Erik forteller om hjemkomsten

Fra den dagen budskapet kom om at jeg var en av de 11 utvalgte gikk det en vanvittig iling gjennom hele kroppen og allerede da startet ekspedisjonen mentalt for min del.
Jeg tenkte og fokuserte ene og alene på dette og var som et forventningsfullt barn på lillejuleaften. Selve oppladningen til turen er for meg vel så viktig å få med fordi den er med på å gjøre turen til en «pakke på selveste julaften» som du har vært svært spent på i lang tid i forkant.

Åpningen av gaver startet jo allerede første dagen da vi ankom vår første leir i Luleå hvor vi fikk hver vår «forundringspakke av julenissen». Så var moroa i gang!

God kjemi

Alt var nytt og spennende med både deltakere, filmcrew, støtteapparat og ikke minst møtet med Lars Monsen! Det ble utrolig mange inntrykk å fordøye den kvelden i «ei altfor lita trakt». Sammensetninga av gruppa fortjener all mulig ros og det viste seg også at vi gikk meget godt overens jevnt over, dog noen med bedre kjemi enn andre men slik vil det alltid være.

Tøffe tak og grensesprengende utfordringer opplevde jeg hver dag, men med solid middag og bålkosen om kvelden som høydepunkt var det verdt å stå på for. Det er utrolig å merke hvor mye man satte pris på de enkle tingene etter hvert som dagene gikk og allikevel hadde jeg det så godt med meg sjøl. Jeg synes også det var godt å kjenne skikkelig sult på kroppen, det er bare sunt i vår stappmette del av verden. Dette høres kanskje gammalmodig ut, men jeg mener det virkelig!

Gode minner

Jeg sitter igjen med en ryggsekk stappfull av gode minner og erfaringer. Selvfølgelig var det også noen tunge stunder og «støy» du gjerne kunne vært foruten, men det er heldigvis de gode øyeblikkene du husker. Et av de jeg husker best er leiren ved elva (der jeg ble intervjuet om «peketomlene» mine). Det var en helt utrolig vakker plass der bålkosen etter en lang dag var akkurat sånn som jeg hadde drømt om før ekspedisjonen, god mat med god stemning rundt bålet, dybdesamtaler med enkelte, sitte helt alene ved bålet når alle har lagt seg og bare nyte stillheten, flammene og den trolske stemninga, og i tillegg få sove ute under åpen himmel ved siden av «makker’n» – da er det godt å vara «tæl»!

Den verste nedturen kom på sykehuset i Gällivare, jeg lå i sykesenga og følte bare en uendelig tomhet, et slags vakuum, jeg klarte ikke å glede meg over noe. Å komme hjem var todelt for meg. Helt jævlig, men også utrolig glad over å se jentene mine igjen! Mentalt var jeg ennå med på turen helt frem til mål lørdag den 19. september 2009.

Erik Normann