Fra bjørkeskogen har Ingen grenser beveget seg såpass opp i høyden at det kan kalles snaufjell. Det er raskere terreng å gå i. Men mer forblåst, og glem å finne ved!
Ekspedisjonen er bare kilometre unna grensa mot Norge. Det betyr at de også er kun kilometre fra den barske fjellovergangen i de svensk-norske grensefjellene. Trærne blir færre og færre, til slutt er det bare lyng. Vinden blir kraftigere. Og ikke minst: temperaturen synker.
[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/aOT-1Mdim6c" width="460" height="300" wmode="transparent" /]
Kanoene er satt på land for godt, og deltakerne må igjen stå på egne bein, kunstige eller ikke. Siv har et digert hull i buksebeinet, og har fått så mye regn på sin turprotese i stål at en av skruene har rustet! Etter en middels lang dagsøkt på omkring sju timer, er dagens seks kilometer tilbakelagt og Ingen grenser slår leir for tjuesjuende gang. Bare en halvtime etter at den siste lavvoen er satt opp, begynner regnet å sile, og alle som hadde sett fram til å sitte ute rundt bålet må tenke på noe annet. Det kunne de forresten gjort uansett, her finnes ikke så mye som en liten kvist å bruke som ved.
Klissvåte sokker
Samtlige deltakere har våte sokker, gradert fra klissvåte til godt fuktige. Det kan man leve med i noen dager, så lenge man ikke blir for kald. De som er våtest p føttene kan faktisk oppleve en slags våtdrakt-effekt, der vannet som surkler så koselig rundt i skoa varmes opp og isolerer mot kulda utenfor. Men blir du først kald på beina når du allerede er våt, er det nådeløst kaldt.
Tanken som surrer rundt i hodet på alle sammen er likevel denne: I morgen ettermiddag er vi tilbake i Norge!
Tilbaketråkk: Dette skjer i siste episode – Ingen grenser – NRK-blogger