Elin forteller om hjemkomsten

Siden jeg var en av de uheldige som ble skadet underveis, og ikke fikk med meg hele turen, blei hjemkomsten noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg. Alt var tungt. Gang på gang gjennomgikk jeg hvordan jeg kunne være så dum å falle oppå mitt eget kne og attpåtil på et flatt golv den eneste gangen vi opplevde luksusen med å sove og slappe av innendørs (Saltoluokta), selv om det var et hendelig uhell!

Aldri vært så langt nede

Jeg tror aldri jeg har vært så langt nede (med ett unntak: da jeg fikk MS-diagnosen). Jeg hadde aldri forstilt meg at noe slikt kunne skje og tenkte at hvis jeg måtte dra hjem, ville det være pga. sykdommen. Jeg har følt og føler fortsatt til en viss grad at jeg har mislykkes siden jeg ikke kom ”i mål”. Dette til tross for at både familie og venner har fortalt meg hvor fantastisk og tøff de synes jeg har vært, og hvor fantastisk mye jeg har fått oppleve! Men det har liksom ikke sunket inn. Jeg klarte det ikke – jeg mislyktes!

Vel, en ting er følelsene, en annen ting er fornuften. Og den har fortalt meg klart og tydelig at jeg ikke kunne fortsatt turen, verken for min egen del eller av hensyn til de andre. Og nå omsider kan jeg begynne å glede meg over alt jeg har fått være med på: Jeg var 1 av over 400 som i det hele tatt fikk mulighet til å være med på turen. Jeg fikk treffe mange fantastiske mennesker (selvfølgelig Lars inkludert) som lærte meg mye, både på det personlige og det praktiske plan (ja. en 55-åring kan faktisk lære nye ting!). Jeg lærte meg sjøl bedre å kjenne (noe som av og til gjorde vondt), jeg opplevde at det går an å være våt, møkkete og kald og likevel trives, og jeg fant ut at det jeg savnet mest var en ordentlig do!

Naturlopplevelser i kø

Naturopplevelsene sto i kø: det var padling og roing på stille og litt mindre stille elver og vann; slit opp og ned av bakker, med humping over stein og lyngtuer; grusveier og skogsveier; ” bushing” med framdrift på 200 m i timen, hundekjøring både natterstid og på dagen, strålende vær, pøsende regn, vind og kulde. Og så en leirplass med sprakende bål, mat og prat, og til slutt en velfortjent søvn i lavvoen.

Da jeg snakket med ei av døtrene mine om at jeg følte meg mislykket fordi jeg ikke krysset mållinjen, kom hun med følgende visdomsord: «Jammen, mamma, den mållinjen var jo bare et punkt, et sted – hva med målene du hadde satt deg for turen?». Dermed satte hun tingene på plass, for hva var mine mål? Jeg skulle vise at folk som lider av MS kan klare mye, mye mer enn mange tror og jeg skulle nå fjellet.

Oppnådde jeg målene, lyktes jeg? Ja, jeg gjorde det. Jeg har fått tilbakemeldinger fra folk som har fulgt med på web’en, og jeg er sikker på at når folk ser filmen, vil de også si det samme: «Jeg hadde ikke trodd at folk med en slik sykdom kunne klare å være med på en så tøff tur.»

Og hva med fjellet, nådde jeg det? Ja, og det blei min største opplevelse. For en som alltid har vært glad i fjellet (og som nå ikke kan komme ordentlig på fjellet utenom på skikjelke på vinteren), var det å følge fjellsidene (som jeg for øvrig syntes lignet fjell på Svalbard, selv om jeg bare har sett film/bilder derfra), se fjellfargene, nyte lufta, kjenne på fjellstillheten og skue himmelen over oss – det var nesten som paradis på jord.

Jeg kommer aldri til å glemme opplevelsene på ekspedisjonen, og hadde jeg fått en ny mulighet, hadde jeg sagt ja med en gang!

Elin Aa