Foto: Scanpix/Jon-Michael Josefsen
I forrige uke mottok vi med sjokk og sorg budskapet om at forfatter Stig Sæterbakken hadde gått bort.
Gjennom natten, den siste romanen han rakk å gi ut, kom i fjor, og er blant de seks nominerte til P2-lytternes romanpris.
Siden begynnelsen av januar har vi invitert våre lesere på Bokbloggen til å snakke om én av de nominerte hver uke.
Vi begynte med Tomas Espedals Imot naturen, etterfulgt av Marit Eikemos Samtale ventar, Gunstein Bakkes Maud og Aud og Merete Lindstrøms Dager i stillhetens historie.
Denne uken åpner vi for kommentarer om Stig Sæterbakkens kritikerroste Gjennom natten.
Sæterbakken debuterte som forfatter i 1984, da han var 18 år gammel, med diktsamlingen Flytende paraplyer. Hans første roman, Incubus, kom ut i 1991. De siste tjue årene skrev Sæterbakken også en rekke essays. Hans siste essaysamling, Essays i utvalg, ble sendt i trykken for bare noen få dager siden.
I anmeldelsen av romanen Gjennom natten skriver Leif Ekle at ”Til tross for denne bokas tunge alvor, dens nådeløse tilnærming til sorg og anger som menneskelig reisegods, så den ut til å åpne Sæterbakkens forfatterskap for et stort publikum.”
– Jeg vet ikke hvilket adjektiv jeg skal bruke om den siste boken, men den er så sterkt belysende og en av de beste i året som gikk, har Siss Vik, programleder i Bokprogrammet, sagt til VG.
Har du lest Stig Sæterbakkens Gjennom natten? Del dine tanker om boken i kommentarfeltet!
Definitivt en bok som setter tankene i sving, får deg til å reflektere over livet og setter ord på følelser på en realistisk og spesiell måte. Noen av sitatene er ikke til å glemme så «Gjennom natten» er utvilsomt en bok jeg vil huske lenge. Alt i alt er det rett og slett en «dyp» bok. Anbefales på det sterkeste!
Denne boka burde alle lese! Kjempebra!
Bare tittelen. Det er noe ved den boka som gjør at man sitter igjen med en følelse av å være gjennomlyst. På den vonde og gode måten.
Denne boka ligger på nattbordet nå, bedre seint enn aldri.
La meg si det med en gang. Jeg liker denne boka veldig godt. Stig Sæterbakken har jeg visst om i mange år, men ikke lest noe av. Endelig oppdaga jeg ham. Boka ligger på min personlige topp 3-liste over nominerte til både Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris. Da jeg begynte å lese hadde jeg ikke så store forventninger. Teksten bak på boka så deprimerende ut. Men allerede etter første avsnitt var jeg bergtatt. Han skriver på en måte som får meg til å tro at han må ha veid hvert ord på gullvekt. Introavsnittet om sorg er fantastisk. Det er som et dikt
Jeg festa meg ikke ved bildet på omslaget før etter at jeg hadde lest boka. Nå ser jeg at omslaget passer godt. Det leder inn i mørke, men …. kommer han gjennom natten? Eller forblir han der? Litt vanskelig å si.
Elevene mine er altså en av de de juryklassene som skal avgjøre vinneren av Ungdommens kritikerpris. Vi leser de åtte nominerte, og «Gjennom natten» er en av dem. Før de leste denne hadde jeg notert meg følgende stikkord til dem
Den handler om:
Svik mot ektefelle, barn, elskerinne, venninne
Svik mot seg selv?
Utroskap
Kjærlighet mellom voksne, kjærlighet mellom foreldre og barn
Døden
Livet
Frihet
Skyld
Noe av det jeg har bedt elevene å gjøre, er å samle noen sitat fra bøkene. I denne boka fant jeg flere sitat enn jeg gjort i de andre jeg har lest hittil. Her er noen eksempler:
Side 106 «Alle ønsker om frihet er basert på en misforståelse».
Side 143 «Spikre som står ut må bankes inn med hammer. Det samme gjelder minner».
Flere steder «Noe må gå i stykker».
Nå har en del av elevene lest boka. Mange av dem har likt boka godt. De synes den er spennende, at den er slik at man må lese videre. Flere har sagt at språket er godt. Litt kritikk av den delen fra Tyskland, er det eneste negative jeg har hørt. Håper de vil kommentere boka mer selv, her i kommentarfeltet. Skal be dem om å gjøre det.
Livet er vanskelig. Det er så greit i starten av boka. Hovedpersonen er en vellykka tannlege med flott familie. En typisk kjernefamilie, mor, far, datter og sønn. Men så er det altså det at «noe må gå i stykker». Han er så lykkelig som nybakt far, men forholdet til sønnen blir vanskelig. Hvem har skylda? Det starter med at jeg-personen går på en fest uten kona (hun er syk), og så blir han vilt forelsket i en annen dame. Deretter går alt den gale veien. Skal det ikke mer til? Kunne han klart å styre unna fristelsen? Det er en hjelpeløs mann, denne hovedpersonen, tenker jeg underveis. Han har et godt utgangspunkt, men lar seg styre av impulser og følelser der og da. Hva tenker kona? Datteren? Sønnen? Kona er urovekkende rolig. Datteren prøver lenge å få kontakt med ham igjen. Sønnen, Ole-Jacob, avviser ham. Det er kanskje sønnen tar som sviket aller tyngst, kanskje fordi han er i en spesielt sårbar alder. Følelsen av at ting ikke kommer til å gå så bra, øker mens man leser.
Siste del av boka leder opp til et skrekkens hus et sted i Slovakia. Jeg vil ikke røpe for mye her, men det er en helt annen stemning etter som han jakter på huset. Det overraska meg at det var bilder fra huset i boka. Er ikke dette oppdikta? Jeg googla ordet «Banska Bystrica» og ser at det finnes i virkeligheten. Mer enn det har jeg ikke sjekka, kanskje elevene mine gjør det.
Slutten av boka skulle jeg gjerne kommentere. Men jeg vil jo heller ikke røpe for mye. Slutten er sterk, den sitter i meg ennå. Den er noe av det jeg gleder meg til å diskutere med elever og andre.
Da jeg så på nettet at Stig Sæterbakken var død, gikk det et kaldt gufs gjennom meg. Ser for meg sluttscenen og klarer ikke å la bokas tema slippe taket.
Les gjerne bloggen min: http://sogeland.blogspot.com/2011/12/noe-ma-ga-i-stykker-jeg-leser-stig.html