juni. Det er jo bare noen få dager til, og vi må legge ca 40 km bak ossi løpet av de neste fire dagene. Det håper vi at skal gå bra slik at vi slipper å vente ei uke på neste fly.

Vi merker at vi begynner å nærme oss land igjen for nå har fuglene begynt å dukke opp over oss, og det er hyggelig med litt flyvende besøk innimellom. Den som bare hadde hatt vinger

Dere skal få høre fra oss igjen rett over helga, og da håper vi at vi bare har et par mil igjen til Ward Hunt.

Cecilie og Rune

Da har vi vært på vei sørover i tre dager, og selv om det er litt rart å gå feil vei, så føles det helt riktig. Det er alltid vanskelig å ta slike avgjørelser, og man vil som regel gå å lure på om det man har gjort er rett. Slike tanker har også vi hatt de siste dagene, men samtidig så er vi så sikre på at dette var den rette avgjørelsen at vi tenker mindre og mindre på det.

Forholdene har virkelig blitt værre, og bare i løpet av de siste dagene har vi fått erfare dette. I dag har vi vasset gjennom store partier med åpne kulper og vassen snø, og Rune hadde vannet langt over knærne på det dypeste.

Dagen startet veldig trått, med et stort og rotete område med mye skruis. Utfordringen med skruisen nå er at den mer eller mindre ligger og flyter og beveger på seg, og mellom de store iskolossene ligger det mindre isbiter og snø som er vanskelig å gå på. I dag brukte vi over to og en halv time på de første 500 metrene. Det sier nok det meste om hvor vanskelig det var å ta seg fram i det området.

Midt på dagen kom vi til mer åpne områder der vi klarte å øke tempoet, så det var der vi gjorde distansen i dag. Det tar på både fysisk og psykisk å gå rundt blant de store skrugardene, og man må være på vakt i tilfelle de begynner å bevege seg. Da vi kom ut på de åpne områdene var det en lettelse å både kunne se hva som lå forran oss, og å slippe å tenke på bevegelse i underlaget.

Men åpne områder er også krevende. Så nå går vi mer eller mindre rett fram samme hva vi støter på. Der vi tidligere tok oss bryet med å gå rundt kulper og åpent vann, trasker vi rett gjennom nå. Vi er så våte uansett, så det spiller ingen rolle lengre. Men blir det mer vann og værre forhold nå, så må vi faktisk på med tørrdraktene for å klare å fortsette.

Uansett, nå har vi det godt og varmt igjen. Vi sitter med primusen mellom oss inne i teltet og nyter at vi er ferdig med arbeidsdagen. Det er både deilig og tilfredsstillende. I morgen er det meldt litt mindre vind, så da får vi bare håpe at terenget er snilt med oss.

Rune og Cecilie.

Da vi startet fra Cape Discovery den 7. juni, som er 13 dager siden, så viste vi at vi kom til å bruke lang tid på de første 100 kilometerne. Vi har begge vært her før så vi var også klar over at det ville bli veldig strabasiøst, og at forholdene kom til bli av en slik karakter at vi kom til å bli satt på mange prøver. Når vi ser tilbake på det vi har vært igjennom så langt, så er det fantastisk at vi har kommet oss så langt som vi har gjort, men vi har på langt nær kommet så langt som vi hadde håpet på og planlagt med.

Det er ingen stor hemmelighet at isforholdene på Polhavet er vanskelige i sommerhalvåret, og det er nok sikkert derfor at det knapt er noen som har prøvd dette før oss. Siden vi var klar over at vi kunne få dårlige isforhold, var vi innom Kongsberg Satellite Services og gjorde en avtale med dem før vi dro. De skulle gi oss litt informasjon ”fra oven” i form av satellittbilder, slik at vi kunne få beskjed om hvor råkene var. Tanken var at vi skulle bruke kanoene på råker som gikk i retningen nord-sør, og på den måten ta oss fram mer effektivt enn å gå på isen. Vi fikk se bilder av dette området fra tidligere år, og de viste at det var mange råker på Polhavet i sommerhalvåret. Det satellittbildene viser nå er så langt fra råker som man kan komme. Det er issørpe foran oss i mange hundre kilometer, og det ser ikke ut til at det skal endre seg nevneverdig med det første. Råkene uteblir.

Med den progresjonen vi har hatt den siste uka, der vi klarer å gjøre 8, 9 og kanskje 10 km på en lang arbeidsdag, så er dette bare halvparten av hva vi burde klare i denne fasen av turen. Selv om vi la på ytterligere to timer på arbeidsdagen, så ville vi maks klare å gjøre 12-13 km, men dette ville fortsatt være for lite.

Uframkommelig lengre nord

Vi hadde på forhånd laget en ganske romslig og etter vår mening realistisk tidsplan, men den er sprengt for lenge siden. Hvis vi fortsetter nordover nå, så kan konsekvensen være at vi setter i gang en redningsaksjon midt ute på Polhavet om 4-5 uker, og det ønsker vi ikke. Vi hadde en avtale med en isbryter om å møte dem på 90 grader nord den 27. juli. Dette ser vi at det er umulig å klare å oppnå, og da ser vi ingen annen utvei enn å snu, og returnere til Canada og fastlandet.

Det var ikke dette vi hadde håpet på da vi startet planleggingen for ett år siden, eller da vi stod ved starten for 13 dager siden, men nå da avgjørelsen er fattet så er vi ganske stolte over å ha kommet så langt som vi har gjort, og for å klare å ta den vanskelige avgjørelsen om å snu.

Nå skal vi kose oss videre på turen tilbake. Vi har mat og forsyninger nok til å komme oss tilbake uten å måtte stresse, og det kan hende at vi trenger både forsyningene og tida til fulle. Forholdene har blitt verre de siste dagene, og de områdene vi har tatt oss gjennom de siste ukene har nok både smeltet ytterligere og kan ha blitt vanskeligere å ta seg gjennom på vei tilbake. Dette betyr at vi sikkert kommer til å bruke lengre tid tilbake selv om kanoene er lettere.

Vi skal fortsette å blogge på vei tilbake til land, og håper at dere fortsatt vil følge med oss selv om vi går i feil retning. Da snakkes vi allerede i morgen håper vi.

Cecilie og Rune

Det blir en kort blogg i dag. Forholdene fortsetter å være vanskelige, og i dag gikk Rune igjennom helt opp til livet. Han hadde akurat klatret ut av kanoen og trodde at han stod på trygg grunn da han sank gjennom isen og snøen. Heldigvis hang han i kanoen, så da han merket at underlaget sviktet så holdt han seg fast og slapp å gåhelt under.

Det ble en våt dag for Rune resten av dagen, men selv om vi begge er våte, så er vi ikke kalde. Temperaturen gjør at vi får tilbake varmen forholdsvis fort. Det er bare å holde seg i bevegelse og jobbe videre, så kommer varmen tilbake.

Men underlaget er bare et «liksom-underlag». Det ser ut som is og snø, men når vi prøver å gå på det så synker vi gjennom unasett. Vi må nærmest dra skiene opp av sørpa for hvert steg vi tar, og det tærer på kreftene.

Nå sitter vi nok en gang i teltet vårt og koser oss med kaffe og varme, tørre og tykke sokker. Vi snakkes igjen om en dag eller to

Cecilie og Rune

PS: Vi hilser til Emil og «Bollen» som fylte år. Emil ble 20 og «Bollen» 33. Hipp-hipp hurra for brødrene til Cecilie !!

Nå har vi vært på tur i 10 dager, og det kjennes på kroppen. Vi har fått juling av både terrenget og utstyret, og dette gjør at vi føler oss litt mørbanket. Hendene har småsår som vi må stelle fint med, og vi plastrer og taperdem  for at det ikke skal gjøre så vondt. Som vi allerede har fortalt så er skoene våre allerede gjennomvåte, og siden de er gjennomtrukket av saltvann så er det umulig å få tørket dem. Selv om vi har tørre sokker når vi starter å gå om morgenen, så går det ikke mer enn to minutter før vi er våte på beina igjen, så dette er en del av hverdagen vår nå.

Da vi hadde gått ca 5 km i dag, så kom vi til en utrolig flott kulp som lå og speilet sola. Det var grått da vi la oss i går, men i løpet av morgenen forsvant skyene, og været ble helt fantastisk. Da vi kom fram til denne kulpen hadde vi allerede tatt av oss alle ytterklærne, og gikk bare i stilongsene og svettet. Det var så varmt at du nesten kunne ønske at det gikk an å kle av seg huden. Vi så på hverandre, og tok vi beslutningen like fort. Her skulle det bades. Vi slo camp, og i den steikende sola tok vi et avkjølende isbad. Det var utrolig deilig!

Nå sitter vi nybadet og fornøyde i teltet og er tørre og varme. I morgen fortsetter ferden nordover, og så håper vi at godværet holder seg.

Cecilie og Rune

Da har kanoene altså fått navn. Etter at de har fulgt oss i tykt og tynt nå i 8 dager, så var det på tide å bli personlig. Det er lettere å kommunisere med dem hvis de har et skikkelig navn. Min kano heter Klara Polara, og Rune har kalt sin opp etter en kjent tegneseriefigur, Pondus. Klara Polara er litt brei over rumpa, og så har hun en lang, spiss nese som hun stikker borti alt som kommer i hennes vei. Vi går og småprater med dem gfjennom dagen for å få dem til å gjøre det vi ønsker, nesten som å oppdra en hund

Ved en av råkene i dag så hadde jeg satt med oppi Klara, og alt pikkpakk og utstyr var lastet oppi. Jeg satt og ventet på Rune da Pondus kom som et prosjektil over isen og ut i vannet. Han traff Klara midtskips og holdt på å velte oss, men vi klarte heldigvis å holde balansen, og jeg slapp å bade.

Cecilie og Klara Polara i fri flyt over ei råk

Nå sitter vi i teltet igjen etter å ha gjort unna åtte timer hardt arbeid. Før vi går inn i teltet tømmer vi skoene for søle og saltvann. Alt er vått, så dette har vært standardprosedyre i flere dager nå. Underlaget vi går på har ikke blitt noe bedre, og selv med ski på beina så tråkker vi igjennom rett som det er, gjerne helt oppå leggen. Uten ski går vi gjennom til  skrittet, så vi har ikke noe valg, og skiene må være på stort sett hele tiden. Men før vi legger oss, så vil vi bare si at vi har det utrolig morsomt her oppe. Selv om føret er vanskelig, så er det så mange høydepunkter i løpet av dagen, der kanoturene topper det hele, og vi legger oss hver kveld med verdens beste følelse i kroppen, og ser fram til neste dag.

Cecilie og Rune

Etter at vi har hatt deilig sommersol og fint være i flere dager nå, så vi skyer i horisonten da vi la oss i går kveld. I dag våknet vi opp til alt det været som gjør en slik tur ekstra tung. Det var regn, tåke og white out, og generelt grått og uoversiktlig.

Bilde tatt ved starten av turen, på Cape Discovery.

Konsistensen i underlaget har også endret seg til det værre, så i dag har vi gått med våte bukser og sko stort sett hele dagen. Etter at det begynte å regne, og med mildvær i flere dager, har underlaget blitt mykere og det er nesten som å gå på våt sement. Dette gjør at vi får gjennomslag rett som det er, men siden det er varmegarder i lufta så klarer vi å holde varmen med ull innerst på kroppen.

I dag krysset vi fire råker, og som vanlig kunne vi starte med den første rett eter forkost. Uten kanoen på slep hadde vi hatt et kjempeproblem, for disse råkene er for lange til at man kan svømme over slik vi gjorde da vi var her sist. Nå ønsker vi egentliog at råkene skal være så brede og store som mulig slik at vi kan få utnyttet vannet til fulle.

Midt på dagen dukket det også opp en nyskjerrig sel forran oss. Han fulgte etter oss fra råk til råk, og det ble nesten som om vi var tre på tur en stund. Jeg prøvde å mate den, men den tok ikke sjansen på å nærme seg, så til slutt måtte Rune legge ned «anti-mate-sel-veto» for at vi skulle komme oss videre. Distansen ble til slutt 9,1 km, så det går fortsatt smått framover med oss.

Vi snakkes da

Cecilie