Vi har fått dette diktet av en av våre lesere, John O Johansen, som har latt seg inspirere av NRKboks poesi-fotokonkurranse «Dikt & forbannet løgn».
Tuen
Jeg så den med det samme,
gress tuen
den fanget blikket mitt
da jeg gikk forbi
den stod alene
blant lyng og mose
stakkarslig, nei
den var livskraftig og frodig
der var mange strå
som en familie
de nikket til meg
i den svake brisen
Den var der fortsatt
neste gang
jeg gikk forbi
med tunge aks, stille
som for å ikke vise,
røpe
håpe å ikke bli forstyrret
berørt
Neste tur var det frost
is og rim
den grønne mosen
var hard og knudret,
glatt lyngen knaste for hvert skritt
jeg gikk dit
for å se
gule stive strå
tomme aks, rimete
de kjente meg igjen
sendte meg
lysglimt
fra en blek og lav sol
John O Johansen
Del gjerne ditt dikt med oss!