Frode forteller om hjemkomsten

Turen var en stor opplevelse med mange, flotte naturopplevelser, i et område jeg aldri ville fått oppleve uten Ingen grenser. Det er ganske rart å tenke på at med så mange mennesker, inklusive TV-crew, lydfolk, sikkerhetsansvarlig og oss deltakere sammen på tur i 1 måned – under til tider ekstreme forhold – så var det ikke én person jeg ikke likte. Det sier noe om hvilke folk som var på denne ekspedisjonen – POSITIVE MENNESKER!!!!!!!!!

Jeg opplevde et utrolig godt samhold der vi måtte hjelpe hverandre for å i det hele tatt klare å gjennomføre alle 480 km. For meg ble starten ganske tøff, med mye padling i kano. Det ble litt i tøffeste laget for en høyrearm som ofte er blitt overbelastet, og som ofte fører til betennelse. Det gikk heldigvis bra og jeg husker det var godt å få begynne å bruke beina. Men det ble jo også knallharde etapper, særlig over det første fjellet. Mye draing av rullestol i – for rullestol – EKSTREME forhold, gjorde at det ble stor belastning for knærne. Men med «verdens flotteste lege» og litt bandasje var det bare å gi jernet.

Å få kjøre med hundene var utrolig morsomt og de fire dagene vil jeg huske for alltid. «Jokkmokkguiderna» var jo, som alle andre vi har møtt på turen, kjempeflotte mennesker. De lærte oss det vi trengte for å kjøre hundespann. Og det å sove ute, stå opp kl 03.00 på natta og starte kjøring med hundespann kl 05.00 på morgenen var stort.
Å bli kjent med Lars Monsen personlig – og ikke bare gjennom TV-skjermen – var også en stor opplevelse! Han var faktisk triveligere enn jeg hadde forventet. En stor MANN!

Av enkeltepisoder jeg husker godt kommer jeg ikke utenom den natta på Saltoluokta der jeg sov på samme rom som Tare. Vi hadde jo drukket noen øl til maten på kvelden og han måtte jo tisse på natta. Men på do var det opptatt – der satt Per Christian – og som Tare sa: «Veinta læææng»! Tare hadde gått frem og tilbake i gangen lenge da han kommer inn på rommet og prøver å vekke meg. Det klarer han ikke første gang, og han åpner vinduet for å tisse ut der (det er over 3 meter rett ned). Uten syn og uten hørsel og med dårlig balanse begynner Tare å bli passe desperat når han roper navnet mitt det høyeste han kan: «Frode æ må pess». Jeg ser jo at han holder på å miste balansen og ser hans venstre hånd prøve å treffe vinduskarmen, men er på tur ut vinduet… Jeg setter rekord i å ta seg ned fra 2. etg i køyeseng og får tatt tak i nakken på han før han går ut vinduet. Det var nære på Tare! At han tisset litt i capsen min, får så være.

Å komme hjem var nydelig! Å treffe familien etter en hel måned hjemmefra var kjempegodt. Kona hadde laget en nydelig viltgryte og kjøpt en supergod rødvin som passet perfekt til, den kvelden jeg kom hjem. Det å få ligge i sin egen seng etter 30 netter i lavvo var flott, og det å få sitte på en vanlig WC var heller ikke å forakte.
Kroppen føltes tom i de første dagene og jeg var faktisk sliten etter en times gåtur med bikkja Victor.

Har vært flere turer både i skauen og på fjellet etter jeg kom hjem – både i Mjøndalen, Trøndelag og Lødingen (der tok jeg to torsker på søndag, på 3 og 5 kg!) Og det blir flere når jeg kommer hjem til kona og barna (er på jobb nå). Lysten på friluftsliv og turer i skog og mark er bare blitt større!

Frode Bergquist