I vant ånd sender vi vårt anmelderkorps til de største og viktigste musikkfestivalene i Norge hver eneste sommer. Dermed var både penner og fotoapparater fra P3 til stede under den tiende Slottsfjellfestivalen, som tok sted i Tønsberg i helgen. Øverst i saken kan du godte deg med alle de magiske bildene vår fotograf Kim Erlandsen tok under festivalen, mens du nedenfor leser alle våre anmeldelser, skrevet av Kim Klev, Marie Komissar og Trine Aandahl. I tillegg kan du lese vårt intervju med selverklært bad-guy-gone-good Frank Carter og hans makker Jim Carroll i Pure Love.

Intervju: Pure Love

I fjor kom nyheten om at Frank Carter hadde bestemt seg for å slutte som vokalist i Gallows. For i motsetning til resten av bandets ønske om å fortsette i hardcore-leiet ville den tatoverte rødtoppen lage klassisk rock med simple riff og store melodier. Løsningen fant han i sammen med det tidligere Hope Conspiracy-medlemmet Jim Carroll i duoen Pure Love.

– Jeg ble lei av å gjøre de samme sakene om og om igjen. Skal man hate for alltid kommer man kun til å få det samme i retur. Så, ja, jeg er lei av å synge om hat. Livet er for kort til å fortsette å kaste skit på alle sammen, forteller Carter.

Les hele intervjuet: Møkk lei av å synge om hat

Frank Carter og Jim Carroll i Pure Love intervjues under Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: Alina Devecerski

Sammen med sin kvinnelige trommis og DJ, sistnevnte noe av det stiveste og mest malplasserte jeg noen gang har sett på en scene, går hun på til “Marathon”. Låta er som mesteparten av materialet hennes bygget over samme lest som hiten hennes, altså Familjen-inspirert elektropop, og som alle tilstede nok hadde kunnet om de hadde hørt den et par ganger før.

Les hele anmeldelsen: One Hit Alina (2/6)

Anmeldelse: Promise & The Monster

Bandet er kanskje beskjedne, men langt fra uvennlige: frontkvinnen skyter blant annet inn “tack, mina kära vänner” før siste låt, mens de tar med knusende ro at et kutt litt over midtveis blir drept av feedback-trøbbel.

Det er ofte veldig fint, men aldri overveldende, det de interesserte som er igjen til slutt kan si at de har opplevd ved Tårnlunden. Til dét blir selv en liten scene som dette for åpen og for lite intim en torsdag ettermiddag i Tønsberg.

Les hele anmeldelsen: Lovsang på fjelltoppen (4/6)

Promise & The Monster på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: Gabrielle

At Gabrielle fikk gjennombruddet med Mildt Sagt etter passerte 25, kan kun ha vært en fordel. Både på albumet og på Slottsfjell møter vi en modnet artist som har brukt tid til å finne et uttrykk som passer nettopp henne.

Kombinasjonen av den uvanlig sterke, r&b-aktige vokalen, den harde, elektroniske musikken, gode tekster på norsk med stor gjenkjennelsesfaktor, og Gabrielles fremtoning som en blanding av diva og rebell gir oss en unik artist – som definitivt er et etterlengtet og friskt tilskuddd til norsk musikkscene. 27-åringen er unik, og vi trenger flere damer av slikt kaliber.

Les hele anmeldelsen: Henda opp for Gabrielle (5/6)

Gabrielle på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: Charli XCX

På scenen er Aitchinson nemlig kledd i sort spandextights og sports-BH – det kan se ut som om hun har kommet løpende rett fra en aerobictime litt utenom det vanlige. Det viser seg riktignok å være et ganske fornuftig valg, for hun danser som det står om livet til ypperlige kutt som “Stay Away”, “Nuclear Years” og nylåta “Dreams”.

Charli XCXs energinivå til tross: hennes to medhjelpere – én fyr bak de elektroniske trommene, en annen bak keyboardet – fremstår svært malplasserte. Det er nemlig noe som skjærer seg mellom Atchinson og hennes oljetyggegummipop og disse to totalt uinteressante bandmedlemmene. Det er klart at hun skal stå i sentrum for alt det er verdt, men sceneshowet hadde sannsynligvis føltes mer rett om treneren også fikk noen andre til å delta i aerobictimen.

Les hele anmeldelsen: En aerobic time i skitten (4/6)

Charli XCX på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: Maverick Sabre

Det er klart at bassen – sammen med Mavericks patoisbefengte stemme – har fått den dominerende plassen i livelydbildet. Dermed blir en i overkant tung versjon av “These Days” heller masete. Med tanke på hvor sterkt Sabre og bandet fremfører resten av settet er dette er imidlertid lett å tilgi.

Tross disse feilskjærene er det umulig å ikke kjenne gåsehuden krible idet sola og de grå skyene plasseres perfekt på himmelen, og solskinnet når Slottsfjellet for første gang for dagen – akkurat idet Sabre runder av til linjene “I need sunshine/I need angels/I need something good” fra “I Need”. For selv om Michael Stafford, som oss, gjør sine menneskelige feil: Øyeblikk som dette er nesten til å bli religiøs av.

Les hele anmeldelsen: Sønn av solen (5/6)

Maverick Sabre på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: Seigmen

Det er tydelig at Seigmen har forberedt seg godt til jubileumskonserten. Rent teknisk låter de stort sett bra, til tross for noe sur vokal her og der, og et par feilslåtte koringer. Ikke stort annerledes enn for tjue år siden, vil jeg tro. Allikevel har konserten noe plastisk over seg. Den rører ikke hele veien – men slår til nå og da; “Metropolis” halvveis ute i konserten er et overbevisende høydepunkt.

Selv om Seigmen per nå er et helt uaktuelt band, prøver de å gjøre konserten til mer enn en mimrestundt om gamle dager. De dytter rett og slett så mange elementer inn i den halvannen time lange konserten at det blir alt, alt for mye.

Les hele anmeldelsen: Pompøse menn (3/6)

Seigmen på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: Wolfmother

Når de prøver, leverer Wolfmother brukbart. Groove, tøffe riff og fengende og sterke låter gjør at enkelte låter står fint fram. “Woman” er fremdeles høydepunktet – og alt i alt er det låtene fra første album som funker best. Det virker det som om bandet selv er klar over – og prøver å flytte fokus fra.

Allikevel blir konserten ensformig og tam. Bandet roter seg bort – blant annet i en lite givende, altfor lang versjon av “New Moon Rising” og meningsløs jamming. Kanskje kan det ha noe med jointen som går rundt på scena å gjøre.

Les hele anmeldelsen: Klovn i ulveklær (3/6)

Wolfmother på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: Tortoise

De gjør seg også klart best – i alle fall lettest fordøyelige – når de velger å sveve rundt i seige kosmosgrooves, og ikke lar jazzinfluensene ta helt overhånd. Dette er særlig elskverdig under de to første kuttene, samt da bandet mot slutten jammer fra seg en ti minutter lang låt på progressivt vis.

Det skal uansett ikke være umulig å krangle seg til at et sett som varer i overkant av én time kan bli litt i meste laget når ikke absolutt alt ligger til rette for en konsert av denne typen. For det blir nemlig lett for andre enn den musikkutdannede publikumskjernen å falle litt av når Tortoise bruker mesteparten av tiden midtveis på å spille sine mest komplekse stykker.

Les hele anmeldelsen: Den viktige musikktimen (4/6)

Tortoise på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: Timbuktu & Damn!

Takket være eminente Damn! og deres kraftfulle, funky uttrykk – blåserrekken må nevnes spesielt – blir konserten en så helhetlig og musikalsk spennende rundtur i Timbuktus backkatalog at de mindre kjente låtene ikke står tilbake for folkekjære perler som ”Alla vil till himmelen” og ”Det löser sig”. Det er spesielt gledelig at norgesvennen drar fram ”The botten is nådd” fra 2003 – en av sine beste låter, allerede som låt nummer tre under konserten.

Les hele anmeldelsen: Vellykket publikumsfrieri (5/6)

Timbuktu & Damn! på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: Chase & Status

Det er tidvis vanskelig å skille mellom om folk er gærne fordi de digger det eller fordi MC Rage ber dem om å være det. For den uinnvidde er det nok ikke lett å skjønne at det er de to som nesten står mørklagt som faktisk er headlinerne, der de spiller på synth, skrur på knotter og kjører ut de forhåndsinnspilte vokalsporene. For den delvis innvidde er det ikke lett å se at Chase gjør stort i det hele tatt når han ikke går foran på scenen og viser sine gitarkunster fra tid til annen. Det er MC Rage som bærer dette showet, og i det store og hele bærer han det veldig godt.

Les hele anmeldelsen: Status quo (4/6)

Chase & Status på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: 120 Days

En utekonsert før solnedgang er selvsagt ikke riktig ramme for 120 days. Bandet hører hjemme på klubb – og har tradisjon for å komme betydelig mye mer til sin rett når de spiller innendørs og på nattestid. Lysshowet og røyken på scenen er en ting – men bandets motivasjon for å levere ser også ut til  å være betydelig svekket av dagslyset.

Les hele anmeldelsen: Som dugg for solen (4/6)

120 Days på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: Pure Love

Den grautete lyden og Carters komplett idiotiske scenestunt sørger for at mange lovende smakebiter (inkludert nevnte “Bury My Bones”) fra det kommende debutalbumet mister sin verdi som potensielle stadionschlägers. Det samme gjelder en låt om å “working a job you absolutely hate”.

“You’re the most boring British fellow ever” skriker en tilfeldig fyr fra siden av meg rett før siste låt. Og han har for så vidt ganske rett: Det er få ting jeg kan komme på som er døvere enn å sabotere sin egen konsert.

Les hele anmeldelsen: Problembarn på prøve (2/6)

Pure Love på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: Lissie

Bandet som backer Lissie gjør en god og viktig jobb – der hun kan være svar og nedstemt på plate, er liveuttrykk mer bråkete, rocka og fullt av trøkk – noe som gjør at musikken kler en stor utendørsarena som Kongescenen. Hun har full kontroll hele veien, oser av overskudd, og ser oppriktig glad ut for den varme mottakelsen publikum gir henne.

Les hele anmeldelsen: Solstrålen Lisse (6/6)

Lissie på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: Gallows

Grunnene til å savne det å bli overlesset av haterklæringer på en Gallows-konsert er mange; det er noe helt eget å dra på en konsert der man kjapt blir enige om at, ja, hatet jeg har for deg – og alle andre rundt oss – er minst like sterkt som hatet jeg har overfor mitt eget ytre og indre. Og nettopp derfor vil det å se bandet live sannsynligvis aldri bli så minneverdig som den junidagen på Tromøya for to år siden. Men hva betyr nå egentlig dét når britene ledes av en så dyktig, varm og energisk frontmann som Wade McNeil?

Les hele anmeldelsen: Godhjertet reinkarnasjon (5/6)

Gallows på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: Graveyard

Låt etter låt fylt med tøffe riff, psykedeliske elementer og fengende driv slår i mot oss – og bandet gir alt, hele veien. Den spesielt vitale trommisen Axel Sjöberg må nevnes spesielt – men hele bandet leverer varene. I tillegg er de fantastisk joviale og trivelige mellom låtene – og viser at det er fullt mulig å levere knallbra og fokusert, og samtidig være upretensiøse.

Les hele anmeldelsen: Fest i forsterkeren (5/6)

Graveyard på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Anmeldelse: New Order

Konserten på Slottsfjellfestivalens største scene åpner svært lovende: det er vanskelig å ikke bli berørt av det episke instrumentalsporet “Elegia”. Men så snart de fortsetter med den langt nyere “Crystal” er det flere trøblete elementer som åpenbarer seg.

Etter to velykkede ekstranummer dedikert til gamlebandet Joy Division blir det likevel enkelt å trekke på skuldrene. Med en låtkatalog tilsynelatende så virkningsfull og evigung som New Orders skulle man kunne forvente litt mer av årets Slottsfjellavslutning. Men 31 års modning er kanskje ikke alt.

Les hele anmeldelsen: Gamle helter om igjen (4/6)

New Order på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Tags: Anmeldelser, Frank Carter, intervju, Lydverket, New Order, oppsamlingssak, P3, pure love, Slottsfjell2012, Slottsfjellfestivalen, Tønsberg