Mye har skjedd med oslobandet Pow Pow etter debuten med Leaving Las Palmas i 2007. Ikke bare har de bygget seg opp et rykte som et av landets mest spennende liveband; de har også trukket ut alle de beste elementene både fra debutskiva og konsertene sine, og kokt det sammen til det som utvilsomt er en av 2010s beste norske plater. Last Days On Earth er en uhyre velprodusert gitar- og synthdrevet instrumentalfest som kan – og bør - ta pusten fra alle.

På Last Days On Earth har Pow Pow bygget et helt eget univers – i ordets rette forstand. Låttitler som «Genesis», «Phobos», «Apollo» og ikke minst tittelsporet bygger forventninger om noe storslagent; og nettopp space- og progrockinnflytelsen er åpenbar. Det lille som finnes av vokal på skiva (med unntak av ”Solar Eclipse” hvor T-Cell/Thom Hell gjester) er koringer som bygger opp under de episke og svevende partiene. Det bikker heller aldri over til å bli cheesy; låtene er i hovedsak sprudlende og kjappe.

Det er lett å avfeie en 45 minutter lang plate som kun har én vokaldrevet låt som noe for de spesielt interesserte. Pow Pow makter derimot å gjøre musikken sin spiselig og fengende på en helt unik måte; samtidig som den er kompleks og interessant er den dansbar og umiddelbar. Det er nærliggende å trekke paralleller til Röyksopp – både til deres blodferske perle Senior og til tidligere arbeid i Melody A.M-landskapet.  Pow Pow har knekt koden om hvordan man kan være nyskapende og kreative samtidig som man skaper ekstremt fengende popmusikk kun ved hjelp av instrumenter - og har skapt et univers som er perfekt å rømme inn i når høsten setter inn for fullt.

Tags: anmeldelse, last days on earth, Lydverket, plate, pow pow, Terningkast 5, trine aandahl