New Order - Kongescenen, Slottsfjellfestivalen
Gamle helter om igjen
Det tok dem over 30 år å komme tilbake, men minnene om New Orders festivalavslutning dør nok likevel fort hen.
Jeg forsøker konsekvent å styre unna konserter der såkalte «gamle helter» har bestemt seg for å spille sammen igjen etter flerfoldige pauseår. Grunnen er at slike konserter ofte faller rett under musikkjournalist Simon Reynolds tese om «Retromania» – at vi kun ønsker å gjenoppleve den musikken som betydde mye for oss tidligere, uten at det nødvendigvis har noen større gevinst enn nostalgifølelse for dem som faktisk fikk oppleve det.
New Order er sånn sett et band som klarer å skille seg ut. Det er klart at Manchester-bandet ikke har besøkt Norge på 31 år, men Bernard Sumner og Co. har – på samme måte som de selv har blitt inspirert av tysk krautrock og tidlig klubbmusikk – vært en betydelig inspirasjonskilde for de som lager elektronisk musikk idag (ta band som M83 som ett eksempel). I tillegg holder bandets katalog seg også relevant i dagens unge ører.
Konserten på Slottsfjellfestivalens største scene åpner svært lovende: det er vanskelig å ikke bli berørt av det episke instrumentalsporet «Elegia». Men så snart de fortsetter med den langt nyere «Crystal» er det flere trøblete elementer som åpenbarer seg.
Ikke bare er frontmann Bernard Sumners stemme nesten uhørlig, men man skjønner fort at flere i bandet sliter med det å eldes. Med unntak av trommeslager Stephen Morris, som introvert, men mesterlig, trakterer både trommer og programmerte beats bakerst på scenen, fremstår en humpende og spøkende Sumner som den litt klossete onkelen som føler seg langt yngre enn han egentlig er. Glem de to yngre medhjelperne; Gillian Gilberts fremtreden er lite annet enn puslete, noe som forsterkes av at hun villig lar Sumner overta synthen hennes.
Konsertens første halvdel er preget av New Orders mest gitardrevne spor – og det er disse som også holder seg dårligst anno 2012. Kutt som «Ceremony», «Regret» og «Consent» blir som pølser å regne: det er helt gjennomsnittlig kost, men trigger samtidig få metningssensorer. Det er først idet at Morris reiser seg fra trommesettet og vender ansiktet mot trommemaskinene for å spille «1963″ at konserten begynner å bli interessant.
Overraskende er det likevel hvor universalt New Order kan være som klubbmusikk for vår tids gemene hop. Det assorterte publikummet svelger rått repetative dansevennlige kutt som «586″ og houseflørtende «True Faith». Det blir dermed for så vidt liten vits i å skulle påpeke hvor godt klassikeren «Blue Monday» fungerer i en livesetting.
Så er det dette mye konsertlyden, da. Det slår meg allerede etter de to første låtene at det er lenge siden jeg har opplevd et så brutalt høyt lydnivå på en konsert. Og det er særlig Sumners gitar som er det store problemet, der den skjærer seg dypt inn i øregangene som om man skulle være på en Dinosaur Jr.-konsert.
Etter to velykkede ekstranummer dedikert til gamlebandet Joy Division blir det likevel enkelt å trekke på skuldrene. Med en låtkatalog tilsynelatende så virkningsfull og evigung som New Orders skulle man kunne forvente litt mer av årets Slottsfjellavslutning. Men 31 års modning er kanskje ikke alt.
Kim Klev
Dette spilte New Order på Slottsfjell:
1. Elegia
2. Crystal
3. Regret
4. Ceremony
5. Age of Consent
6. Isolation
7. Krafty
8. 1963
9. BLT
10. True Faith
11. 586
12. The Perfect Kiss
13. Blue Monday
14. Temptation
15. Transmission
16. Love Will Tear Us Apart
Tags: anmeldelse, Bernard Sumner, Festival, Joy Divison, Kim Klev, Kongescenen, Lydverket, New Order, P3, Slottsfjell2012, Slottsfjellfestivalen
Her var det dårlig sammenheng mellom det relativt rause terningkastet og det surmagede innholdet på anmeldelsen. Og å kalle «Regret» for gjennomsnittlig kost, det er vel litt drøyt? Låta er etter min mening en oppskrift på effektiv popmusikk. Den frekke bruken av åpningsriffet utover i låta bl.a….
Jeg er klar over at musikkjournalister må anmelde artister de ikke kjenner så godt til. Men da bør man i det aller minste beherske språket man skriver på. Nå er jeg heldigvis New Order-fan og ikke norsklærer, men jeg lurer allikevel på hva en metningssensor er, hva setningen «Overraskende er det likevel hvor universalt New Order kan være som klubbmusikk for vår tids gemene hop» betyr, og hvorfor «Det blir dermed for så vidt liten vits i å skulle påpeke hvor godt klassikeren “Blue Monday” fungerer i en livesetting». Ja, og så er det vanlig å omtale «Bizarre Love Triangle» med fullt navn, slik at den ikke så forveksles med et smørbrød. Forøvrig er jeg tilbøyelig til å gi konserten en femmer, og kan forsikre Kim om at New Order var et langt bedre liveband i går enn de var for 31 år siden.
Jeg er klar over at musikkjournalister må anmelde artister de ikke kjenner så godt til. Men da bør man i det aller minste beherske språket man skriver på. Nå er jeg heldigvis New Order-fan og ikke norsklærer, men jeg lurer allikevel på hva en metningssensor er, hva setningen «Overraskende er det likevel hvor universalt New Order kan være som klubbmusikk for vår tids gemene hop» betyr, og hvorfor «Det blir dermed for så vidt liten vits i å skulle påpeke hvor godt klassikeren “Blue Monday” fungerer i en livesetting». Ja, og så er det vanlig å omtale «Bizarre Love Triangle» med fullt navn, slik at den ikke så forveksles med et smørbrød. Forøvrig er jeg tilbøyelig til å gi konserten en femmer, og kan forsikre Kim om at New Order var et langt bedre liveband i går enn de var for 31 år siden.
Jeg er klar over at musikkjournalister må anmelde artister de ikke kjenner så godt til. Men da bør man i det aller minste beherske språket man skriver på. Nå er jeg heldigvis New Order-fan og ikke norsklærer, men jeg lurer allikevel på hva en metningssensor er, hva setningen «Overraskende er det likevel hvor universalt New Order kan være som klubbmusikk for vår tids gemene hop» betyr, og hvorfor «Det blir dermed for så vidt liten vits i å skulle påpeke hvor godt klassikeren “Blue Monday” fungerer i en livesetting». Ja, og så er det vanlig å omtale «Bizarre Love Triangle» med fullt navn, slik at den ikke så forveksles med et smørbrød. Forøvrig er jeg tilbøyelig til å gi konserten en femmer, og kan forsikre Kim om at New Order var et langt bedre liveband i går enn de var for 31 år siden.
Jeg er også New Order fan…..en temmelig ivrig en også ; P Er enig i at denne anmeldelsen inneholdt mye rart, ikke minst svulstig begreper. Anmelder skal dog ha litt rett i at lydbilde var til tider rufsete. Bernard Sumner er Bernard Sumner……han synger sjelden optimalt, men jeg elsker ham allikevel. Jeg storkoste meg ihvertfall og er også tilbøyelig til å konserten en femmer, selv om jeg savnet Peter Hook litt innimellom.
Selve settlisten var helt på det jevne. «586″ har jo blitt en gjenganger på NO konserter nå for tiden, og den sitter som et skudd synes jeg. Fabelaktig versjon av «Transmission» også. Veldig overrasket over at de ikke spilte «60 mph»…..kunne gjerne tatt med et par andre fra «Get ready» også. Ellers er det jo lov å drømme om at de begynner å spille låter som «Sunrise» og «Vanishing point» igjen også. Men jeg skjønner samtidig at det er en tidsramme her ; P
Jef var ikke på denne konserten, men jeg syntes også det ble mye språklig visvas i anmeldelsen. Det virker som om anmelderen prøver å føre et rikere og mer avansert språk enn han egentlig har språkføring og ordforråd til. Dessuten er det nesten komisk at Klev kaller «true faith» for houseflørtende, men det er vel ikke slik at man må kunne musikkhistorie for å bli musikkanmelder i Lydverket lenger….
Jeg er klar over at musikkjournalister må anmelde artister de ikke kjenner så godt til. Men da bør man i det aller minste beherske språket man skriver på. Nå er jeg heldigvis New Order-fan og ikke norsklærer, men jeg lurer allikevel på hva en metningssensor er, hva setningen «Overraskende er det likevel hvor universalt New Order kan være som klubbmusikk for vår tids gemene hop» betyr, og hvorfor «Det blir dermed for så vidt liten vits i å skulle påpeke hvor godt klassikeren “Blue Monday” fungerer i en livesetting». Ja, og så er det vanlig å omtale «Bizarre Love Triangle» med fullt navn, slik at den ikke så forveksles med et smørbrød. Forøvrig er jeg tilbøyelig til å gi konserten en femmer, og kan forsikre Kim om at New Order var et langt bedre liveband i går enn de var for 31 år siden.
Merkelig, masse å utsette på det meste, likevel terningkast 4. Anmelderen måtte vel antagelig innrømme for seg selv at dagens musikere ikke har noe som helst å stille opp med sammenlignet med gode gamle travere. Så mye uinteressant musikk som er nå fortiden, er det greit å vite at det tidligere faktisk var noen som greide å lage musikk det gikk an å høre på.
Jeg undrer litt på om anmelder her ikke har fulgt med på New Orders historie og hvordan de har vært på tidligere konserter…? Gillian Gilbert har aldri vært noe fyrverkeri på scenen og hun har ofte gjort feil…og at gitaren til Sumner skurrer…det er New Order det…Bandet låt nå hvertfall ganske likt det jeg har hørt av opptak som er opptil 10 år gamle. Synd at hissigproppen Hook ikke var der for han var et monster på scena. Cunningham spilte like fint men var snill i sitt kroppsspråk.
Tips til journalisten: grav mer i hva New Order har betydd for musikere og folk…levende legender…Ellers: jeg storkoste meg…og mener denne konserten godt kunne fått terninkast 5.
[...] i 2012. Foto: Tom Øverlie, NRK P3.Til Coachella kommer også New Order, som blant annet var på Slottsfjellfestivalen i fjor.Kanskje ikke akkurat et britpopband, men like fullt et av de mest innflytelsesrike banda fra de [...]