Powerpop. Min favorittmusikksjanger når det kommer til å lydlegge årstiden vi er inne i nå. Dette er De Store Refrengenes musikk; nærmest uten unntak laget av folk som tror du tenker på «Rhiannon» når du sier Rihanna.

Det er nok den minst trendy sjangeren man kan befinne seg innen, selv om den i tidlige år innbefattet band som The Zombies og The Who, så har den gjennom historien blitt dominert av band som helst drikker melk på scenen (Teenage Fanclub), Modern Talking-behårede karer som har endt opp med å skrive låter for Celine Dion (The Raspberries) og band som alle refererer til, men som aldri fikk den anerkjennelsen (og inntekten) de fortjente (Big Star).

Det er imidlertid enormt mye vakker musikk i vers/vers/refreng-formler, spretten gitar og koring – og siden det er en sjanger som nesten aldri får store hits, er det også en nærmest utømmelig kilde for band som gav ut to-tre fantastiske singler før de så gikk duknakket tilbake til en lærerjobb i Chillicothe, Iowa.

Denne artikkelen handler derfor ikke om bautaene i sjangeren – verken de ovennevnte eller nyere band med relativt stor suksess, som Fountains Of Wayne, Ash, Brendan Benson, The New Pornographers, The Posies eller The Wannadies.

Her får du derimot ti ukjente powerpopperler fra band som lever anonyme liv (Kerry Swan, gitaristen i Luxury, driver eksempelvis en alligatorfarm i Florida), men som har skapt lysende, knallsterke treminuttere som i hovedsak finnes på obskure plateselskap og samleplater. Vær så god!

Pointed Sticks: «I’m Numb» (1979)

Vel å merke tilhørte kanadiske Pointed Sticks plateselskapet Stiff!, som hadde suksessrike artister som Nick Lowe, Elvis Costello og The Damned i stallen. Men Pointed Sticks’ kommersielle suksess uteble, selv om «I’m Numb» var omtrent det nærmeste de kom. Dette er epitomien av den perfekte powerpoplåt: punk i uttrykket, flerstemt koring i refrenget – og selvfølgelig – brusten kjærlighet i fokus.

Jacuzzi Boys: «Smells Dead» (2009)

De har kanskje ikke verdens beste bandnavn, men Øyanatt-aktuelle Jacuzzi Boys er et av de aller beste, nye powerpopbandene man finner om dagen (se også: King Tuff, Nobunny, Sonny & The Sunsets). De holder også koken over et helt album – sjekk spesielt ut 2011-utgivelsen Glazin’.

The Grays: «Very Best Years» (1994)

Det er vanskelig å komme unna de grå eminenser Jon Brion og Jason Falkner når man snakker om moderne powerpop, ettersom de har vært foregangsfigurer fra åttitallet og oppover – enten på hver sin kant via band som The Bats, Jellyfish, The Three o’Clock (se nedenfor), som produsenter for Best Coast, Of Montreal, Evan Dando, Brendan Benson eller Robyn Hitchcock – eller når de faktisk kom sammen i det svært kortlivede The Grays på nittitallet. Et band som besto av fire musikere som behersket alle instrumenter. Det blir alt for flinkt over et helt album, men denne perlen viser hvor bra det faktisk kunne være – på tross av Falkners rollespillskjegg i videoen.

Paul Collins Beat: «Rock N Roll Girl» (1979)

Det kom mange perler innenfor sjangeren mot slutten av 70-tallet, fra The Knack til The Toms til 20/20 (videre lytting: Numero Group-samleren Yellow Pills: Prefill), men dette er kanskje selve låten. På dette tidspunktet het de bare The Beat, men symptomatisk med sjangeren var de ikke de eneste på den tiden med uoppfinnsomme og duplikate bandnavn (se også: The Bats, The Kids, The Shoes). Det var uansett Los Angeles-baserte Paul Collins sitt band, og han har også hatt mer enn én finger med i en av sjangerens større hits: The Nerves’ «Hangin’ On The Telephone», som du garantert har hørt i Blondies coverversjon.

Army Navy: «My Thin Sides» (2008)

Fortsatt i Los Angeles, men til et av de andre, nyere bandene som har kompetanse innen søtladen fuzz. Army Navy hadde med en låt på filmmusikken til 2008-filmen Nick And Norah’s Infinite Playlist (der man også fant blant andre Chris Bell fra Big Star og det noe undervurderte Bishop Allen). Filmfolkene hadde imidlertid valgt seg feil låt, det er dette som er lekkerbiskenen blant det de har levert over to album frem til nå.

The Three o’Clock: «Jet Fighter» (1983)

Dette er fra den mest anglofile, anakronistiske delen av Los Angeles’ musikkscene på åttitallet. Sjarmerende fauxengelsk-knekk i stemmen, og enda et band med Jason Falkner – denne gang kun 18 år. Buldrende sekstitallsorgel og et refreng som smelter lytteren.

The Young Veins: «Take A Vacation!» (2010)

En av de mer kuriøse bandsammensetningene de siste årene var det kortlivede The Young Veins, hvis låtskrivere og frontfigurer var Jon Walker og Ryan Ross fra kajal- og emo/poppunkentusiastene Panic! At The Disco. De brøt ut og dannet dette bandet, hvis første og eneste album, Take A Vacation!, er et av de absolutt beste platene i denne sjangeren det siste tiåret. Med seg i konstellasjonen hadde de keyboardisten fra indiepopbandet Tilly And The Wall og produsent Alex Greenwald fra Phantom Planet. Anbefales sterkt.

Loaded Dice: «Mam’selle» (1979)

Et av mange nydelige, ukjente australske band fra glanstiden. De ble aldri store, selvfølgelig. Usikker på om det er på grunn av eller på tross av scenekarismaen. Hitlistehøydepunktet var en åttendeplass på singellisten i Tasmania.

R. Stevie Moore: «Why Should I Love You?» (1986)

Litt av en fremtoning har han, denne R. Stevie Moore. I kultstatus er han oppe blant Wesley Willis og Daniel Johnston, vel å merke med et mindre tragisk fortegn. Hylles av alle fra avantgardist Jad Fair til hipster’n'b-bandet Friends. Vel ser han ut som en blanding av Sputnik, «Weird Al» Yankovic og Halvdan Sivertsen, men musikalsk er han enda mer ubestemmelig. Dette er hans fremste powerpopøyeblikk. De to andre i bandet i videoen er for øvrig verdt et studium, de også.

The Fresh & Onlys: «Yes Or No» (2012)

Så får vi bare krysse fingrene, da, for at 2012 blir det året San Fransisco-bandet The Fresh & Onlys endelig kan få den singelhitten de fortjener. Deres garasjetilnærming til powerpoppen (eller omvendt), er ihvertfall noe av det fineste sommeren i år har å by på. Bare hør selv.

Jørgen Hegstad

Tags: army navy, Jørgen Hegstad, loaded dice, Nobunny, paul collins beat, pointed sticks, powerpop, r. stevie moore, the fresh & onlys, the grays, the three o'clock, the young veins