Trine Aandahl (Foto: Mattis Folkestad, NRK P3)

Trine Aandahl (Foto: Mattis Folkestad, NRK P3)

Aandahls år

Lydverkets redaksjon gir deg sine beste skiver, oversette perler og største nedturer fra året som gikk. I dag: Anmelder og journalist Trine Aandahl.

Skrevet av:
Publisert 21:15 22 desember, 2010

Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2010.

Lydverkets individuelle årsoppsummeringer vil bli publisert daglig fram til et stykke ut i romjula. I dag: Anmelder og journalist Trine Aandahl, som har latt Kvelertak, Erykah Badu, Robyn, The Besnard Lakes og Field Music prege det soniske året.

Årets beste plater:

1. Robyn – Body Talk

Jeg har forfektet Robyns popgenialitet gjennom hele 2010, og hun går seirende ut av året – til tross for at det er liten tvil om at det å slippe tre “album” (som i retrospekt vel heller bør regnes som EPer) på ett år var i overkant ambisiøst også for denne dama.
Uansett er Robyn popstjerna som ga 2010 en etterlengtet vitamininnsprøytning. Den lekne produksjonen, det høye tempoet og de drivende rytmene på Body Talk-samleren er en skarp, men perfekt, kontrast til de nære, såre og personlige tekstene.

Sett den på, og jeg danser mer enn gjerne alene.

Hør platen i Spotify eller Wimp (med kommentarspor)

2. Sufjan Stevens – The Age Of Adz

Er det noe 2010 har bevist, er det at den som venter på noe godt aldri venter forgjeves. Det skjedde med Robyn, og det skjedde med  Sufjan Stevens.
“.. her stiller skakke, fragmenterte beats og elastiske synthlyder seg opp side om side med stort anlagte arrangementer for kor, blåsere og strykere, med et resultat som minner fint lite om noe annet i popvirkeligheten anno 2010.”, skrev Marius Asp i sin anmeldelse, og det er vel den mest treffende måten å beskrive denne kolossen av et album på. The Age Of Adz er oppslukende, vakkert og trist – og på samme tid så vellaget at det er umulig å ikke bli glad av å høre på det.

Platen er ikke tilgjengelig i verken Spotify eller Wimp

3. Big Boi – Sir Lucious Left Foot… The Son Of Chico Dusty

En fest av et hiphopalbum; skittent, catchy, sexy, smart og uhyre velprodusert. Ex-outkasten har fått med blant andre Yelawolf, Janelle Monáe og T.I som et supplement til egen genialitet, og resultatet er upåklagelig. Høydepunktene er “Shutterbug”, “Tangerine” og “Fo Yo Sorrows” – men de øvrige tolv følger hakk i hæl. Arven fra Outkast kombineres med en voldsom nyskapenhet, og har resultert i et album som oppleves som mindblowing ved første lytt, og deretter bare vokser.

Hør platen i Spotify eller Wimp

4. Field Music – Field Music (Measure)

Den engelske kvartetten Field Music ser tilsynelatende ut til å være en sjenert gjeng, men musikken deres er overveldende. Gjennom 20 låter (som jeg i utgangspunktet som oftest synes er for mange for et album) serverer de poplåter som spenner fra ren eufori til bunnløs sorg; med grep fra rock, folk og prog, og en låtskriverteft av det sjeldne. Storheten i Field Music (Measure) tydeliggjøres av en bærende og klar vokal og et så komplett lydbilde at ingenting er overflødig, og man ikke savner noe som helst.

Hør platen i Spotify eller Wimp

Se Field Music live hos Lydverket

5. Erykah Badu – New Amerykah Part Two: Return Of The Ankh

Arven hun har videreført til sterke albumdebutanter som Janelle Monáe og Rox i år er grunn nok til å elske Erykah Badu, men nysoulens førstedame har også (nok en gang) laget et av årets nydeligste album. 13 år etter debuten og gjennombruddet Baduizm lyder nå snart 40 år gamle Erykah naturlig nok modnere, tryggere og visere – men .. Part Two har beholdt mye av varmen og nærheten som kjennetegner Baduizm. Kombinert med leken produksjon, velplasserte samplinger og en perfekt avveid veksling mellom fullstendig følelsesmessig blottlegging og en ekstrem kulhet sørget nettopp dét for at albumet boret seg inn i hjertet mitt allerede ved første gjennomlytting.

Hør platen i Spotify eller Wimp

Årets beste låter:

1. Best Coast – «Boyfriend»

En popperle så fuzzy, naiv og bittersøt at det er umulig å ikke falle for den.

2. Kanye West – «Runaway«

Jeg elsker kyniske Kanye når han viser seg som myk, nostalgisk og smått resignert – og denne låta er favoritten på fantastiske My Beautiful Dark Twisted Fantasy.

3. Delorean – «Real Love«

Essensen av sommer, formidlet i elektropopformat av mine favorittspanjoler:

Låta gjør seg enda bedre etter å ha blitt remikset av Deadboy:
Real Love (Deadboy Remix) by matadorrecs

4. Ariel Pink’s Haunted Graffiti – «Round And Round»

Eksentriske Ariel Pink redefinerte betegnelsen «storslagen pop» med denne.

5. Kvelertak – «Fossegrim»

Tre ekstremt fengende minutter fra Kvelertaks (helt velfortjent) ihjelhyllede debutalbum. Nytes aller helst i liveformat – som her, fra Lydverkets scene på Internasjonalen i Oslo:

Her er mine årsfavoritter samlet i ei relativt lang Spotifyliste.

Årets konsert:

2010 ble året da noen av de absolutte høydepunktene var så forskjellige som en gullrekke av Kvelertaks hardtslående show stilt opp mot den komplekse fiolinpopen Owen Pallett serverte på Øyanatt. Allikevel er det én opplevelse som står igjen uten sidestykke; nemlig søndagen i september da Susanne Sundfør entret scenen i Den Norske Opera. Å høre de mektige låtene fra årsferske The Brothel akkopagnert av strykere og Sundførs stødige backingband var ubeskrivelig vakkert.

Årets skuffelse:

En ting er at relativt ferske artister som Ariel Pink og Oskar Linnros (begge står bak to album jeg har spilt MYE i år) skuffer i liveformat. Konsertene deres på henholdsvis Øya og Blå var to desillusjonerende affærer, men helt fullt til å leve med. Men at Herbie Hancock, en av jazzens stødigste og mest respekterte, klarer å søle bort konserten sin på ellers høydepunktspekkede Moldejazz i det intetsigende Imagine-prosjektet han har stablet på beina på sine gamle dager, er verdt å felle en tåre for.

Årets overraskelse:

Øyeblikket da Lars Vaulars “Rett opp og ned” fylte headsetet mitt for første gang og sensommerdagen da en uventet EP fra Sufjan Stevens (“All Delighted People”) dumpet ned i postkassa viste seg begge å være overraskelser som skulle prege musikkåret i ytterst positiv grad. Det som var aller morsomst å oppdage var allikevel det kuriøse faktum at det er Thom Hell som skjuler seg bak alter-egoet “T-Cell”. Han har lagt vokal på den fantastiske låta “Solar Eclipse” fra oslobandet Pow Pows ellers instrumentelle synthpopperle Last Days On Earth - og i mine ører har han aldri hørtes bedre ut. Døm selv:

Pow Pow – «Solar Eclipse» feat. T-Cell by ThisIsPromotion

Årets mest oppskrytte:

Rick Ross – Teflon Don. Jeg må anstrenge meg for å høre lengre enn en tredjedel ut i skiva, og sliter med å innse den påståtte storheten ved denne plata. Ensformig, nasalt og… kjedelig.

Årets mest oversette:

Nevnte Erykah Badu hadde fortjent langt større oppmerksomhet for musikken, ikke bare fordi hun kledde seg naken i videoen til «Window Seat». Det bandet jeg aller mest unner flere å bli kjent med er allikevel det altfor oversette Montreal-bandet The Besnard Lakes, som helt ufortjent har havnet i skyggen av bysfrendene i Arcade Fire. The Besnard Lakes spiller svevende, teatralsk indierock, fyllt med vokalharmonier, lengsel og fuzz. I løpet av de siste sju åra har de gitt ut tre plater, og i forbindelse med slippet av årets The Besnard Lakes Are The Roaring Night spilte de blant annet en tidvis magisk konsert på Mono i Oslo.

Sjekk ut nydelige «Like The Ocean, Like The Innocent»:

The Besnard Lakes – Like The Ocean, Like The Innocent by The Wounded Jukebox

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Del "Aandahls år"
 

5 kommentarer på “Aandahls år”

  1. Kilden sier:

    Pen anmelder:-)

  2. Kolden sier:

    Fet liste! Er enig i nesten alt. Selv om både Best Coast og Robyn kunne vært blant de oppskrytte. Kult at du har med Erykah. Den har altfor få lagt skikkelig merke til.

  3. Karsten sier:

    Thou stall not question Herbie Hancock.

  4. TA sier:

    +1 på The Besnard Lakes som årets mest oversette. Utrolig fet plate!
    Men jeg synes også det er litt rart at ikke Owen Pallett sin Heartland er med på noens lister…

Legg igjen en kommentar