Det er naturlig å anta at en 27-åring med bakgrunn fra Snook og Maskinen, med en ulmende popperle av en plate i bagasjen skulle klare å levere et liveshow med en viss råhet og snert. Låtmaterialet på Oskar Linnros’ solodebut Vilja Bli er nemlig fint, men tidvis tamt produsert – men man skulle tro at følelsen av at han sparer på kruttet forsvant med en gang mannen satte sine ben på en scene. Vel. Den gang ei.

Den timelange seansen på Blå onsdag kveld blir først og fremst en demonstrasjon i hvilke valg Linnros har gjort feil. En av feilene Linnros gjør er valget av backingband. To trommesett, bass, gitar, cello og tangenter – det kunne blitt bra; men høres i stedet kjedelig og uinspirert ut. Et annet åpenbart merkelig element er hvor lite den übersvenske, velfriserte og sjarmerende smilende mannen gjør ut av låtene sine. De har jo, som nevnt, et potensiale – og de få gangene Linnros og bandet drar på skikkelig og klubber opp de mest dansbare låtene fra Vilja Bli høres det fett ut. Desverre skjer det altfor sjeldent; det meste av konserten er en fremvisning i døll pop som ikke fester seg. Linnros er åpenbart nervøs; og det fører til at han ikke klarer å formidle den popmelodiske teften og energien som definitvt finnes langt der inne et sted.

Klientellet på Blå ser imidlertid ut til å kose seg; takket være sin ulastelige, übersvenske look og sjarmerende smil og kommentarer mellom låtene varmer Linnros både partysvensker og oslogirls. Innimellom finner man også et dusin av de hippeste hippe, samt en dæsj av de som har oppdaget Linnros gjennom spillelisting på P1; og den schizofrene publikumsmassen er vel også et greit hint om at Linnros burde bestemme seg for hvem han egentlig vil nå ut til og fokusere noe tydeligere, i en eller annen retning. Nå faller han nemlig pladask mellom alle stolene som finnes – og var visst ikke min nye favorittsvenske allikevel.

Tags: Blå, Bli, konsert, oskar linnros, Terningkast 3, trine aandahl, Vilja