Fem kanoer glir stille oppover den mørkeblå elva innhyllet i gyllengule høstfarger. Ingen grenser nyter de siste dagene med svensk natur.
De neste tre dagene tilbringer Lars Monsen og Ingen grenser-deltakerne i kano p vei opp elva Valldajåhka. Det er en blikkstille elv, som varierer mellom ti og femti meter i bredde. Helt inntil bredden vokser tett bjørkeskog med høstgult løv – dette må være svensk natur på sitt fineste! Snart er det imidlertid ikke lenger snakk om svensk natur – norskegrensa er bare noen få mil unna.
Dagen startet ikke særlig idyllisk, nemlig med bushing. Ekspedisjonen måtte passere forbi tre-fire stryk til fots før de kunne sette seg i kanoene. Dermed var de ikke i gang før 14.30-tida. Lars Monsen padler med Tare, i de andre fire kanoene sitter Suzanna og Aleksander, Grethe og Siv, Per Christian og Kjell, Geir Arne og Frode. Frode har latt seg inspirere av sin enarmede «kollega» Kjell og har snudd seg rundt i kanoen slik at han ror i stedet for å padle. Forandring fryder.
Etter omkring en mil med padling sier ekspedisjonsleder Monsen at nok er nok. Det er på tide å rulle inn årene og slå leir. Snart knitrer og spraker leirbålet for 25. dag på rad. Flere av deltakerne snakker om hvordan det skal bli å komme tilbake til hverdagen sin. De fleste både gleder og gruer seg, men Tare er klar i sin sak:
– Jeg vil ikke komme fram, jeg vil at dette bare skal fortsette og vare, sier han.