Pure Love - Baglerscenen, Slottsfjellfestivalen
Problembarn på prøve
Frank Carter og hans Pure Love har mye for seg. Såfremt den tidligere Gallows-vokalisten tar seg skikkelig sammen.
Det jeg har gledet meg mest til å se på årets Slottsfjellfestival (med unntak av New Order, såklart) er Frank Carters reinkarnasjon som puserocker i bandet Pure Love. Og det selv om mange, da særlig blodfans av hans gamle band, misantropipunktruppen Gallows, har reagert med vantro på debutsingelen «Bury My Bones«.
Men det er egentlig vanskelig å hate en så fantastisk powerpoplåt som denne, hvor lette riff og store refrenger følger med en av årets beste tekstlinjer: «I’m so sick of singing about hate/It»s never gonna make a change».
Men mye tyder på at Frank Carter fortsatt er et problembarn til sin tatoverte hals. For etter å kun ha spilt to låter – til elendig lyd, sådan – hopper den unge briten ned foran scenekanten og inn i det han morsomt nok døper en «indie circle pit». Og der blir han de neste fem-seks låtene, til tross for å umiddelbart si at han angrer.
Til slutt hopper også gitarist Jim Carroll inn i den lille mengden foran scenen, og lar de tre livemedlemmene oppgitt måtte holde fortet alene. For å gjøre kaoset til et enda større faktum, så begynner også den trøblete vokalistens mikrofon å streike. Ikke at han nødvendigvis bryr seg om dét. Det er selvsagt også ufint at Carter – som et av minst fem tilfeller – riktignok med et smil om munnen, disser publikum («Move you fucking lazy bastards and make a circle pit! Oh well, this is never going to work.»).
Den grautete lyden og Carters komplett idiotiske scenestunt sørger for at mange lovende smakebiter (inkludert nevnte «Bury My Bones») fra det kommende debutalbumet mister sin verdi som potensielle stadionschlägers. Det samme gjelder en låt om å «working a job you absolutely hate».
Trøsten er å hente i at idet problembarnet til slutt klatrer opp igjen på scenen og drar i gang de to siste låtene, viser bandet seg fra den siden jeg hadde håpet på. Jeg vil nemlig ha mer av et breialt Pure Love som klarer å publikum til å bli med på real rockemessing.
«You’re the most boring British fellow ever» skriker en tilfeldig fyr fra siden av meg rett før siste låt. Og han har for så vidt ganske rett: Det er få ting jeg kan komme på som er døvere enn å sabotere sin egen konsert.
Kim Klev
Tags: anmeldelse, Baglerscenen, Festival, Frank Carter, Gallows, Kim Klev, Lydverket, P3, pure love, Slottsfjell2012, Slottsfjellfestivalen
Beste konserten på slottsfjell
Delvis enig og uenig. Skal ikke gå i noe heftig debatt men for meg som stod rett ved siden av Frank Carte under hele «stuntet» hans var dette en av de beste og mest uforglemmelige konsertene jeg hadde under slottsfjell! Men på den andre siden skjønner jeg godt at det kan ha vært utrolig kjedelig for de som stod bak (eller forran da) å ikke få sett noe.
Delvis enig og uenig. Skal ikke gå i noe heftig debatt men for meg som stod rett ved siden av Frank Carte under hele «stuntet» hans var dette en av de beste og mest uforglemmelige konsertene jeg hadde under slottsfjell! Men på den andre siden skjønner jeg godt at det kan ha vært utrolig kjedelig for de som stod bak (eller forran da) å ikke få sett noe.
[...] mellom femspannet på scenen og havet av ravende punkfans som sirklet i bunnen av amfiet, der den evigsinte eks-frontmannen Frank Carter til stadighet var dønn ærlig med publikum. En ærlighet som stod direkte i stil med [...]
[...] hele anmeldelsen: Problembarn på prøve (2/6) Pure Love på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK [...]