Mye av grunnen til at jeg aldri vil glemme da det britiske punkbandet Gallows spilte på Hovefestivalen i 2010 lå i vokalist Frank Carters buldrende hat. Foruten å bjeffe fra seg tekstlinjer som «Misery is my only friend/she is a cold fucking slut/but she is not the end» var det heller lite som lå mellom linjene da han fortalte hva han syntes om publikum.

Men i fjor kom nyheten: Frank Carter hadde bestemt seg for å slutte som vokalist i Gallows. For i motsetning til resten av bandets ønske om å fortsette i hardcore-leiet ville den tatoverte rødtoppen lage klassisk rock med simple riff og store melodier. Løsningen fant han i sammen med det tidligere Hope Conspiracy-medlemmet Jim Carroll i duoen Pure Love.

– Jeg ble lei av å gjøre de samme sakene om og om igjen. Skal man hate for alltid kommer man kun til å få det samme i retur. Så, ja, jeg er lei av å synge om hat. Livet er for kort til å fortsette å kaste skit på alle sammen, forteller Carter til Lydverket.

I et intervju med den britiske musikkblekka NME snakker den tidligere Gallows-vokalisten blant annet om at gamlebandet holdt hans kreative sider tilbake, og kaller dem eksempelvis et «godartet diktatur».

– Vi (Carter og Caroll, journ. anm.) hadde flere låter skrevet allerede seks måneder før jeg forlot Gallows. Å lage musikk handler for meg kun om å pumpe ut hver eneste dråpe med blod, svette og tårer jeg har. Bortsett fra at jeg ikke trenger å bruke blod lengre, sier han.

Pure Love. Her fra konserten deres på Slottsfjellfestivalen 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3.

Dere har sagt at debutalbumet som kommer i høst, Anthems, kommer til å gjøre rock populært igjen – og at det kommer til å en selge millioner av eksemplarer. Det virker som Pure Love er et veldig ambisiøst prosjekt?

– Alle som starter et band ønsker jo å bli de aller beste og største. Det er greit for meg om man ikke ønsker det, men jeg elsker å spille musikk og vil dermed at det jeg gjør skal bli så bra som overhodet mulig, sier Carter.

Det er vel ganske tydelig at dere vil spre god, klassisk rock. Så hvordan står dere i forhold til den massive oppvåkningen av elektronisk dansemusikk de siste årene?

– EDM har blitt en massiv greie, og det er hva det er, men elektronisk musikk har eksistert veldig lenge. Mange ting blir veldig store, og denne gangen er det EDM som har blitt den store greia. Verden er ganske jævlig for tida, så jeg tror nok folk prøver å hekte seg til alt som har gode vibber over seg. Og det behovet er universelt, sier Carroll.

Navnet Pure Love er jo mildt sagt karakteristisk, og mange trekker umiddelbart parralleller til gjøglerockerne The Darkness etter å høre singelen «Bury My Bones». Frykter dere å ikke bli tatt seriøst?

– Det var et bevisst valg å la den være debutsingelen, fordi det er den desidert mest poporienterte låten på skiva. Så vi lot bare alle som var kritiske få noe å tygge i, slik at vi kunne fortsette med å gjøre vår greie så fort de ble ferdig med å jamre om det, sier Carter.

Hvor kommer fascinasjonen deres for melodiøs rock fra?

– Hele den klassiske rockegreia er jo noe vi begge vokste opp med på grunn av foreldrene våre, selv om jeg er litt eldre enn Frank, sier Carroll.

– Ta Queen som et eksempel. Det er ren og skjær popmusikk alt sammen, men det er likevel rock, og det kommer rett fra hjertet. Den typen musikk har sjel. Og vi lager selv popinfisert rock med hooks, som er en slags seriøs/ikke-seriøs form for musikk. Vi gir det alt vi har, så får folk finne ut om de liker det eller ikke, sier Carter.

Tags: Frank Carter, Gallows, intervju, Jim Carroll, kjærlighet, pure love, Slottsfjell2012, Slottsfjellfestivalen