I år ble Moldejazz arrangert for femtiende gang; og siden den spede starten har festivalen blitt et sjangervariert knutepunkt-monster som for mange handler like mye om folkefest som jazz. Festivalen har fått kritikk for å satse for mye på store trekkplaster, men hadde i år en strengere jazzprofil enn på lenge, og klarte å tilby flere nye, spennende musikkopplevelser.

Været er jo alltid en utslagsgivende faktor på festival; og kanskje er det ekstreme regnværet en av grunnene til at sviktende billett- og ølsalg sendte Moldejazz 2010 inn i historiebøkene med underskudd. For festivallivet var seigt første halvdel av uka; innendørsscenene sikret noen gode konsertopplevelser, men det var de tre siste dagene jeg virkelig kommer til å huske i ettertid.

Det er fortsatt 40 festivaler igjen før festivalsommeren er over – sjekk ut Lydverkets Ultimate Festivalguide.

For min del ble Moldejazz en veldig annerledes festivaluke enn Hove, Oslo Live og  Øya – ja, jeg elsker populærmusikk, men det var deilig å få sjekket ut musikk i en smalere segment i løpet av sommeren også. Nå er jeg riktignok oppvokst i Molde, og har ennå ikke gått glipp av en eneste jazzfestival der oppe, så jeg er kanskje over gjennomsnittet interessert. Men også etter at lokalpatriotismen er lagt til side sitter jeg igjen med oppfatningen om at Moldejazz er en fin festival. Den bærer i stor grad preg av å bli arrangert i en småby hvor det skjer lite resten av året; gatene er fulle av folk som egentlig ikke er interesserte i det musikalske, men bare vil på folkefest. Det kan fort lage en litt slitsom og schizofren stemning; men det faktum at festivalen har overlevd femti år på det ufremkommelige nordvestlandet gir også et varsel om en sterk livsgnist og en genuin interesse både fra arrangørene og publikums side.

Nok snakk; under følger en oppsummering fra de seks dagene festivalen strekker seg over.

Her kan du lese en oppsummering av Slottsfjell og Øya.

Mandag

Mandag skulle vise seg å stå i verdensmusikkens tegn. Festivalen ble sparket i gang av en absurd seanse på Romsdalsmuseet, hvor Moldejazz’ har sin store utescene. Etter den offisielle åpningen med kulturministeren troppet japanske Shibusa Shirazu Orchestra opp på scenen, ikledd geisha- og sirkuskostymer. Et sammensurium av dansere og musikere; over  tjue mennesker på scenen, og musikk som tidvis kunne minne om 70-tallets Zappa, tidvis spilte storbandjazz og innimellom bikket mer mot calypso. Det var ganske spaca og iallfall ikke kjedelig, og et modig valg for en gratis konsert på dagtid å være. Mange i den middels interesserte tilskuerskaren forsvant ganske kjapt. Der er vel egentlig et kvalitetstegn – all musikken på en jazzfestival skal jo liksom ikke falle i smak hos alle.

Nils Petter Molvær, Moldejazz 2010 (Foto: Per Ole Hagen, NRK)

Trompetisten Nils Petter Molvær var såkalt artist in residence på Moldejazz i år. Det betyr – kort fortalt – at han i løpet av uka har holdt konserter med ganske vidt spenn, sammen med veldig forskjellige samarbeidspartnere. På festivalens første dag spilte han sammen med etiopiske Gigi; og viste seg absolutt verdig tilliten artist in residence-jobben fører med seg. Den kalde lyden av norske fjorder møtte afrikansk sangtradisjon, og spicet opp av litt elektronika ble konserten en ganske oppslukende opplevelse. Jeg var klar for mer, men kveldens plan om å sjekke ut hva Ane Bruns lillesøster Mari Kvien Brunvoll har å by på ble skrinlagt på grunn av lange køer.

Tirsdag

Dette var dagen da arrangørene trodde saksofonisten Sonny Rollins skulle fylle Romsdalsmuseet. 80 år gamle Rollins regnes – sammen med John Coltrane – som en av de viktigste stilskapende tenorsaxofonistene i moderne jazz, og på en jazzfestival skulle man tro at det ville trekke folk. Det er kanskje lett å skylde på regnet, for det høljet virkelig ned den dagen – men at det kun ble solgt 1500 billetter til en arena som kan huse 10.000 mennesker er bare pinlig.

Samme kveld som festivalens eldste var på scenen ble årets unge jazzhåp kåret; den klassiske jazzduoen Ferner/Juliusson stakk av med lanseringspakke, heder, ære og 100.000 kroner i konkurransen Jazzintro. Det kan du lese mer om her.

Onsdag

Moldejazzen byr hvert år på en eller flere artister som skal funke som trekkplaster på det brede lag av befolkningen. Tidligere har Stevie Wonder, Lauryn Hill, Bob Dylan og Leonard Cohen stått på utescenen; i år ble det satset på hiphop – Karpe Diem og Missy Elliott – for å nå ut til de mange og unge. Førsteplass på VG-lista og et godt liverykte viste seg å virke effektivt for Karpe. Jeg har aldri opplevd en våtere dag på festival (Ja, jeg var på Hove i 2007), men allikevel troppet folk opp. Gutta gjorde en god jobb  for å få med seg det seige og treige romsdalspublikummet, og funker utvilsomt i den folkelige settingen. Innimellom ble det imidertid for mye av det joviale; danse-/revy-/tullenummeret «Se hva Magdi kan» (der Magdi skal motbevise at han har blitt like kjedelig som Chirag påstår selv om han har forlovet seg) ble bare kleint og vondt. Men folk jublet, skremmende nok.

På forhånd var jeg ganske bekymret for hva slags form hiphopdivaen Missy Elliott kom til å være i, og det å være gjennomvåt allerede før konsertstart, kombinert med ekstremt lange handlekøer på området og laber mobildekning gjorde meg ikke akkurat lettere til sinns. Men humøret til Missy var det ingenting å si på; hun var glad, fornøyd og klar for å vise seg frem da hun overraskende nok entret scenen nokså presis. Konserten ble derimot bare en halvgod opplevelse – anmeldelsen kan du lese her. Kollega Christian Scharning var den eneste journalisten som fikk snakke med stjernen backstage, og de slo blant annet av en prat om hvordan det er å være hiphoper på jazzfestival:

Torsdag

2010 skulle bli det året da Moldejazz hadde flere utendørskonserter enn noensinne. Torsdag var det to gamle menn med legendestatus som skulle forenes mellom trærne på Romsdalsmuseet, og for første gang i løpet av festivalen fikk vi se et glimt av sola. Det var vel også det mest givende som skjedde der oppe denne kvelden. Joda, Jeff Beck har jo vært med i Yardbirds og greier (han ble riktignok kastet ut, men har utvilsomt gjort nytte for seg som gitarist), men jeg har aldri fattet den store interessen for han. Denne dagen ble spikeren i kista for mitt forhold til han. En eviglang gitarrunk uten noen særlig kommunikasjon er ikke spesielt givende, men jeg beit tenna sammen i påvente av mannen som skulle runde av torsdagens utekonsert; nemlig pianisten Herbie Hancock.

Jeff Beck, Moldejazz 2010 (Foto: Per Ole Hagen, NRK)

Hancock har en enorm katalog å vise til, men «The Imagine Project», som han har jobbet med den siste tida, har jeg viet lite oppmerksomhet. Da noen kompiser av meg fortalte at de hadde blitt skuffet sist han spilte i Molde bare fnyste jeg, og la forventningslista enda et par hakk høyere. Det skulle jeg ikke ha gjort; konserten startet dødsbra, mye fine basslinjer og deilig funk, men deretter mistet han det helt, og gled over i noe Live Aid/Lion King/heismusikk-aktige greier som så ut til å desillusjonere store deler av publikum – undertegnede inkludert.

Herbie Hancock, Moldejazz 2010 (Foto: Per Ole Hagen, NRK)

Jeg gikk hjem og gråt en skvett, både over den ekstreme skuffelsen og over det faktum at jeg gikk glipp av Ola Kvernberg og Joshua Redmans bestillingsverk «Liarbird» fordi det kræsjet med Herbie. Samtlige har skrytt av det i ettertid – og jeg krysser fingre og tær for at det settes opp på nytt eller gis ut i nær fremtid.

Heldigvis ble resten av kvelden bra. Puma, med ekstremt dyktige og produktive gitaristen Stian Westerhus i spissen, vant jazzintro for fire år siden. De har ikke spilt i Norge på to år, så denne konserten skulle fungere for slippfest for skiva de slapp tidligere i år. Det er ei absolutt interessant skive; jeg skal ikke skryte på meg å ha spilt den altfor mye, men nok til at jeg gledet meg til konserten. Og det med god grunn! Synth-, trommer- og gitartrioen hadde meg seg en lysrigg av epileptiske dimensjoner, og serverte en eksperimentell og oppslukende konsert full av looping og leking.

Puma, Moldejazz 2010. (Foto: Svennevenn/Flickr/CC)

Jeg stakk fra konserten med Puma etter en liten time; ryktene tilsa nemlig at en av årets beste konserter kom til å finne sted på Kulturhuset litt lengre opp i bakken. Det ryktet hadde tydeligvis spredt seg; foran det ganske lille konsertstedet var det flere hundre meter lang kø. Inne i huset ventet den legendariske trommisen Zigaboo Modeliste fra funkbandet The Meters sammen med Øystein Greni, Nikolai Eilertsen, David Wallumrød og Erik Holm.  De har et nytt samarbeid på trappene, og det skulle vise seg å være fett. Dansbart, groovy, og ekstremt fengende; jeg blir alltid imponert over dem som klarer å synge samtidig som de trakterer et trommesett, og Zigaboos innsats ble intet unntak. Da han i tillegg fremsto som en karismatisk og sympatisk fyr ble opplevelsen ganske fullkommen. Dessuten var det veldig gøy å se Øystein Greni i et prosjekt der han verken var den største stjernen eller midtpunktet. Kommende fredag spiller den samme gjengen på Rockefeller – er du i Oslo er det absolutt noe å få med seg.

Zigaboo Modeliste, Moldejazz 2010 (Foto: Per Ole Hagen, NRK)

Fredag

Festivallivet i Molde ble litt mindre tyngende mot slutten av uka. Plutselig var det sol, og klart for nok en utekonsert på Romsdalsmuseet – denne gang i trønderske tonearter. Motorpsycho har vært med i  spennende samarbeid på festivalen tidligere også, blant andre sammen med Jaga Jazzist og Øyvind Brandsegg. I år sto Trondheim Jazzorkester og Trondheimssolistene for tur, og det digre ensemblet bød på improvisasjon, jazzrock og prog – stødig anført av komponist Ståle Storløkken. De eksklusive samarbeidskonsertene er noe av det som gjør Moldejazz spennende. Neste år er det gitarist Stian Westerhus som skal presentere et samarbeidsprosjekt med Trondheim Jazzorkester; i forkant av denne konserten ble han nemlig utpekt til årets jazzstipendiat.

På samme måte som de har en artist in residence, hadde Moldejazz i år en «label in residence» – nemlig Rune Grammofon. Det oslobaserte plateselskapet står bak utgivelsene til en rekke av bandene som spilte på festivalen – blant andre Bushman’s Revenge som spilte fredag kveld. Trioen spiller tung gitarjazz – gitarist Even Helte Hermansen spiller også i Shining, og det er lett å høre likhetstrekk mellom de to banda. Allikevel har Bushman’s Revenge et mye mer nedstrippa og renere lydbilde med bare gitar, trommer og bass. De har gitt ut to plater, og de som troppet opp på konserten i Molde fikk med seg en suggerende og intens konsert.

Lørdag

Når jeg kikker på mengden av tekst over her, skjønner jeg hvor lang jazzfestivalen i Molde faktisk er. Allikevel var jeg klar for mer på festivalens siste dag, og første stopp ble Espen Eriksen Trio. Siden Eriksen himself er en kollega fra NRK bør jeg vel ikke skryte for uhemmet av konserten; men at nydelig, klassisk pianojazz gjorde seg etter ei uke på festival kan ikke legges skjul på. Innimellom er det fantastisk deilig å kunne sitte og nyte en konsert i stedet for å stå; og dette var en av de gangene.

Den gode vibben fortsatte i samme lokale utover kvelden – allerede nevnte Stian Westerhus skulle nok en gang vise hva han er god for. Denne gangen sammen med en av landets fremste vokalimprovisatører; nemlig Sidsel Endresen. Den timelange konserten ble en David Lynch-aktig seanse med tourettes-liknende utgreiinger fra Endresen og eksperimentell gitarimpro fra Westerhus. Høres det sært ut, sier du? Ja – det var sært, men på en fantastisk måte. Utrolig oppslukende og interessant, og et verdig punktum for ei uke som når alt kommer til alt skal dreie seg om en eksperimentell og improviserende sjanger.

Stian Westerhus, Moldejazz 2010 (Foto: Per Ole Hagen, NRK)

Tags: bushman's revenge, ferner/juliusson, gigi, herbie hancock, jazz, jeff beck, Karpe Diem, Missy Elliott, moldejazz, Nils Petter Molvær, puma, Rune Grammofon, shining, sonny rollins, Stian Westerhus, zigaboo modeliste, øystein greni